Dødshjelp

Niks. Oregon, USA, og Belgia er andre eksempler.

Og hvordan har det gått der? Og finnes det andre modeller for dette enn det som gjøres i Nederland (og som ser ut til å være et skrekkens eksempel)?

Polyanna skrev:

Er Nederland det eneste landet som har forsøkt?

19. februar 2008 ble aktiv dødshjelp legalisert i Luxemburg. Luxemburg er det tredje europeiske landet der aktiv dødshjelp blir legalisert. I Nederland og Belgia, samt den Amerikanske staten Oregon, er eutanasi lovlig fra før av. Sveits har i mange år praksisert dødshjelp, men det finnes ikke noen lov som tillater det.

Du får sjølv vurdere kjelda.

Polyanna skrev:

Og hvordan har det gått der? Og finnes det andre modeller for dette enn det som gjøres i Nederland (og som ser ut til å være et skrekkens eksempel)?

Ikkje heilt objektiv kjelde, men det ser ut til at praktiseringa av lovverket er nokonlunde lik.

Embs skrev:

Mer fra Tidsskrift for Den norske legeforening:


I Nederland får rundt 3000 mennesker aktiv dødshjelp hvert år (tall fra Aftenposten). 3000! 😱

I Nederland bor det 16 millioner mennesker. Da er 3000 ca 0,02 prosent hver år (hvis google har regnet riktig for meg, jeg suger i prosentregning). Overført til norske forhold ville det vært rett i underkant av 1000 mennesker i året. Det høres lite ut i prosent, men veldig mye ut i tall.

Den nederlandske boka "Kvinne går til doktoren" av Kluun (oversatt til norsk) handler om en kvinne som får brystkreft og som - når det bare er snakk om dager igjen - velger eutanasi. Hvis noen lurer på hvordan det foregår rent praktisk.

Selv satt jeg i et selskap i Nederland for 5 dager siden og snakket med en bekjent som hadde mistet sin mor nylig. Under samtalen, iblandet litervis med tårer, kom det frem at moren hadde valgt denne utveien. Hun var uhelbredelig kreftsyk og hadde ca. 1-2 uker igjen å leve. Familien var veldig glade på hennes vegne at hun kunne velge selv. Hun hadde så vondt, hun hadde ingenting mer sa de. Jeg hadde store problemer med å takle den opplysningen midt i samtalen. Jeg ble veldig tankefull i forhold til for hvem hun gjorde dette valget. Ville hun ikke være sine egne til last lenger (de stelte henne hjemme)? Eller var det et genuint ønske om å dø akkurat da? Jeg tenker at jeg selv alltid ville ønsket å utsette det hele bare 10 minutter til - og enda 10, og enda 10 - bare for å få litt mer tid med de jeg er mest glad i. Men jeg har aldri opplevd døden på nært hold, og vet ikke hvordan jeg ville ha reagert.

Jeg er for aktiv dødshjelp, men hver eneste sak vil være så unik.


Hvordan kan man utarbeide regler og lovforslag som ikke sklir ut? Et etisk utvalg kan være med på å bestemme hver enkelt sak, men de kommer nok til å bruke så lang tid at vedkommende har blitt pint ihjel på "vanlig vis".

Jeg syns dette er et veldig vanskelig dilemma, sett i betraktning av at jeg på et vis har stått opp i et tilfelle av passiv dødshjelp, min mor. Mor var syk, veldig syk, livstrett og det bar mot slutten på en vond måte. Hun kunne ha blitt holdt i live lenge ved hjelp av medisiner, men til slutt orket hun ikke mer, og ga klar beskjed om at nå var det nok, hun ville ikke ha mer medisiner, ikke mer livsforlengende remedier.

Familien, i samråd med legen, valgte å respekte dette, og mor døde litt over et døgn etter at avgjørelsen var tatt. Hun fikk dog smertestillende og sovnet fredelig inn.

