Deltar du i dugnader, har frivillige ubetalte verv osv?

Javisst. Det gjør jeg med glede.
Jeg har egentlig svært lite tid til slikt da jeg jobber veldig mye, og med fire barn blir det endel dugnader opp igjennom årene.
Men, det barna deltar i er såpass viktig at jeg alikevel finner tid til dette.
Om jeg ikke deltar på alle dugnader, og hele duganden, så er jeg med og bidrar så langt jeg kan.
Dette er svært viktige penger for drift av fritidstilbud for barna, at jeg tar meg tid til dette.

Nei, ikke utover det du nevner som "selvfølger".

Ikke enda. Det kommer nok, men i disse mest hektiske årene så må det bli andre som drar det lasset.

Jeg kunne tenke meg å engasjere meg mer politisk når jeg får overskuddet til det. Mannen min ønsker å stille som fotballtrener etter hvert.

Det er nok må- og bør-ting til at jeg ikke har all verdens kapasitet til å engasjere meg utenom. Dugnader deltar vi jo på, det er som regel semi-obligatorisk. Og vi engasjerer oss i skolen og stiller opp der det er mer eller mindre forventet. Og vi stiller med kaker og står i kiosken og er hjelpemannskap på hjemmekamper. Men det blir ikke oss som rekker ivrig opp hånda når det spørres etter trenere, og vi starter ikke hobbyklubb for gatas barn. Så hvis jeg skal engasjere meg utenom må- og bør-tingene, må jeg virkelig brenne for saken for å si det sånn.

Eg tek min del synes eg.

FAU i barnehagen 3 år, via dette vervet har eg vore i både 17.mai og juletrefestkomitear.
Kasserer i barnekoret 4 år
Styret i "gata" 1 år

Har tidlegare vore med i styret i kor og 2 korps eg har vore med i.

Enten eg eller mannen, eller begge stiller på dugnadar i barnehagen og på leikeplassen i gata her.

Mange flinke folk her! Og godt er det for slike som meg som bare stiller opp hvis jeg MÅ. (jeg hater dugnader, styrer, foreninger og lag - huff)

Jeg er hjelpetrener på fotballaget til guttungen, jeg står kioskvakt når (alltid de samme) andre foreldre "sluntrer unna", jeg lager kaker når de andre foreldrene sluntrer unna, jeg organiserer klassetreff, og har meldt meg frivillig som klassekontakt flere år på rad for klassen til begge ungene. Og i tillegg deltar jeg på alt av dugnader i forhold til aktiviteter relatert til ungene. Så ja, jeg tillater meg til å si at jeg gjør min del av "gratisarbeid".

For tiden er jeg lagleder for håndballaget LilleVenn spiller på, jeg sitter i stryret for fotballen hun deltar i, jeg er lagleder for håndballaget jeg selv spiller på, er med i gruppen som arrangerer sosiale greier på jobb og er gruppeleder for en av gruppene i idrettslaget på jobb (ikke mye arbeid..). Så ja, jeg synes vel at jeg har nok for tiden...

Jeg er gjerne med på dugnader osv, men liker ikke å sitte i styrer osv. Det er ikke helt meg. Ufører gjerne det andre har bestemt

Akkurat nå sitter jeg som kasserer i styret i korpset som jeg selv spiller i, og deltar selvfølgelig på en del dugnader i løpet av året der. Mannen sitter i styret i borettslaget for n'te året på rad, pluss at han er litt engasjert politisk. Han har også hatt et år i FAU i barnehagen 🙂 Dugnadene i borettslaget har vi vel også stilt mannsterke til i de fleste årene vi har bodd her.

Skryt-skryt! 😀

Dugnad i tunet vårt i borettslaget har enkelte ganger bestått av.... meg og min mann. Han har sittet i miljøutvalget (de som arrangerer de nevnte dugnadene, julegrantenning, og andre sånne små og store trivselsgreier) i to år, nå har jeg overtatt. (Hann sitter i valgkommiteen for andre året i stedet, men det begrenser seg jo til innsats i forkant av årsmøtet for å finne kandidater til valg)

Helt ubetalt er jo dog ikke dette, vi betaler nemlig dugnadspenger over husleia, og de som deltar på dugnad fører timer som så betales fra disse dugnadspengene. Å sitte i miljøutvalget regnes også som slikt dugnadsarbeide, slik at vi fører dugnadstimer for den jobben vi gjør der. Derved får vi altså tilbake i alle fqll deler av det vi betaler inn. (vi er ikek så flinke til å føre timer, og enda mindre flinke til å levere inn listene, så vi har ikke egentlig fått så mye da...)

Min kjære var lenge sterkt involvert i arrangeringen av Branncup, en relativt stor fotballturnering over 3 helger, hvor han altså da "bodde" der fra 8-22 de helgene det pågikk, og jobbet myyyye i forkant, jeg var med som sekeretøriatarbeider etc, ja i et par år "bodde" jeg der sammen med ham. Nå har vi dog trukket oss ut av det arbeidet, og det siste året fikk han vel også lønn for det, så...

vi kommer selvsagt til å stille på de dugnader som kreves gjennom barnehage, fritidsaktiviteter etc, og blir vi boende her lenge kommer nok mannen til å havne i styret i boretslaget. Jeg ser nok at han antakelig kommer til å bli engasjert som oppmann/lagleder eller noe sånn om guttungen begynner med fotball eller noe deromkring. Ja, vi har dugnadsgenet, og mannen er nok hardere grepet enn meg når det gjelder allverdens andre ting man kan engasjere seg i

Deltar..

