Amming av store barn

Hattifnatten skrev:

Jeg kan ikke argumentere for en bestemt alder, men det har som sagt undret meg hvordan barn av enkelte "Mothering"-barn har sterke behov til skolealder mens andre barn ikke har behovet like lenge. Det kan ikke være helt tilfeldig?

Det går nok ikke så mye på barnas behov, det er nok i stor grad fordi disse "mothering"-mødrene legger til rette for langtidsamming ved å la barna selvregulere ammingen hundre prosent, og fordi de har så sterk tro på selvavvenning at mange av dem også kommer seg gjennom de mer krevende periodene uten å avvenne barnet.

ElinM skrev:

Ja, men jeg orker ikke legge ut om det nå fordi jeg skriver fra mobilen samt prøver å få med meg ESC. Uansett så vil noen være enig med meg i det og andre ikke, så jeg har ikke noe behov for å argumentere for mitt syn. Men hvis du er oppriktig interesser istedet for å argumentere mot kan jeg ta det opp senere.

Ja jeg er oppriktig interessert. Jeg er ikke ute etter å på død og liv ha rett, men jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å lese forskning som kan vise til det ene eller det andre.

Katta skrev:

Er det riktig å spørre hvem sitt behov som gjør at man velger å fortsatt amme eller hvorfor man velger å slutte?

Jeg mener vel at man godt kan spørre om hva som helst. Det er ganske interressant sosiologisk i alle fall, men det er et minefelt.

Jeg har sett ganske mange få mye pes for å ha feil årsaker til å slutte å amme før fylte 2 år. `Motsatt er det en del som roper om "ekkelt" bare barnet har fylt ett år.
Jeg tenker nok at det finnes en grense et sted for når barnets behov uavhengig av mors ønske ikke bør tilfredstilles ved pupp. Jeg er usikker på hvor jeg mener den grensen går, men jeg ser for meg at de aller fleste som ammer lenge også har en slik grense?
Jeg synes det er mindre "rart" å forstå (om jeg kan bruke et ord som rart) at en treåring kan ha behov for å bli ammet enn om en seksåring har dette behovet i så sterk grad at mor opplever at behovet må tilfredstilles.

Hattifnatten: Det er uansett svært få barn som ammer til 6 år selv når de styrer det helt selv så jeg syns ikke diskusjoner om langtidsamming skal legge gor mye vekt på ytterpunktene.

Noe som eller ikke kommer fram i disse diskusjonene, antakeli fordi veldig få opplever det ogg kjenner til det, er at mors instinkter faktisk vil slå inn til slutt og styre avslutnungen av ammingen med mindre barnet selvavvenner før den tid. Instinktet slår inn ved at mor får aversjon mot å amme barnet. Dette viser seg ved at mor får sterke fysiske reaksjer under selve ammingen. De fleste som opplever dette gjør det nok fordi de er gravide igjen, og ikke på grunn av barnets alder. Hvis ammingen slutter på denne måten kaller jeg det instinktiv avvenning. For meg er dette med på å bekrefte at avslutningstidspunktet for ammingen både her og i andre vestlige land er styrt av kultur og historie og ikke av biologi.

Katta skrev:

Nå har jeg ikke ammet veldig langt forbi toårsdagen, men jeg synes at det man får utav amming av litt større barn er nedroing, pause, nærhet, litt næring og kos i en pakke etter barnehagen. Oppskriften på en god ettermiddag hos oss i hvertfall, jeg har ikke fått til det like bra på noen annen måte.

Ikkje så stas når far hentar, da kanskje?

Storesøster brukte smokk lenge (fire år), og det var litt same greia. Ho fekk total avslapning ved hjelp av ei smokkestund etter barnehagen. Det var fasinerande å sjå korleis heile jenta roa seg.

Eg er også litt der at ved langtidsamming av barn (type to år og meir) så lurer eg litt på kven som har mest behov for kva. Barnets behov for mat/næring? Barnets behov for nærhet og trygghet? Mors behov for nærhet? Mors behov for å kjenne seg uunnværlig?

Er barnets far like positiv til amminga av store barn som det mor er?

Jeg bryr meg ikke om folk ammer lenge eller kort, lar ungene gå med bleie til de er 5, får bruke smokk eller (Gud forby) får sitte i vogn på ferie etter fylte 2. De fleste styrer sånt selv og ingen av delene opplever jeg som skadelige for barnets utvikling. Selv ammet jeg lenge, lenge, men det var absolutt ikke noe jeg hadde behov for.