Dette var såkalt passiv dødshjelp, vil jeg tro - men det var et aktivt valg av en oppegående og mentalt sterk dame, som vi valgte å respektere.

Likevel - hvilket samfunn går vi i mot når vi tillater aktiv dødshjelp - hvem skal sette kriteriene for når vedkommende er så syk at han/hun burde få slippe? Hvor syk skal man være? Er kreft ok mens mental sykdom ikke er ok? Hva med fysisk funksjonshemmede barn som min sønn - han er ikke til noe som helst samfunnsnytte, når man ser bort i fra den ubetingede kjærligheten jeg og mange rundt meg har til ham. Han vil aldri være til nytte og gavn for samfunnet, snarere en byrde - en stor økonomisk byrde, faktisk. Hvilken livskvalitet har et menneske som ligger rett ut og ikke en gang har viljestyrt øyenkontroll?

Jeg syns vi er på vei inn i et etisk myrlandskap med altfor mange spørsmål om vi tillater aktiv dødshjelp...

Men på den andre siden - det var en lettelse for min mor å få dø...

Det er pokker så vanskelig.

Without request, hva betyr det? At det er andre som har tatt valget? Hadde vært interessant å vite mer om hva valget er basert på da.

Alfa skrev:

og kombinert med ideologien til partiet som har opna for leglisering av aktiv dødshjelp så kjenner eg at eg vert kvalm og redd for kva slags samfunn vi kan utvikle oss til å bli.

Mitt syn på Frp avviker ikke nevneverdig fra ditt, men Frps ideologi innebærer ikke bare grumsete holdninger til innvandrere og strenge straffer. Det innebærer også en tro på større individuell frihet. Større frihet til å bestemme selv. Jeg synes det er naturlig å se Frps vedtak i et slikt lys.

Når det gjelder selve problemstillingen med aktiv dødshjelp vet jeg som sagt ikke helt hvor jeg står. Jeg betrakter ikke aktiv dødshjelp som drap, men som assistert selvmord. Men hvem er det som trenger hjelp til å begå selvmord? Er det kun de som fysisk ikke er i stand til det, eller skal man også inkludere de som ikke tør? Det er en selvfølge at personen selv må være tydelig på at de ønsker hjelp til å dø, men det vil jo utelate de som ikke er i stand til å kommunisere. Og skal man inkludere de som ikke kan kommunisere tydelig – kan man da være sikre på aktiv dødshjelp forblir assistert selvmord og ikke drap?

Jeg har åpenbart flere spørsmål enn svar.

Jeg liker ikke helt å skrive dette i et så åpent forum, men føler alikevel at jeg vil ha det med i diskusjonen.

Det nevnes at grensene i Nederland har blitt utvidet og blitt mer flytende, og nå gjelder de blant annet for "livstrette mennesker". Det var i aller høyeste grad meg for tre år siden. I dag har jeg et svært godt liv, men jeg har skjønt i etterkant at det på ingen måte var noen selvfølge at jeg skulle få dét. Jeg syntes jeg slet urimelig mye på de rundt meg som er glade i meg, og jeg var så overbevist som noen kan bli at det var til alles beste at jeg ikke fortsatte å leve. Hva om noen den gangen hadde gitt meg giften jeg tørstet etter i stedet for å gi meg hjelpen jeg trengte?

Da hadde mannen min vært enkemann før fylte 35, og jenta mi hadde aldri kommet til. Moren min hadde mistet sitt eneste barn, og en rekke profesjonelle hadde hjulpet til med å ta et liv det slett ikke var nødvendig å ta. Og jeg hadde aldri lært at livet virkelig er verdt å leve under de aller, aller fleste omstendigheter.

Jeg ser at det for noen ytterst få kunne vært et helt reellt behov for eutanasi, men jeg personlig ser ikke hvordan vi kunne opprette et regelverk som var smidig nok til å fungere for dem som trenger det, men rigid nok til å stoppe dem som ikke trenger det.

