For mange tullestudier

Ja, kommunikasjonskurset vi hadde i forbindelse med allmennpraksisopplæring var knallbra. Der var det litt teori, mye rollespill og mye læring. Men den gjengen som liksom skulle lose oss igjennom kommunikasjonsteori og etikk var ikke akkurat så gode på å formidle budskapet selv.

Husker da jeg gikk på NTNU at det var et eller annet fakultet som hadde fag for bl.a. "Afrikansk Dans". Var vel en del av Dansevienskap-studiet. ;-) Jeg er nok av dem som ikke helt klarer å se at slike studier gjør så mye fra eller til for samfunnet.... De ter sikkert noen dansere som er uenig, men det handler om prioriteringer. Hva gjør forresten folk som har en Master i dans? Jeg tipper de ikke danser så mye....

Joda, det er en del studier der ute der sannsynligheten for at man blir jobbende med noe relevant egentlig er ganske små. Samtidig synes jeg det virker som hun som skriver kommentaren ikke har satt seg så veldig godt inn i ting. Lærerutdanningen er vel tre år og handler om mye mer enn bare pedagogikk - bl.a. er det en del matte... Samtidig er det en del fag man velger under utdanningen der man kanskje må spørre om man trenger så mange lærere med den spisskompetansen.

Jeg mener også man må slutte å tenke så mye distriktspolitikk når det gjelder en del av høgskolene, som i all basis ender opp med folk som ikke kommer inn noen andre steder eller som ikke vil flytte fra stedet de bor. Effektiviteten i høgskolesystemet virker dårlig på mange områder. Et eksempel er f.eks. Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Bodø som begge har sykepleierutdanning i Mo i Rana. Høgskolen i Nesna har også en del andre fag der - for studenter vil ikke til Nesna.

Man snakker om kvalitetsreformer i høgskolesystemet og lite penger, men tror absolutt det er en del skoler som bør legges ned/slås sammen med andre. så kan man videre også gå inn å se på om studier samfunnet er helt avhengig av skal lide økonomisk pga. en del merkelige studier ellers.

Jeg vet ikke hva "Kommunikasjon og samhandling" går ut på i praksis, men jeg ser for meg at det i forhold til helsefag absolutt kan være et relevant fag hvis det går ut på det jeg forestiller at det gjør.

Og at NHH har kurs i "entreprenørskap og innovasjon" ser jeg også full logikk i....

mrc skrev:

Husker da jeg gikk på NTNU at det var et eller annet fakultet som hadde fag for bl.a. "Afrikansk Dans". Var vel en del av Dansevienskap-studiet. ;-) Jeg er nok av dem som ikke helt klarer å se at slike studier gjør så mye fra eller til for samfunnet.... De ter sikkert noen dansere som er uenig, men det handler om prioriteringer. Hva gjør forresten folk som har en Master i dans? Jeg tipper de ikke danser så mye....

De danser mer enn folk med master i litteratur skriver bøker og folk med master i kunsthistorie maler bilder, i alle fall.

Her er litt fra omtalen av studiet:

På studieretning dansevitskap lærer du å lese og skrive dans, å instruere, formidle og dokumentere dans. Kjernen i studiet er eit inngåande oversyn over den norske tradisjonsdansen og han blir sett inn i dei historiske, sosiale og kulturelle samanhengane han var og er del av.

Det trengs ikke mange dansespesialister i et land som Norge, men jeg synes likevel det er viktig at noen har kunnskap og ekspertise om feltet og kan holde i hevd en kulturtradisjon som har vært og til dels er viktig fremdeles.

Alle fag trenger ikke å være direkte matnyttige; vi må ha noen tullinger som rett og slett bare kan ting også, og kan bevare og/eller videreføre kunnskap, samt skaffe ny kunnskap om ting eller videreutvikle dem. Selvsagt ville det være idiotisk å utdanne 100 studenter i året i dansevitenskap, men at en liten gruppe mennesker kan mye om folkedans, kan vi da virkelig ta oss råd til.

For øvrig er det et stadig tilbakevendende tema (og grunnlag for dyp uenighet) hvor stor del av et studium som skal vies til rene "spesialistfag" og hvor stor del som skal gå til støttefag.

Og jeg synes ellers Ørjaseter veldig ofte sier veldig mye vås. :er veldig konstruktiv i kritikken:

Jeg må si at det var endel fjasestudering på lærerskolen når jeg gikk der, altså. Ikke nødvendigvis hele fag, men enkelttemaer, og utbrodering av temaer som kostet enormt mye tid, men som egentlig var veldig mye synse og mene. Det var mange bøker som egentlig ikke var nødvendige å lese om du bare hadde vett på å synse og mene skriftlig på eksamen, og jeg tror en fortetting av enkelte fag kan gi plass til mer kunnskap om andre ting. Jeg tipper det gjelder mange andre studier også.
Forøvrig syns jeg argumentet om antall studietimer vs antall arbeidsproduktive timer er interessant, i all den tid studier forlenges over en lav sko, og det kan virke som saligheta er fler timer på skolebenken koste hva det koste vil.