Minsten her var ganske stor da vi sluttet helt med amming. Jeg husker ikke helt når, men han var nærmere 3 enn 2 mener jeg. Det bare ble slik. Her var det stor forskjell på ungene. Frøkna brukte pupp som mat/drikke, og var ikke stor da jeg måtte gå unna mennesker/lys/spennende ting for å få i henne nok. Minsten brukte det mye mer som kos og avslapping.

Ang dette med at barn ikke selvavenner seg da de er små, det tar jeg med en klype salt. Da man har prøvd ALT i et halvt års tid, og ungen blir mer og mer uinteressert, (og dessuten har rundet året), er det da eksterne faktorer, eller kan det hende at barn også på dette punktet er forskjellige?

ElinM skrev:

Nå er jeg av dem som mener at så små barn ikke selvavvenner. De avslutter ammingen fordi det er noe som har påvirket ammingen i negativ retning slik at ammingen opphøret.

Jeg har tenkt at jenta mi sluttet rett over året fordi hun elsket tutten sin og koste seg med den. Sønnen min, som aldri tok tutten, fikk den kosen da jeg ammet han. Jeg ser ikke at jeg har gjort noe ulikt i forhold til de to. I tillegg har jenta mi hatt evnen til å roe ned på egenhånd. Eldste har vært mer propell og da var ammingen noe som roet veldig og gav oss fine stunder sammen. Derfor tenker jeg at unger har ulike behov og ønsker når det kommer til amming. Men hadde datteren min nektet å ta puppen før hun rundet året hadde jeg jobbet med å få henne til å ta den.

Jeg kunne ikke ammet så lenge tror jeg. 23 mnd er ikke så ille, men snart 4 år bllir rart for meg.
Jeg ble utrolig fasinert da jeg så forsiden, og måtte kjøpe.. Måtte vite hva disse damene sa om saken... det virker helt merkelig å amme et stå stort barn. men mulig jeg hadde følt annerledes om jeg hadde hatt et barn på 3 som fortsatt ønsket puppemelk. Min gutt sluttet nylig med smokken sin. Hans store kjærlighet som han elsket over alt på jord.. Dette var vondt for meg, men jeg følte meg presset fra omgivelsene.. men men.. det gikk jo forsåvidt greit og han spør ikke etter den lenger. men nedroingen, dagsovingen tok fort slutt og han er blitt mer urolig og overtrøtt. 🙁

En venninne av meg har en gutt som straks bllir 3 og hun ammer enda. Dette fasinerer meg. Jeg trodde hun bare hadde en skvett igjen, men da vi var i London sammen, måtte hun faktisk pumpe seg. Hun ler jo av dette selv da, men hun sier hun syns det er godt å amme. Koselig og nært.. Gutten er jo helt puppegal da, og vil helst ha hele tiden.

Jeg stusser llitt på de i artikkelen som forteller at de ammer til barnet er 5-6 år.. DET syns jeg er litt ekkelt.

Jeg synes det er litt vanskelig å avgjøre hva jeg gjør fordi det er barnets behov og hva jeg gjør fordi det er mine instinkter og behov. Altså hvor barnets behov slutter og mine begynner. Når jeg har et spedbarn opplever jeg at ett av mine mest fremtredende behov er å tilfredsstille spedbarnets ønsker og behov. Og etterhvert som barnet vokser til virker det naturlig med en gradvis løsrivelse, og mine ønsker om å ha kroppen min for meg selv gjør seg mer gjeldende igjen. På et eller annet tidspunkt går jeg eller barnet lei amminga og da er det greit å slutte. Men jeg tror altså det er veldig vanskelig å si hvem sitt behov amminga tilfredsstiller på de ulike tidspunktene, det flyter over i hverandre. Det betyr ikke at jeg synes det er galt å slutte for å tilfredsstille sitt eget behov for frihet på et tidspunkt, men jeg synes det blir merkelig å påstå at når man ammer litt større barn gjør man det utelukkende for å tilfredsstille sine egne behov (evt barnets innbilte behov), og hvor dette tidspunktet varierer med når man selv avsluttet amming.

Det er viktig å huske at det ikke er noen som begynner å amme treåringer. Ungen blir ikke plutselig stor, man bare fortsetter med noe som fungerer.