Og for å presisere; jeg slet ikke med en "fjolledepresjon" som en følge av stadige fiaskoer på kjøkkenet. Jeg var virkelig dypt deprimert, tungt medisinert, og jeg slet i flere år.

Alfa skrev:

Det høres i teorien så enkelt ut å meine det, men kva for praktiske grenser meiner de skal gjelde då?

Vanskelig og si siden hver sak er unik, men en tanke kan være.

• Sykdommen skal være uhelbredelig dødelig og føre til store smerter eller at man ikke lenger har kontroll over sin egen kropp. Sykdomsforløpet skal ha gått så langt at det ikke er håp om overlevelse og smertelindring ikke lenger fungerer eller vil antas og slutte og fungere om kort tid.
• Man skal undersøkes av minst 2 uavhengige leger som hver for seg bekrefter at det ikke er håp.
• Man skal selv bekrefte at dødshjelp er det man ønsker, og flere ganger over tid slik at man unngår øyeblikksavgjørelser i fortvilelse over smerter o.l.
• I tillegg synes jeg at det må finnes et etisk råd e.l. som gjennomgår sakene i ettertid for å sikre at alle regler følges.

Dette kan være et utgangspunkt men som sagt må hver sak være unik da dette er en vanskelig avgjørelse. Men jeg mener at man til syvende og sist må respektere menneskets rett til å ta avgjørelser som vedrører ens eget liv ved alvorlig sykdom. Det var en veldig god analogi i denne tråden om at det er greit og kjøre en elektrisk rullestol over en klippe men ikke greit og be om hjelp til å gjøre slutt på livet dersom man var blitt for dårlig til å greie det.

Pappalille skrev:

Quoter ikke dersom du vil slette.

Dette var et sterkt innlegg og det står stor respekt av at du tør skrive det.
Jeg mener at dødshjelp må gjelde der det er snakk om fysiske smerter med kun en utgang på sykdommen, og er motstander av dødshjelp av psykiske årsaker på grunn av at der kan prognosene heldigvis endre seg. Aktiv dødshjelp bør være en siste instans for de terminalt syke.

Det har desverre sklidd ut en del andre land, blant annet har Dignitas-stiftelsen i Sveits fått mye kritikk i de senere årene da de assisterer mentalt syke personer i aktiv dødshjelp, noe jeg er sterk motstander av.

Jeg synes aktiv dødshjelp er mye vanskeligere å forholde seg til og å tenke rundt enn assistert suizid.

Juste skrev:

Dette var et sterkt innlegg og det står stor respekt av at du tør skrive det.
Jeg mener at dødshjelp må gjelde der det er snakk om fysiske smerter med kun en utgang på sykdommen, og er motstander av dødshjelp av psykiske årsaker på grunn av at der kan prognosene heldigvis endre seg. Aktiv dødshjelp bør være en siste instans for de terminalt syke.

Det har desverre sklidd ut en del andre land, blant annet har Dignitas-stiftelsen i Sveits fått mye kritikk i de senere årene da de assisterer mentalt syke personer i aktiv dødshjelp, noe jeg er sterk motstander av.

Jeg synes også at dette er et vanskelig tema. Men sånn i utgangspunktet er jeg for aktiv dødshjelp for personer med alvorlige sykdommer, men ikke ift mental/psyke. Føler meg ganske enig med Juste her kjenner jeg. Men en enkel sa, det er det ikke.

Jeg er for aktiv dødshjelp, og mener at det ikke kan karakteriseres som drap om den som ber om hjelp har god nok grunn til å ville avslutte livet.

Jeg er sterkt imponert over Pappalille som tør å fortelle sin historie for oss. Hun er et godt eksempel på hvor farlig det er å åpne for aktiv dødshjelp.

Jeg er imot alle aktive måter å ta andres liv på, enten det er aktiv dødshjelp, dødsstraff eller abort. Vi har ikke rett til å bestemme hvem som skal leve eller død, det er det bare en som kan.

