Hadde dere vudert å føde deres eget barnebarn? (VG)

Nope. Jeg anser adopsjon for å være en fullgodt alternativ til å få egenfødte barn, så surrogatprinsippet blir overflødig i mitt hode.

Hvorfor en ny tråd? Dette er da en naturlig utvikling av den tråden som allerede er der. Syns en modde kan spleise sammen disse, så man slipper å lese i to tråder.

Ikke planer.

For det første ville jeg ikke klart å bære frem et barn uten å føle av det var mitt barn, og jeg er sikker på at jeg vil bli en tilstrekkelig plagsom mor/svigermor i utgangspunktet, om jeg ikke til overmål skulle følt et eierskap overfor min datters barn.

For det andre synes jeg ikke det å få (biologiske) egne barn er viktig nok til at det burde være nødvendig å gå til slike drastiske skritt. Hvis en av mine døtre ikke er i stand til å bære frem et eget barn, håper jeg at hun vil være i stand til å se at adopsjon er et minst like godt alternativ som at mamma er surrogatmor.

Og dessuten vil jeg være langt over 60 år gammel før problemstillingen kunne være aktuell, så det vil uansett ikke være noen mulighet for meg å yte en lik tjeneste om jeg aldri så gjerne skulle hatt lyst.

Myrsnipa skrev:

Hvorfor en ny tråd? Dette er da en naturlig utvikling av den tråden som allerede er der. Syns en modde kan spleise sammen disse, så man slipper å lese i to tråder.

Veldig lurt

Meeeeget tvilsomt!!

Nei, har gjort det jeg skal på den fronten der. Alt med måte.

Jeg hadde nok gjort det. I familien min stiller man opp for hverandre, men jeg ser jo at dette er å trekke det litt lenger enn vi pleier.

Å gå gravid og føde hadde vært det minste problemet (selv om det er ganske så smertefullt). Slikt kan jeg ofre for en datter. Derimot tror jeg nok at jeg hadde blitt en sann plage som kombinert bestemor og mor. Jeg hadde lagt meg oppi alt, for det ville jo blitt enda mer "mitt" barn på denne måten.

La oss håpe at dette aldri blir en problemstilling ..... og det gjør det nok ikke siden jeg allerede er ordentlig voksen og snuppa bare 1 år.

Hadde nok vurdert det. Spørs også hvordan forholdet til datteren/svigerdatteren min var. Og så måtte jeg nok tenkt igjennom hvilke følelser jeg ville utviklet for barnet...

Jeg mener å ha lest at kvinner som er surrogatmødre som regel ikke knytter seg til barnet på samme måte. Jeg tror helt ærlig at jeg hadde følt et surrogatsvangerskap annerledes enn om jeg gikk gravid med mitt eget (biologisk) barn.

Nei!
Jeg tviler på at jeg følelsesmessig hadde taklet det. Dessuten vil mest sansynlig ikke kroppen min klare et svangerskap til.
Om et av mine barn skulle vise seg å ikke kunne få barn hadde jeg nok håpet at adopsjon ville være et godt alternativ for dem. Det fins så mange barn der ute som trenger en mamma og/eller en pappa ...

Nei ...

Jeg ville heller puttet litt penger i potten for å betale en annen surrogatmor

Nei det hadde i kroppen tålt
Min kropp er helsemessig helt ferdig med å bære frem et barn i ni måneder og deretter føde det

Nei det hadde jeg ikke gjort.

Svangerskapene mine har vært alt annet en problemfrie så det hadde jeg ikke turt.

Hadde det vært snakk om nå så hadde svaret vært aldri i livet.
Jeg synes ikke det er noe kult å gå gravid. Mye pga bekkenløsning som ikke gir seg når ungen er ute engang.

Men hva jeg ville svart om det en dag skulle blitt aktuelt vet jeg ikke.

Nei!

Nå er dette helt hypotetisk, siden jeg er godt over 30 og enda ikke har datter, men skulle jeg gjort det for noen, måtte det vært "henne".

Sannsynligvis hadde jeg ikke klart det uansett. Og jeg hadde nok ikke kunnet gjort det for min sønn/svigerdatter, kjenner jeg.

Teofelia skrev:

Ikke planer.

For det første ville jeg ikke klart å bære frem et barn uten å føle av det var mitt barn, og jeg er sikker på at jeg vil bli en tilstrekkelig plagsom mor/svigermor i utgangspunktet, om jeg ikke til overmål skulle følt et eierskap overfor min datters barn.

For det andre synes jeg ikke det å få (biologiske) egne barn er viktig nok til at det burde være nødvendig å gå til slike drastiske skritt. Hvis en av mine døtre ikke er i stand til å bære frem et eget barn, håper jeg at hun vil være i stand til å se at adopsjon er et minst like godt alternativ som at mamma er surrogatmor.

Og dessuten vil jeg være langt over 60 år gammel før problemstillingen kunne være aktuell, så det vil uansett ikke være noen mulighet for meg å yte en lik tjeneste om jeg aldri så gjerne skulle hatt lyst.

Helt enig med Teofelia.

For meg er det noe jeg aldri ville vurdert, uansett situasjon.
Å bære frem et barn og skulle gi det bort, ville nok vært en like stor sorg som å miste et barn. Det har jeg i hvertfall ikke helse til igjen.

Nei.

Ikke med denne kroppen nei.

Jeg er heldigvis(?) så gammel at dette ville være en fysisk umulighet for meg. Nok en fordel med å ikke få barn (i alle fall døtre) før man er passert 20! 😛