Hadde dere vudert å føde deres eget barnebarn? (VG)

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=134234

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, og håper for guds skyld problemstillingen aldri blir aktuell!
Men skulle jeg ha delt eggene mine med noen,måtte det vært med mine døtre!
Jeg tror ikke jeg hadde fungert som noen bra surrogatmor,men skal aldri si aldri.

Nei ikke på vilkår!

Hver gang jeg ser ei jente som er gravid nå,
tenker jeg i mitt stille sinn at takk og lov det ikke er meg!

Jeg har født fra meg og vel så det!

Ja, uten tvil. Jeg ville gjort mye for mine barn og av alle vanskelige ting å si ja til, måtte denne vært den letteste.

Jeg hadde nok vurdert det.

Aldri i verden. Jeg sliter veldig med å motivere meg til et nytt svangerskap og fødsel for egen del. Dessuten tror jeg at det kan skape masse følelsesmessig kaos.

Graviditeten hadde ikke vært noe problem, da jeg ELSKER å gå gravid. Følelsesmessig hadde jeg nok slitt litt mer siden jeg nok hadde vært ekstremt knyttet til dette barnet og nesten hadde følt det som mitt eget, tror jeg. Men det å måtte se sitt eget barn lide under det å aldri selv kunne bli gravid og å vite at man lett blir det selv ... Jeg tror nok jeg ville gjort det, iallefall vurdert det. Jeg gjør jo ALT for barnet mitt.

Jepp, det hadde jeg gjort.

Uten tvil hadde jeg med glede gjort det.

Nei, det hadde jeg ikke gjort.
Det finnes andre måter å få barn på.

Definitivt, ja.

Nei, det hadde jeg ikke gjort.

Ja uten tvil.

Jeg kunne gjerne født et barn for datteren min, men jeg hadde hatt mye større problemer med å gå gravid, jeg blir så innmari syk av det. Håper problemstillingen aldri blir aktuell.

Nei, det ville jeg ikke gjort.

Hvordan tror dere mennen deres hadde stillt seg til det?

Hadde dere gjort det om mannen deres var uenig med avgjørelsen?

Hadde han hatt noe han skulle sagt?

Nei, det kunne jeg ikke gjort. Kroppen min er ferdig med å lage babyer, og det å være surrogatmor er ikke noe for meg uansett. Ikke innenfor nær familie heller. Et barn jeg hadde båret i magen i 9 måneder ville jeg ha opplevd som mitt barn.

Ja, det tror jeg. Jeg går gjennom ild og vann for barna mine.

Ja.

Jeg kunne gitt bort egg til hvem som helst og jeg kunne båret fram et barn for noen andre, men ikke for noen som er så nær meg at jeg har måtte hatt et forhold til barnet etterpå.
Skulle jeg først ha bært fram et barn som ikke skulle være mitt så har jeg ikke kunnet fungert som noe annet for det barnet heller.

Så klart hadde han hatt noe å si, det berører jo hans liv også.

Men nå tror jeg han ville forstått og vært enig
( nå hater jeg å være gravid så det hadde kun vært for barna mine OG med deres celler, ellers hadde jeg nok prøvd å overtale dem til adopsjon)

Har følt på fortvilelsen ved barnløshet og ville gjort nesten hva som helst for at ungene mine skulle få barn om de ønsker seg det, men mine( da alt for gammle egg) ville blitt feil, da hadde barnet vært mitt og svigersneipens og det hadde for meg blitt feil.