Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

Leste akkurat en artikkel i dagbladet. Den påstår at Kvinner vil forsørges.

I artikkelen så står det også:

Mange kvinner er nødt til å skru om mentalt og skjønne at det å jobbe og bli slitne ikke er farlig. De må ha dette langt framme i panna.

Dette reagerte jeg på, jeg kjenner veldig få kvinner som er redde for å bli slitne. Jeg har ikke inntrykk av at de kvinner som jobber deltid gjør det for å slippe å slitne. Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt.

Hva er deres inntrykk? Er kvinner redde for å bli slitne?

sindrome skrev:

Dette reagerte jeg på, jeg kjenner veldig få kvinner som er redde for å bli slitne. Jeg har ikke inntrykk av at de kvinner som jobber deltid gjør det for å slippe å slitne. Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt.

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente? At de jobber deltid for å få det til å gå rundt økonomisk? Slik at de egentlig heller ville latt være, men må jobbe litt?

Ja, ser at den kan misforståes.

Mente at de jeg kjenner som jobber deltid jobber deltid for å få hverdagen til å gå opp ift. tid og henting og bringing av barn etc. Ikke ift. penger.

Du mener at de ville jobbet fullt, men rekker det ikke?

Jeg er kvinne. Jeg vil ikke forsørges. Jeg var ikke gamle tassen da jeg helt bevisst valgte et yrke hvor jeg ville bli økonomisk uavhengig fremfor det som strengt tatt lå mitt hjerte nærmest.

Jeg angrer ikke på det.

smilefjes skrev:

Du mener at de ville jobbet fullt, men rekker det ikke?

Det var det jeg mente ja 😀

smilefjes skrev:

Jeg er kvinne. Jeg vil ikke forsørges. Jeg var ikke gamle tassen da jeg helt bevisst valgte et yrke hvor jeg ville bli økonomisk uavhengig fremfor det som strengt tatt lå mitt hjerte nærmest.

Jeg er av samme ulla. Ikke at jeg var så innmari bevisst i yrkesvalg, men da jeg tilfeldigvis fikk min første jobb i en bra bransje, så skjønte jeg at det ikke var så dumt å fortsette der.
Økonomisk avhengig av en mann? Nei, det tror jeg ikke at jeg kommer til å bli...

Men til forskjell fra deg så ligger det ikke "mitt hjerte nærmest" å egentlig være hjemme, hvis var det du mente med setningen din.

Ah - nei.

Mitt hjerte nærmest dengang var noe mer humanitært rettet. Ungdomsarbeid og sånn.

Jeg har ikke noe utpreget ønske om å bli forsørget, nei. Selv om det selvfølgelig hadde vært riktig så behagelig å få alle utgifter betalt for meg og jeg fortsatt kunne jobbet med det jeg gjør nå? Er det en mulighet? Ja? Ånei.

Jeg syns det er fælt å bli forsørget. Da jeg studerte ble jeg jo det til en viss grad, og det var forferdelig. Men jeg er jo også i gruppen som ønsker å jobbe.

Isj, nå hadde jeg litt lyst til å finne et klipp fra Irma 100 - og "Se, jeg er kvinne, jeg ler" - Jeg synes dette var en pussig uttalelse - og den må jo være skrevet av en mann?

Jeg har intet ønske om å forsørges (og det gjør jeg heller ikke) Jeg er ikke redd for at jeg blir sliten. - Og om jeg så er blitt sliten av å sjonglere mellom jobb og familie, så er det vel ikke jobben - men mr. Che jeg bør ta en prat med, tenker jeg. (Nå er Mr. Che ganske flink, så jeg lider ingen nød)

Klart: Har jeg hatt et kredittkort - godt med tid og hushjelp, så har jeg nok ikke hatt problemer med å få tiden til å gå altså

sindrome skrev:

Leste akkurat en artikkel i dagbladet. Den påstår at Kvinner vil forsørges.