Når man tar bort religion, er jeg uansett imot det. Man beveger seg inn i en gråsone hvor det blir veldig utydelige grenser for hvem dette skal gjelde. Og husk at selv om at noen har fått beskjed om at de ikke har lenge igjen å leve, kan det komme ny forskning som gir nye behandlingsmetoder som kan redde liv man trodde var fortapt. Dessuten så er jeg sikker på at hvis man først åpner for dødsstraff, og bare for en begrenset gruppe, vil det fort komme andre som mener de også burde kvalifisere for dødsstraff. Tårevåte artikler vil stå i Se og Hør, Her & Nå, Vg og Dagbladet. TV2 vil lage program om disse uheldige personene som så gjerne vil dø, men ikke kvalifiserer for aktiv dødshjelp. Kanskje det er noen som har blitt lamme fra hals til tå, og kanskje til og med ikke klarer å kommunisere med annet enn en datamaskin. Kanskje det er noen som har fått et autistisk barn som er så borte at man ikke når gjennom til han/hun i det hele tatt og ser ut til å være helt borte. Kanskje det vil være et annet barn som har fått beskjed om at har en genfeil, som medfører at barnet vil bare leve et par år. Åpner man fort opp for litt, kan det fort bli sånn som i Nederland.

Som noen skriver her inne, så kan innføring av aktiv dødshjelp, føre til at mange vil føle seg presset til å be om aktiv dødshjelp - f.eks. hvis det medfører at tre sengeplasser for kreftsyke blir ledige. Eller kanskje de kan donere bort friske organer som kan redde 10 menneskeliv. Kanskje man føler seg som en belastning. Man ser at de pårørende har det vondt, og man tenker at man burde få aktiv dødshjelp for å spare dem lidelsen.

Ja, jeg kan være enige i at enkelte fortjener å få slippe. Men siden gråsonen er såpass stor, og dette kan bli et såpass vanskelig dilemma, synes jeg alene er god nok grunn til å ikke innføre dette. Og hva med legene som skal utføre dette? Skal vi tvinge dem til å gjøre det? Skal vi tvinge dem til å ta andres liv mot deres vilje?

Jeg er skremt over å se at det er så mange som støtter FRP's utspill. Jeg trodde at dette ville være noe som ville medføre at FRP ville miste stemmer. Men når jeg ser at det til og med er folk her inne som støtter forslaget, er det nok mange på landsbasis.

Urt skrev:

For nokre dagar sidan døyde mannen sin onkel. Desverre så sovna han ikkje stille inn. Dei to siste timane var heilt forferdelige i følge svigerfar. Han blei rett og slett pint i hel.
I slike tilfeller så synes eg igrunn det hadde vert betre å hjelpt han, enn å la han ligga der med så store smerter. Han var ved veis ende uansett, det var ikkje noko håp, han hadde berre timar igjen.
Hadde det ikkje då vert betre for alle å gitt han noko så han fekk sovne rolig inn ?

Dette var trist å lese. Hvorfor i all verden fikk ikke mannen smertestillende?

Tito skrev:

Jeg er skremt over å se at det er så mange som støtter FRP's utspill. Jeg trodde at dette ville være noe som ville medføre at FRP ville miste stemmer. Men når jeg ser at det til og med er folk her inne som støtter forslaget, er det nok mange på landsbasis.

Denne tråden handler ikke om og støtte FRP's utspill eller ikke, men er en generell diskusjon om dødshjelp. Det at jeg er for aktiv dødshjelp under visse forutsetninger har ikke noe med at FRP har fremmet det forslaget nå. Her høres det ut som om du sidestiller det og være for aktiv dødshjelp med og være FRP-sympatisør.

Jeg syns dette er et vanskelig tema fordi det er gråsoner, men jeg har mange av de samme tankene som Juste har.