Sittet ett x antall år i foreldreutvalg i barnehagen og styret i korps osv..
Møter stort sett alltid på dugnader, hvis det ikke krasjer med andre VIKTIGE ting..
Sitter og i styret i ett politisk parti, og som vara i kommunestyret.

Fruktflua: Jeg er en av de som "alltid sluntrer unna". /

alfaCharlie skrev:

Fruktflua: Jeg er en av de som "alltid sluntrer unna". /

Da er jeg en av de som alltid må ta støyten for at du/sånne som deg sluntrer unna. Og en ting er å ikke kunne en gang eller to, men en annen ting er å være den/de som aldri stiller opp. Og sistnevnte er ikke noe å skryte av synes jeg.

alfaCharlie skrev:

Fruktflua: Jeg er en av de som "alltid sluntrer unna". /

Jeg syns egentlig man skal være litt forsiktig med å si at folk "sluntrer unna". Det kan jo faktisk være gode grunner til at noen ikke deltar.

Jeg er i barnehagens fau/au. Deltar på dugnader. Kasserer i velforeninga. Økonomileder i fylkeslaget til Human-Etisk forbund. Huskomite. Jah, det tror jeg var dekkende.

Jeg syns ikke det er jippigøy med dugnader, men stiller opp. Det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at andre ikke alltid kan, selv om det til tider er slitsomt å alltid være blant de få. I tillegg så får man høre at man er en streber og blir mistenkeliggjort om man melder seg frivillig litt for fort.

Fruktflua skrev:

Da er jeg en av de som alltid må ta støyten for at du/sånne som deg sluntrer unna. Og en ting er å ikke kunne en gang eller to, men en annen ting er å være den/de som aldri stiller opp. Og sistnevnte er ikke noe å skryte av synes jeg.

... og du er en av de jeg ikke gidder å forklare for hvorfor det faktisk er klin umulig å stille opp på alt for.

Det var ikke ment som skryt. Sånn hvis du trodde det. Det var ment som "kanskje man skal tenke seg om en liten gang til og filosofere litt over at noen rett og slett er i andre livssituasjoner og må prioritere andre ting enn kakebaking og vaffelsalg".

Sånn apropos dugnad... Ett år ble det levert sand til sandkassa på borettslagets lekeplass i barne-tv-tid 16. mai. Tidspunktet for levering var det ingen, bortsett fra antageligvis vedkommende som hadde bestilt, som kjente til, men da sanda kom, ble det tydeligvis forventet at vi skulle slippe det vi hadde i hendene og komme og hjelpe til. Jeg var alene med ungene, skulle ha gjester dagen etter, skulle stryke bunadskjorter og hadde mer enn nok å bedrive kvelden med. Endte med at jeg sendte ungene ut for å være med å rake sanda utover. Vedkommende som hadde bestilt sanda virket rimelig småirritert for at ikke alle kom styrtende da sanda kom, mens vi som stod til albuene i vasking og stryking, var rimelig småirriterte for at det ble forventet at vi skulle stille opp sånn uten varsel. Så jeg stiller opp på dugnad, men vil gjerne vite om det på forhånd.

alfaCharlie skrev:

... og du er en av de jeg ikke gidder å forklare for hvorfor det faktisk er klin umulig å stille opp på alt for.

Det var ikke ment som skryt. Sånn hvis du trodde det. Det var ment som "kanskje man skal tenke seg om en liten gang til og filosofere litt over at noen rett og slett er i andre livssituasjoner og må prioritere andre ting enn kakebaking og vaffelsalg".

Men du forklarer for det?

Jeg forstår at alle kan ha perioder i livet hvor ting ikke er så enkelt, spesielt når man har vært igjennom et samlivsbrudd.

Poenget mitt er at (hos oss i alle fall) det alltid er de samme som ikke kan stille til kioskvakt, selge lodd, bake kaker, osv, og det er alltid de samme som alltid glemmer å gi beskjed slik at vi kan skaffe andre til å utføre oppgaven. Det er irriterende, for det er alltid jeg eller mannen som på kort varsel må stille opp som kioskvakt klokka 20.00 en lørdags kveld fordi et voksent menneske ikke har vett på å si i fra at han/hun ikke kan allikevel.

Jeg mener ikke personer som av rent praktiske hensyn ikke kan stille opp. Og med praktiske hensyn mener jeg; Sykdom, ikke har barnevakt, bil som har brutt sammen på vei til oppdraget, etc.

I did when I could, now I can't.

Hva jeg gjorde da jeg kunne er det strengt tatt ikke mange av de i nettverket nå til dags som er klar over, og jeg har heller ikke spesielt ønske om å informere gud og hvermann om hvorfor logistikken/forholdene nutildags ikke gir rom for de store utskeielser.

De som har kjent meg som forelder det siste halve året mener antageligvis at jeg sluntrer unna. So be it. Så kan de få gruffe til alle andre om at "det alltid er de samme, hint, hint".

All ære til de som kan og som tar seg tid, selvfølgelig. Uten de hadde alt stoppet opp og så videre og så videre, selv om jeg personlig ikke hadde sett på det som et stort tap med hakket færre "nå skal vi tvangssosialiseres på kort varsel"-greier.