Katta skrev:

Jeg synes det er litt vanskelig å avgjøre hva jeg gjør fordi det er barnets behov og hva jeg gjør fordi det er mine instinkter og behov. Altså hvor barnets behov slutter og mine begynner. Når jeg har et spedbarn opplever jeg at ett av mine mest fremtredende behov er å tilfredsstille spedbarnets ønsker og behov. Og etterhvert som barnet vokser til virker det naturlig med en gradvis løsrivelse, og mine ønsker om å ha kroppen min for meg selv gjør seg mer gjeldende igjen. På et eller annet tidspunkt går jeg eller barnet lei amminga og da er det greit å slutte. Men jeg tror altså det er veldig vanskelig å si hvem sitt behov amminga tilfredsstiller på de ulike tidspunktene, det flyter over i hverandre. Det betyr ikke at jeg synes det er galt å slutte for å tilfredsstille sitt eget behov for frihet på et tidspunkt, men jeg synes det blir merkelig å påstå at når man ammer litt større barn gjør man det utelukkende for å tilfredsstille sine egne behov (evt barnets innbilte behov), og hvor dette tidspunktet varierer med når man selv avsluttet amming.

Det er viktig å huske at det ikke er noen som begynner å amme treåringer. Ungen blir ikke plutselig stor, man bare fortsetter med noe som fungerer.

det er det jeg tenker også. jeg syns ofte min gutt på 3,5 år er liiiten og babyen, også får jeg litt sjokk når jeg ser han sammen med andre barn..:o

så det er lett for en med en 1,5 åring og si æææsj en 3 åring med smokk, eller en 3 åring som ammes, også kan det hende de sitter der selv om 1,5 år og syns at sin baby er liten enda..

Jeg kjenner at dette er en klassisk greie hvor hver får finne ut hva som er best for seg og sitt barn. Jeg er ikke så glad i å amme selv og var lettet da lillebror mistet interessen da han var året. Det for egoisten i meg. Jeg greier ikke å se for meg å amme en storunge, men har ikke problemer med det,

Jeg kjenner at det er noe i meg som protesterer når jeg hører om store barn som blir ammet. Det går an å gi nærhet og oppmerksomhet til et barn selv om man ikke ammer, og så lenge det ikke er sosialt akseptert eller ernæringsmessig nødvendig å amme store barn, så syns jeg ikke man skal gjøre det mot barnet.
Jeg reagerer ikke på at en toåring blir ammet, men etter det føler jeg det blir mer eh, for spesielt interesserte. Og opp mot skolealder syns jeg det blir fullstendig feil.

ElinM skrev:

De som kjenner meg vet hva jeg mener om dette, så jeg orker ikke å gå nærmere inn på det. Men de som insinuerer at de som ammer "store" barn gjør det for egen del vet ikke hva de snakker om. Det er faktisk ganske krevende å amme "store" barn, i alle fall i periodet, og mange velger til slutt å avvenne barnet selv om de i utgangspunktet hadde tenkt å la barnet selvavvenne.

Jeg lurer på hvorfor man går inn for å amme store barn hvis det er så krevende?

ElinM skrev:

Nå er jeg av dem som mener at så små barn ikke selvavvenner. De avslutter ammingen fordi det er noe som har påvirket ammingen i negativ retning slik at ammingen opphøret.

Her skulle jeg gjerne hørt mer. Jeg har nemlig to barn som har selvavvent da de var hhv 9 og 10 mnd gamle. Jeg hadde tenkt å amme til de var ca ett år, men det gikk ikke. Jeg hadde nok melk, og hadde ingen behov for tillegg. Ammingen gikk fint. Hva mener du er grunnen til at så små barn selvavvenner, annet enn at de er klare for fast føde? Begge mine var nemlig svært interessert i mat, og puppen ble uinteressant.

Folk gjør nå så mye merkelig, og det er mange ting som er langt mer skadelig enn å amme lenge. Men jeg tror ikke man gjør barnet noen tjeneste ved å gi pupp til skolealder, ikke har det ernæringsmessig betydning og det er sosialt stigmatiserende.

