Dødshjelp

Jeg syns temaet fortjener en ny tråd, FrPs landsmøte tatt i betraktning.

Alfa sa følgende i Siv-tråden:

For meg er det å aktivt avslutte andre sitt liv pr. definisjon drap. Eg ser absolutt både for- og motargument i forhold til aktiv dødshjelp, men uansett korleis ein vrir og vender på det etiske så er det framleis snakk om å ta frå nokon livet.

Og her kjenner jeg at jeg er uenig. Altså, jeg er helt enig i at selve temaet er vanskelig, at det kommer en masse spørsmål rundt blant annet hvem som skal utføre dette, rundt press eller følt press for å ikke være "til byrde", etc.

Men jeg klarer ikke å se at selve handlingen - å hjelpe noen som ønsker seg ut av livet å få det til - kan kalles å "ta livet fra dem" eller "drap".

Jeg dras mellom det jeg syns er de skumle samfunnsmessige konsekvensene av dette (se over), og hva jeg føler som individ. Det føles krenkende å tenke på at dersom JEG ønsker å avslutte MITT liv, men ikke er i stand til det, fordi jeg er lenket til sengen eller noe, så skal jeg ikke få lov. Og de som er glad i meg skal ikke få lov til å hjelpe meg.

Hvor står dere? Hvorfor?

Er det noen som vet hvordan det går de stedene man prøver det ut?

Jeg har mye samme tankegangen som deg, ser jeg - hvor skal grensa gå, hvem bestemmer at nå har den dødssyke kommet til grensa, hvem skal utføre handlingen osv.
Jeg er helt klart åpen for aktiv dødshjelp, og har blitt mer overbevist etter å ha snakket med mange eldre folk faktisk (både friske og syke). Deriblant en slekting av gubben osm var kjempefrisk til han var over 80 år, og sa de siste årene at han skulle iallfall IKKE bli noen grønnsak osv. Flere drypp førte nettopp til bortimot dette - han var hjelpesløs og fryktelig frustrert og sinna!!!! Kunne jo ikke snakke eller gå eller noen ting...To sånne sinte år hadde han - mot sin vilje!
Jeg bor i bygda der Nesset tok livet av veldig mange for bortimot 30 år siden, og frykter vel egentlig ikke at vi får et sånt opplegg nei...*fytti katta*

Polyanna skrev:

Er det noen som vet hvordan det går de stedene man prøver det ut?

Her er ein DB-artikkel frå 99.

Siden 1984 har aktiv dødshjelp ikke vært straffbart i Nederland - forutsatt at pasienten var enig å å dø på denne måten. Nå viser en ny undersøkelse, publisert i legetidsskriftet Journal of Medical Ethics, at legenes 'velvilje' har sklidd ut. Til tross for at landet har innført strenge retningslinjer, er det bare en av tre leger som rapporterer dødshjelpen. I svært mange tilfeller var ikke pasienten enig i at aktiv dødshjelp var løsningen, melder BBC i dag.

Jeg mener at i de tilfellene hvor det dreier seg om dødssyke mennesker med store smerter bør det være mulighet for aktiv dødshjelp dersom pasienten selv ønsker det. Selvfølgelig strengt overvåket og kontrollert av uavhengige. Det bør være lov og forlate dette livet med verdighet.

Det som blir så selvmotsigende er at dersom man har krefter i bein og armer, eller mulighet til å føre en elektrisk rullestol, så er det fritt frem å komme seg utfor kanten av et stup eller noe. Men om man har mistet førligheten fullstendig så skal man ikke bare være avhengig av andres nåde for å få spise og bæsje, men også for å velge om man vil bli i livet sitt.

Alfa: Det var skumle greier.

Og så er et annet spørsmål: Hva gjør det med oss som samfunn om vi tillater hjelp til selvdrap? Hva gjør det med synet vårt på "liv"? (Dette er vel KrF sitt argument)

Det er nokre vesentlege punkt som gjer at eg har gått frå å halle mot å vere for aktiv dødshjelp til å bli motstandar. Eg har saksa frå den tråden der eg bestemte meg for det, og redigert saman til eit svar. Du får bære over med at det er litt usamanhengande:

Kvar skal grensene gå? Kven skal bestemme? Kven skal ev. utføre "drapshandlingane"? På den eine sida meiner eg at ein ikkje har plikt til å leve, men på den andre sida meiner eg det er dårleg gjort å ta sitt eige liv. Men så har ein ytterpunktet. Dei situasjonane der ein har kort tid igjen å leve, kroppen sviktar og smertene er uuthaldelege. Kanskje er det då ein bør vurdere å gjere det lovleg å setje att ei stor dose tablettar på nattbordet til den som er sjuk. Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre. Det er altså eit viktig poeng å ha ein grunnleggjande og ukrenkeleg rett å kunne leve til det tek slutt. Eg fryktar at aktiv dødshjelp vil kunne føre til at ein ikkje føler at ein har rett til å halde seg fast så lenge ein kan.