Adrienne skrev:

Jeg synes Elin Ørjaseter er en pompøs dame som har erklært seg selv til å være rikssynser uten å egentlig ha verken kunnskap eller erfaring nok til å uttale seg om alt hun uttaler seg om. Og det innlegget der kunne vært bra, men hun soset det bort som vanlig.

Amen!

Jeg sitter vel med det jevne inntrykk av at studenter i Norge normalt sett jobber mindre med studiene enn i de fleste andre land. Ser jeg tilbake på egen studietid tror jeg det egentlig ikke burde vært noe problem med 40-50 % mer belastning.

For min egen del hadde jeg litt over middels karakterer fra mine studier ved NTNU. Jeg jobbet imidlertid temmelig mye ved siden av studiene og interesser ellers ble det også brukt mye tid på. Men jeg jobbet en del med studiene også, men som de fleste andre hadde man nok klart hatt mulighet til langt høyere belastning egentlig...

Med det sagt - jeg fortsatte på et it-studie ved HIST etter noen år på NTNU. Mens man på NTNU jobbet en del for å holde rundt 2.5 i snitt kunne man på HIST leke seg til 1.5-2. Her var det latterlig hvor lite belastning det for de aller fleste var i fagene (og de som syntes det var tungt, var vel egentlig de som ikke hadde en interesse for studiet eller vel rett og slett bare ikke hadde forståelsen som ga dem en framtid til å jobbe med emnet...).

Men altså. Jeg har hovedfag i synse og mene, eller moderne økonomisk historie, som vi gjerne kalte det selv.

Historie er både en ganske eksakt vitenskap, fullt av temmelig reelle hendelser, konger og kriger, penger og sex. Vi fikk mange godt voksne studenter inn på faget, særlig på lavere grad, lærere som skulle ta etterutdanning eller veldig godt voksne gjøre noe moro når de var blitt pensjonister. De fikk sjokk av studiet, for det var jo ikke noe pugging! Vi fikk årstallsliste på eksamen! Og mer enn en gang opplevde jeg at noen av disse ble sinte på kollokviegruppen, fordi vi satt og diskuterte ting som ikke sto i boken, kontrafaktisk tilnærming og sånn (ja, men dersom Hitler hadde kommet inn på kunstskolen osv).

Poenget mitt er at dersom vi bare skulle ha pugget hvilken konge som kriget med hvilken annen konge når, eller hvor grensene mellom to land flyttet seg eller hva myntenheten til etruskerne het, så hadde vi jo lært så mye. Faget handler ikke om å reprodusere kunnskap, men å se om det kan finnes andre løsninger på problemene, finne andre motiver for hendelser og handlinger, se ting fra andre perspektiver. Kolonisering er temmelig annerledes om man ser det fra de kolonisertes synspunkt, feks. kriger er annerledes når man ser dem fra kvinners perspektiv. Hva gjorde et selskaps suksessrikt, mens et annet gikk ad undas, når de tilsynelatende var helt like?

Synse og mene, ja. Som om det er en mindreverdig ting?

Madam Mim skrev:

Men altså. Jeg har hovedfag i synse og mene, eller moderne økonomisk historie, som vi gjerne kalte det selv.

Historie er både en ganske eksakt vitenskap, fullt av temmelig reelle hendelser, konger og kriger, penger og sex. Vi fikk mange godt voksne studenter inn på faget, særlig på lavere grad, lærere som skulle ta etterutdanning eller veldig godt voksne gjøre noe moro når de var blitt pensjonister. De fikk sjokk av studiet, for det var jo ikke noe pugging! Vi fikk årstallsliste på eksamen! Og mer enn en gang opplevde jeg at noen av disse ble sinte på kollokviegruppen, fordi vi satt og diskuterte ting som ikke sto i boken, kontrafaktisk tilnærming og sånn (ja, men dersom Hitler hadde kommet inn på kunstskolen osv).

Poenget mitt er at dersom vi bare skulle ha pugget hvilken konge som kriget med hvilken annen konge når, eller hvor grensene mellom to land flyttet seg eller hva myntenheten til etruskerne het, så hadde vi jo lært så mye. Faget handler ikke om å reprodusere kunnskap, men å se om det kan finnes andre løsninger på problemene, finne andre motiver for hendelser og handlinger, se ting fra andre perspektiver. Kolonisering er temmelig annerledes om man ser det fra de kolonisertes synspunkt, feks. kriger er annerledes når man ser dem fra kvinners perspektiv. Hva gjorde et selskaps suksessrikt, mens et annet gikk ad undas, når de tilsynelatende var helt like?

Synse og mene, ja. Som om det er en mindreverdig ting?

Slett ikke, synse og mene i kombinasjone med solid faktakunnskap er gull. Men når faktakunnskapene ofres på synse og mene-alteret blir det ikke bra.

Jeg ble til tider rasende da jeg tok PPU på UIO. Vi brukte to dobbeltforelesninger på en 5-dagers samling på foredrag om reform 94. Dette var etter at man hadde gått over til kunnskapsløftet. Men det var ikke plass til noe som helst om dysleksi eller ADHD.