I artikkelen så står det også:


Dette reagerte jeg på, jeg kjenner veldig få kvinner som er redde for å bli slitne. Jeg har ikke inntrykk av at de kvinner som jobber deltid gjør det for å slippe å slitne. Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt.

Hva er deres inntrykk? Er kvinner redde for å bli slitne?

Eg vil gjerne utvide denne med eit par ord slik at det blir:
Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt uten å bli utslitt.
For dersom ein reduserer nattesøvnen til 4-5 timar så klarer ein sikkert å få det til å gå rundt i full stilling også. Men då blir ein uslitt etter ei stund.
Eg syns det er heilt kurant å ønske å jobbe i redusert stilling for å sleppe å bli utslitt.
Eg jobbar full stilling no, og eg rekk rett og slett ikkje over alt eg burde gjere. Huset blir forsømt sidan eg ikkje orkar å vaske og styre etter kl 22 på kvelden. Eg kunne sjølvsagt gjort det, men då hadde eg blitt veldig sliten. Selvfølgelig er det ikkje direkte farlig å bli sliten, men dersom ein er heilt på felgen over lengre tid er det ikkje akkurat bra for helsa. Eg kunne godt tenkt meg å jobbe 80% og ha ein fridag for veka, men akkurat no er ikkje det eit alternativ. Men eg vil ikkje bli forsørga, det er ikkje det det handlar om. Faktisk hadde det vore aller mest ideelt om vi begge to hadde hatt 80% stilling og hatt ein fridag kvar.

Jeg blir så irritert av sånne artikler - syns folk må få gjøre som de vil uten at andre skal legge seg bort i deres valg.

Forøvrig, jeg er til en viss grad økonomisk avhengig av sambo. Jeg jobber, men når vi fikk barn måtte en av oss prioritere barna, og en prioritere pengene. Jeg jobber fullt, men har en litt mer fleksibel, og litt dårligere betalt stilling enn jeg sannsynligvis ville hatt dersom jeg ikke hadde barn. Jeg syns det er veldig greit at jeg har muligheten til å gå litt tidligere når det er skoleavslutninger, til å være hjemme med syke barn uten at det er noen krise, og at jeg slipper (som regel) overtid og helgejobbing. Sambo derimot tjener bortimot det dobbelte av det jeg gjør, men så jobber han mye mer enn meg også, og er i tillegg ukependler.

Jeg hadde nok klart meg på bare min egen lønning, men jeg hadde måttet kutte ned på ganske mye. Jeg kunne for eksempel ikke bodd der jeg bor nå, så på den måten er jeg økonomisk avhengig av han.

Jeg tror ikke kvinner er redde for å bli slitne, og av den grunn vil bli forsørget.

Jeg kunne tidvis tengt meg å bli forsørget, det inrømmer jeg. Og ja, mulig det er fordi jeg er sliten, men det betyr ikke at jeg er redd for å bli sliten.
Min drøm er å kunne jobbe redusert, da jeg kjenner det tar på og skulle jobbe fullt med tre barn og en mann som reiser endel i jobben. Selvsagt kunne mannen vært mer hjemme, men for oss er det slik at det hadde passet min personlighet bedre å være litt mer hjemme enn ham.
Jeg velger å jobbe fullt i første rekke av økonomiske årsaker, vi hadde fint klart oss om jeg gikk ned til 80%, men så var det en frentida og pensjon osv...

Men redd for å bli sliten?, niks :dobbeltarbeidenehusmor:

sindrome skrev:

Dette reagerte jeg på, jeg kjenner veldig få kvinner som er redde for å bli slitne. Jeg har ikke inntrykk av at de kvinner som jobber deltid gjør det for å slippe å slitne. Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt.

Hva er deres inntrykk? Er kvinner redde for å bli slitne?

Jeg kjenner flere kvinner som gir meg akkurat det inntrykket, ja. Eller som prioriterer komfort fremfor fulltidsjobb, hvis det er en hyggeligere definisjon.