Eg ser abolutt poenget med aktiv dødshjelp, og i prinsippet er eg for tanken, men kva med dei (om enn få) offera som kjenner seg forplikta til å dø fordi det "er slik ein gjer det i den situasjonen"? Psykologar, legar, pleiarar og andre er yrkesutøvarar, ikkje overmenneske. Dei veit ikkje. Dei trur, men dei veit ikkje kven som verkeleg har eit genuint ønske om å dø. Det er ingen som veit om folk som ytrar at dei ønskar å dø faktisk vil dø. Det er utallig mange psykologiske aspekt ein bør ta omsyn til då.

Kven skal vere med på å bestemme om AD er relevant i ein situasjon? Skal ein ta økonomiske, verdimessige, religiøse eller praktiske omsyn då? Livet er alt ein har. Har nokon rett til å ta det bort frå ein?

Kva når du veit at om du går med på å dø vil sjukehuset ha ressursar til å behandle 3 kreftsjuke pasientar. Vi du ha det valet? Eg vil ikkje.

Ein sjukdomsprosess er også langt meir komplisert enn at ein får beskjed om at ein skal dø. Det er ei myte at alle får beskjed om kor lenge ein har att. Vitskapen har også sine begrensingar. Eg er, som sagt fleire gongar, ikkje imot aktiv dødshjelp, men eg er heller ikkje for. det kan få langt meir alvorlege konsevenar enn eg er villig til å tole. Det er ofte rimeleg tilfeldig om ein dør eller om ein overlever.

Bestemmer han/ho at han/ho vil dø ut frå eigne ønske eller ut frå kva han/ho trur at andre forventar? Det er spørsmålet? Kan vi som samfunn ta oss råd til å vere usikre på om dei som fekk hjelp til å dø verkeleg ønskte det sjølv?

De som har blitt frarøvet sin mulighet til et funksjonabelt liv og har et liv med sterke smerter, burde ha en mulighet til å selv velge å avslutte sitt liv. Jeg synes det er et overgrep å nekte mennesker i en slik livssituasjon dette.


Men først burde det sikres at mennesket ikke lider av en depresjon som kan kurreres. Med både oppfølging og medisinering. Kansje ville situasjonen til de ikke føltes så vond om de hadde antidepressiv medisin. Kansje ville de følt glede ved livet.


Nei, dette er en vanskelig sak. Sikkert derfor det er lettere å si nei til at vi skal ha et slikt valg, enn å lage et opplegg for hvordan det skal foregå. Men mitt standpunkt er at det er stygt mot de menneskene som har så vondt at de sterkt ønsker å avslutte sitt liv, å nekte dem det.

Jeg måtte lete litt rundt på nettet for å finne noen som har formulert på en god måte det jeg tenker rundt dette, for jeg klarte visst ikke få det ned på "papiret" selv. Dette var det jeg fant (skrevet av Bernt Eidsvåg):

Jeg frykter at et ja til aktiv dødshjelp kan føre til et indirekte press på sårbare mennesker til å avslutte sitt eget liv. Problemet er nettopp signaleffekten samfunnet gir til sine syke og svake, de som befinner seg langt borte fra offentlighetens krav til nytteverdi og produktivitet. Det sies indirekte «det er lov å gi opp» og «ditt liv er ikke verdt å kjempe for» – en slags liberal nihilisme som i sin ytterste konsekvens gir oss assosiasjoner til sorteringssamfunnet.


Det er stor forskjell på personlig frihet og råderett over eget liv og retten til å ta sitt eget liv. Ifølge norsk lov er det straffbart for alle borgere å bidra til å ta liv. Jeg vil med dette ta sterkt til orde for en fortsettelse av denne praksis, både i juridisk og moralsk forstand. La oss lære av historien der vi kan. Å overtrede én grense vil kunne føre til krav om å flytte på flere. Grensene er hele tiden flytende, og vi kan ikke vite hvor det ender. Det ser vi ikke minst i Nederland. Da aktiv dødshjelp ble legalisert i 2002, var kravet at pasienten måtte ha en uhelbredelig sykdom og mindre enn seks måneder igjen å leve. Kriteriene er nå dramatisk utvidet til å gjelde både kronikere, psykisk syke og «livstrette» mennesker. Er det i denne retning vi ønsker å gå?