Ja, fint og flott å ha perspektiv på skolehistorien, men jeg ville likt å se den utenfor pedagogmiljøet på UIO som mener at lærere har mer behov for å kunne det, enn å vite litt om hvordan man kan tilrettelegge undervisningen for en person med dysleksi.

LilleBulla skrev:

Slett ikke, synse og mene i kombinasjone med solid faktakunnskap er gull. Men når faktakunnskapene ofres på synse og mene-alteret blir det ikke bra.

Gjør det? På universiteter i Norge?

Madam Mim skrev:

Gjør det? På universiteter i Norge?

Det er ingen mangel på folk som mener det, også på norske universiteter. Kanskje særlig der.

(Ikke hele studium da, men at "synse- og menefag" får for stor plass og følgelig fortrenger viktige basisfag, det er det mange som synes.)

Mitt profesjonsstudium hadde 2 dager satt av til etikk. Nå *kremt* skulket riktignok jeg de to dagene, men alle mine medstudenter sa det var crap. Etikk er superviktig, hadde gjerne hatt mer av det, og mer om reelle sotuasjoner man kunne kommet oppi i arbeidslivet. Mye mer nyttig enn den teoretiske tilnærmingen "faget" hadde.

På siden: Jeg liker Ørjasæter, jeg, hun er litt løs hothead som ikke akkurat er redd for å snakke før hun har tenkt ferdig. Hun tilstreber helt klart å spisse meningene sine og risikerer derfor (og gjør det ofte) å bikke over i tabloid og våsete, men det betyr også at det er rimelig enkelt å gå inn i debatt med henne, hun gjør seg ikke akkurat uangripelig. Jeg oppfatter henne som oppriktig interessert i debatt og mye mindre «låst» i meningene sine enn mange andre kommentatorer, det er i hvert fall det inntrykket jeg har fra å følge henne på Twitter.

Kommentatorspalten hennes på e24 er vel heller ikke ment som noe dypdykk på noen måte, men hovedsakelig å anspore til debatt tror jeg. Gg det syns jeg hun er ganske god til.

I Helse og omsorgsyrker, hvor man skal omgåes andre mennesker hele tiden, så er det en stor fordel å ha litt kunnskap om kommunikasjon og samhandling. Hva hvis denne mannen som skal dusjes (ref. innlegget) er begynnende dement? Tror du det nytter å si at han skal dusje uten noe mer da? Altså hvis han i utgangspunktet ikke vil?
Hjelper ikke om du er god på å svinge vaskekluten om du ikke kan motivere han til å v i l l e dusje.
Så akkurat det synes jeg ikke er så dumt, men det er sikkert mye annet man kunne klart seg uten. Pedagogikk er viktig som lærer, men det kan jo ikke erstatte at man har reelle fagkunnskaper i basisfag som norsk og matte.

Pedagogikk.

KOmmunikasjon og samhandling er i hvertfall veldig viktig der jeg jobber.
Og vi trener på samhandling oss kollegaer i mellom.
Hvis ikke kan det bli direkte farlig.

Jeg tror de fleste fag som skal hjelpe en i de "mykere" delene av yrkesutøvelsen er mye lettere å hamre inn etter at man har begynt å jobbe. Enten som videreutdanning eller den av et kompetanseløp i arbeidslivet. Det er mye lettere å ta inn over seg kommunikasjonsfaget etter at man (i jordmoreksemplet) har møtt den sure hypokonderkjerringa, den helt taust lidende (men gørrsjuke) flinke piken, brøleren og hun som ikke snakker norsk, enn før.

Så jeg syns en større del av disse tingene burde inngått i kompetanseheving i arbeidslivet. Både for ingeniører og sykepleiere.

Polyanna skrev:

Jeg tror de fleste fag som skal hjelpe en i de "mykere" delene av yrkesutøvelsen er mye lettere å hamre inn etter at man har begynt å jobbe. Enten som videreutdanning eller den av et kompetanseløp i arbeidslivet. Det er mye lettere å ta inn over seg kommunikasjonsfaget etter at man (i jordmoreksemplet) har møtt den sure hypokonderkjerringa, den helt taust lidende (men gørrsjuke) flinke piken, brøleren og hun som ikke snakker norsk, enn før.

Så jeg syns en større del av disse tingene burde inngått i kompetanseheving i arbeidslivet. Både for ingeniører og sykepleiere.

Å, det er det smarterste jeg har lest på lenge! Tiltredes!

Kommunikasjon er nok eit viktig fag, men det forutsetter jo at det blir undervist i på ein slik måte at du virkelig får bruk for det du lærer seinare i yrkeslivet.

Det er sikkert ein del svada-fag i diverse utdanningar, men eg irriterar meg eigentlig meir over alle desse 1-årige utdannelsane og 1-semesters utdannelsane som diverse privatskular tilbyr. Der er det jammen mykje svada! Og dyrt er det og!
Kva slags jobb får ein eigentlig etter å ha studert faget "Motekonsulent" i eit halvt år? Eller interiør? Eller grafisk design?

Dersom ein virkelig er interessert i mote, interiør eller grafisk design må ein nok gå den tunge vegen og ta Kunsthøgskulen eller noko sånt. Snarvegar lønnar seg sjelden!