Jeg er en stor fan av amming som sådan og derfor veldig kritisk til ny permisjonsordning der mor er altfor kjapt tilbake i jobb etter min mening. Jeg er helt på linje med den intervjuede ammehjelperen, spesielt i fht å høre sult-skrik i offentlig rom og se freneteisk ruggende foreldre, som burde ha tatt opp babyen og gitt mat. (Og hvorfor skal man på død og liv fylle den sosiale kalenderen så mye med kafé og kino mens man er i den korte permisjonen, før man skal tilbake i jobb som om ingenting har hendt?, men det er en annen diskusjon.)

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Jeg undrer over det samme som Safran, i grunnen. Med enern hadde jeg masse melk og en nydelig og helt uproblematisk ammeperiode. Jeg hadde tenkt å fortsette å amme henne i minst et år, gjerne lenger. (Jeg har jo selv søsken somhar fått pupp i årevis, så tanken på å amme en toåring var ikke så fremmed for meg). Men i det hun begynte i bhg som ni måneder gammel, så ville hun ikke mer. Hun snudde seg vekk, fant ikke roen ved puppen,
Skulle jeg tvunget henne?

Nummer to vendte jeg av, med mye gråt og tenders gnidsel, men jeg fikset rett og slett ikke å være nygravid, dårlig og amme samtidig. Jeg mistet etter tre mnd, og det var rett og slett for røft for meg å amme lenger enn 11 mnd. Nummer tre hadde KISS og amming var et smertemareritt for ham. Etter fem mnd med pumping og amming og satans oldemor trappet jeg ned. Takk og lov. Jeg har bittelitt dårlig samvittighet siden han har astma, men jeg er veldig glad jeg gjorde det. Overskudd, også til de andre ungene, er faktisk like viktig som å amme.

Harriet Vane skrev:

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)



.

Det verste er at man kan få inntrykk av at "vi andre" synes skrikekurer er helt normalt og greit, at vi helst sender barna til en institusjon så fort som mulig, og jevnt over frarøver barnets behov for mors konstante nærvær (pappaens rolle er langt mer diffus får jeg inntrykk av.)

Nå syns jeg at enkelte begynner å insinuere kraftig og anta de utroligste ting, og det om noe de tydelig ikke vet eller forstår mye om. Hva med å utvise litt respekt for de som velger litt annerledes? Vi ber ikke om å ble forstått, men vi forventer respekt.

Jeg har ikke lest hele tråden.
For meg er det helt utenkelig å amme såkalt "store" barn, jeg kunne aldri tenkt meg det selv, og jeg tror ikke barnet trenger det. Jeg har likevel ikke noe imot at andre gjør det, men jeg tenker at man fortløpende bør vurdere hensynet til barnet ift hvordan de rundt reagerer.

Min barn selvavvenner ikke, så det kan godt hende de ville hatt pupp til de ble 5 for alt det jeg vet, men jeg har selv valgt å slutte da de var 13 og 14 måneder. Personlig ville jeg egentlig gjerne ammet dem lenger sånn i teorien (til halvannet eller noe), men i praksis er jeg ferdig med det psykisk på den tiden, og jeg fikser det bare ikke lenger.

ElinM skrev:

Nå syns jeg at enkelte begynner å insinuere kraftig og anta de utroligste ting, og det om noe de tydelig ikke vet eller forstår mye om. Hva med å utvise litt respekt for de som velger litt annerledes? Vi ber ikke om å ble forstått, men vi forventer respekt.

Om det er meg du mener så kan jeg gjerne utdype mer, men dette er vel ikke helt stedet. 🙂 Jeg har prøvd å sette meg inn i dette, og ja, det er nok de mest hardcore som jeg er mest uenig i. Men kort oppsummert er vel Harriet og jeg av de som har som grunnsyn å gjøre barna best mulig rustet til å greie seg på egne ben, mens andre heller rydder vei og satser på å være til stede og kjempe kampene for barna sine.

Det er ikke noe merkelig i store barn som ammes sånn rent i prinsippet. Men det er ansett som sosialt uakseptabelt og dermed bør gevinsten ved å gjøre det veie opp for ulempene hvis man skal gjøre det.

Jeg for min del har barn som snakker tidlig og ammet et barn som snakket ganske bra sist - vi sluttet da han var snaut halvannet år. Man kan si at grensen ikke går når de snakker, men heller når de argumenterer med retoriske poenger av en viss kvalitet for å få pupp.

Om man velger å amme store barn så bør man skjerme barnet fra reaksjoner fra omverdenen ihvertfall.