Jeg kjenner for eksempel folk som sier de jobber redusert "fordi det er så deilig å ha en dag for seg selv hver uke". Eller "fordi de skal få bedre tid til handling og husarbeid".

Folk må jo selvsagt få lov til å jobbe akkurat så mye eller lite de vil (eller som partneren godtar, eventuelt), men mitt inntrykk er altså at artikkelen til en viss grad stemmer overens med virkeligheten.

Simone skrev:

Eg vil gjerne utvide denne med eit par ord slik at det blir:
Mitt inntrykk er at de gjør det for at det skal gå rundt uten å bli utslitt.
For dersom ein reduserer nattesøvnen til 4-5 timar så klarer ein sikkert å få det til å gå rundt i full stilling også. Men då blir ein uslitt etter ei stund.
Eg syns det er heilt kurant å ønske å jobbe i redusert stilling for å sleppe å bli utslitt.
Eg jobbar full stilling no, og eg rekk rett og slett ikkje over alt eg burde gjere. Huset blir forsømt sidan eg ikkje orkar å vaske og styre etter kl 22 på kvelden. Eg kunne sjølvsagt gjort det, men då hadde eg blitt veldig sliten. Selvfølgelig er det ikkje direkte farlig å bli sliten, men dersom ein er heilt på felgen over lengre tid er det ikkje akkurat bra for helsa. Eg kunne godt tenkt meg å jobbe 80% og ha ein fridag for veka, men akkurat no er ikkje det eit alternativ. Men eg vil ikkje bli forsørga, det er ikkje det det handlar om. Faktisk hadde det vore aller mest ideelt om vi begge to hadde hatt 80% stilling og hatt ein fridag kvar.

Jeg har vært alenemor i full jobb.

Det går det altså. Så om man da er to så burde det gå enda bedre? Jeg trengte som regel ikke begynne husarbeid klokka 22 da jeg var alene heller.

Simone skrev:

Eg kunne godt tenkt meg å jobbe 80% og ha ein fridag for veka, men akkurat no er ikkje det eit alternativ. Men eg vil ikkje bli forsørga, det er ikkje det det handlar om. Faktisk hadde det vore aller mest ideelt om vi begge to hadde hatt 80% stilling og hatt ein fridag kvar.

Dette tror jeg er realiteten for veldig mange kvinner, basert på de jeg har snakket med om temaet. Veldig mange synes det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp og vil gjerne at familien tilsammen skal ha bedre tid. Men veldig mange menn vil ikke jobbe deltid, av ulike årsaker. Kanskje artikkelen heller burde fokusert på at Menn ikke vil forsørges?

smilefjes skrev:

Jeg har vært alenemor i full jobb.

Det går det altså. Så om man da er to så burde det gå enda bedre? Jeg trengte som regel ikke begynne husarbeid klokka 22 da jeg var alene heller.

Jammen, da trengte du jo ikke tid til sex og kveldskos. Easypeasy å få gjort husarbeidet da. :fjåsekommentar:

Heilo skrev:

Jammen, da trengte du jo ikke tid til sex og kveldskos. Easypeasy å få gjort husarbeidet da. :fjåsekommentar:

Så det er for å pleie sexlivet kvinner skal ha deltidsjobber og knapt nok det? Og forsørges?



Dessuten kan man ha et sexliv som alenemor også skal jeg si deg. :Mata Hari:

Jeg leker med tanken om en fridag i uka (eller annenhver uke) - men for meg blir det ikke for å være husmor eller noe sånn. Det blir ene og alene for å få gjøre akkurat det jeg vil.

Heilo skrev:

Jammen, da trengte du jo ikke tid til sex og kveldskos. Easypeasy å få gjort husarbeidet da. :fjåsekommentar:

Hvorfor er det så få som hevder at de vil gå ned i stilling for å få bedre tid til sex egentlig? Jeg lurer på om det argumentet ville bite på Teomannen.