Jeg synes erfaringene fra Nederland viser at dette kan bære veldig galt av sted. Dette er en grense jeg mener at vi som samfunn ikke kan tråkke over.

Kostnaden er at noen mennesker må leve med store smerter og dø det noen kaller "en uverdig død". Dette med verdig og uverdig død er for meg veldig rare begreper. Dør man en uverdig død hvis kroppen forfaller for mye, vi mister kontroll over kroppsfunksjoner, opplever for stor smerte?

For nokre dagar sidan døyde mannen sin onkel. Desverre så sovna han ikkje stille inn. Dei to siste timane var heilt forferdelige i følge svigerfar. Han blei rett og slett pint i hel.
I slike tilfeller så synes eg igrunn det hadde vert betre å hjelpt han, enn å la han ligga der med så store smerter. Han var ved veis ende uansett, det var ikkje noko håp, han hadde berre timar igjen.
Hadde det ikkje då vert betre for alle å gitt han noko så han fekk sovne rolig inn ?

Jeg har mange av de samme tankene som Polyanna her. Dette er en av de sakene der jeg synes det er utrolig vanskelig å ta et klart standpunkt.

:følger med videre:

Jeg vet ikke helt hvor jeg står i dette spørsmålet, og er enig med Alfa så langt. Jeg syns det er vanskelig å vite hva som er et reelt ønske, og hvem som skal tolke dette. Og hvor skal grensen gå? Skal alle som ønsker å dø få hjelp til det, eller er det bare noen med et visst antall uker igjen å leve, dokumenterte kroniske smerter osv. Hva er grunn god nok til å ville dø? Er redsel for å være en byrde god nok grunn?

Jeg frykter at et ja til aktiv dødshjelp kan føre til et indirekte press på sårbare mennesker til å avslutte sitt eget liv. Problemet er nettopp signaleffekten samfunnet gir til sine syke og svake, de som befinner seg langt borte fra offentlighetens krav til nytteverdi og produktivitet. Det sies indirekte «det er lov å gi opp» og «ditt liv er ikke verdt å kjempe for» – en slags liberal nihilisme som i sin ytterste konsekvens gir oss assosiasjoner til sorteringssamfunnet.

og kombinert med ideologien til partiet som har opna for leglisering av aktiv dødshjelp så kjenner eg at eg vert kvalm og redd for kva slags samfunn vi kan utvikle oss til å bli.

Mer fra Tidsskrift for Den norske legeforening:

Mange tror at smerter eller frykten for smerter er en hovedårsak til at pasienter ber om eutanasi eller legeassistert selvmord, men empiriske studier har ikke kunnet bekrefte dette. Nyere undersøkelser viser imidlertid at depresjon er en viktig årsak.

I Nederland får rundt 3000 mennesker aktiv dødshjelp hvert år (tall fra Aftenposten). 3000! 😱

Her er også ein tankevekkjande og god kronikk om kor vidt aktiv dødshjelp i realiteten handlar om valfridom.

Juste skrev:

Jeg mener at i de tilfellene hvor det dreier seg om dødssyke mennesker med store smerter bør det være mulighet for aktiv dødshjelp dersom pasienten selv ønsker det. Selvfølgelig strengt overvåket og kontrollert av uavhengige. Det bør være lov og forlate dette livet med verdighet.

Uten tvil. Helt uten tvil. Og jeg tror at dette dreier seg om veldig få mennesker pr år. Det BØR gjelde få mennesker pr år.

Juste skrev:

Jeg mener at i de tilfellene hvor det dreier seg om dødssyke mennesker med store smerter bør det være mulighet for aktiv dødshjelp dersom pasienten selv ønsker det. Selvfølgelig strengt overvåket og kontrollert av uavhengige. Det bør være lov og forlate dette livet med verdighet.

Sitron skrev:

Uten tvil. Helt uten tvil. Og jeg tror at dette dreier seg om veldig få mennesker pr år. Det BØR gjelde få mennesker pr år.

Det høres i teorien så enkelt ut å meine det, men kva for praktiske grenser meiner de skal gjelde då?

Det er jo vanskelig for meg som ikke sitter med kunnskap om sykdommer og diverse å uttale meg. Men jeg ser for meg at det kan være begrensninger på hvem som kan få hjelp. At man må falle inn under diverse kategorier for å få lov til å hjelpes.

Jeg forløpig for aktiv dødshjelp under kontrollerte former.

Er Nederland det eneste landet som har forsøkt?