Hva legger du i ordet 'forfengelig', og ser du på deg selv som forfengelig?

Spørsmålene dukket opp i hodet mitt her en dag, helt tilfeldig..

Ordet forfengelig forbinder jeg med å være opptatt av å ta seg bra ut utseendemessig, å være jålete/pyntete/opptatt av det ytre.

Ja, jeg er forfengelig. Ganske mye også.

Jåletpe, som i tett på hele tiden.

Og nei, jeg ser ikke på meg selv som forfengelig. Selv om det er steder jeg ikke går uten sminke og en viss plan for hva jeg har på meg; altså på jobb. Så litt forfengelighet kommer jeg likevel ikke unna, tydeligvis.

Jeg brukte feks ikke sminke i hele ferien.

Opptatt av utseende, fremtoning og hvordan andre oppfatter en.

Jeg er nok ganske forfengelig ja.

Det ligger nok for noen litt negativt i ordet "forfengelig" - som i at en er FOR opptatt av eget utseende. Men jeg vil beskrive meg selv som forfengelig - som i at jeg sminker meg og føner håret hver dag og er opptatt av hvilke klær jeg har på meg.

Det motsatte av forfengelig er kanskje "ujålete". Det har noe litt positivt over seg - som i at en ikke er så selvopptatt og har fokuset andre steder enn på eget utseende.

Selv synes jeg at det å være forfengelig er en nøytral egenskap og ikke noe man skal skamme seg over. Jeg fikk pes her inne en gang når jeg tok mot til meg og var ærlig på at jeg ikke føler meg vel uten sminke. Det synes jeg var en urettferdig ting å få pes for. Jeg liker å bry meg om hvordan jeg ser ut og jeg klarer fint å ikke bruke spesielt mye tid på det sånn at det er fullt forenelig med fokus på familie, et glødende samfunnsengasjement, og å gjøre en god jobb og sånn.

Forfengelig er å være opptatt av utseendet, være opptatt av å være velstelt.

Jeg er forfengelig. Men går gjerne uten sminke feks, det gjør meg ingenting. Jeg kan være velstelt uten å ha sminke på. Og føler meg mange ganger flottere uten. Naturlig.

Eg føler meg alltid bedre med sminke, enn uten. Men eg KAN gå utan sminke på jobb, eg kjem berre ikkje på å gjere det.
Og er eg nok litt forfengelig. Det er på den måten eg føler meg vel, og det syns eg er ein heilt ålreit ting.

Forfengelig forbinder jeg med å være nokså opptatt av utseende - sminke, hår, rynkefjerning, sko, klær, osv.

Jeg finnes ikke forfengelig overhodet. Bruker ikke sminke, klipper meg en gang i året, kjøper kun klær brukt, eier omtrent ikke høyhælede sko, følger aldri moten, kaster ikke ting før de er utslitte, osv. Jeg tror det henger sammen med at jeg ikke er opptatt av estetikk generelt og også er veldig svak visuelt. Jeg bryr meg ikke om hvordan andre ser ut, så da tror jeg liksom at andre ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut heller. Enkelte tråder her inne har åpnet øynene mine for hvor mye andre legger merke til som jeg overhodet ikke ser, men jeg bryr meg visst ikke nok til å gidde å bruke tid og penger på utseende likevel.

Jeg er muligens FP minst forfengelige person
Sminke bruker jeg 1-3 ganger i året, og da begrenset til et strøk maskara. Jeg har som regel på meg de klærne som er nærmest og som vil være sosialt akseptable.

Og jeg oppfatter ordet omtrent som de andre som har svart.

Forfengelig oppfatter jeg som et stykke forbi det å bry seg om å se velstelt ut, det er mer der at fokuset ligger på eget utseende og å ta seg ut, et relativt negativt ord. Jeg vil helst ikke være forfengelig, men er nok det til en viss grad.

Jeg er forfengelig. Jålete. Opptatt av hvordan jeg ser ut. Liker sminke og hår, sko og greier. Synes det er gøy. Men jeg er veldig lite opptatt av hvordan andre ser ut, legger sjelden merke til det, hvis ikke de er oppsiktsvekkende flotte eller påfallende anderledes.

Forfengelig, da tenker jeg at en person er mer enn vanlig opptatt av eget utseende.

Jeg er selv lite forfengelig og sminker meg kanskje en gang hvert tredje år. Det er hvis jeg er forpliktet til å være tilstede i feiring av svært gode venner, og både sminke og penklær er mer av respekt for bursdagsbarnet/jubilanten enn noe jeg gjør fordi jeg har lyst. Jeg tar meg utvilsomt bedre ut med litt sminke enn uten, men jeg klarer ikke helt å se betydningen av det. Så hvorfor bruke tid på noe man er likegyldig til?

Til hverdags vil jeg ikke bruke tid på klær, hår eller sminke. Går derfor stort sett i den samme "uniformen", bare avhengig av årstid. Men klærne må være funksjonelle og behagelige, og jeg stiller en del spesifikke krav til trenings- og friluftsklær. Fargen er ikke så nøye, bare klærne passer til aktiviteten.

Jeg oppfatter forfengelig som noen som er over snittet opptatt av utseende og som kanskje ser utseende som sin viktigste attributt. De bruker tid og krefter på å sette seg inn i moter, sminketriks og hårfrisyrer, og gjør det beste ut av seg selv.

Jeg er for lite opptatt av sånt til å kalle meg forfengelig. Dessverre, egentlig, jeg skulle gjerne vært LITT mer interessert i å bruke tid og krefter, og penger, på utseende. Jeg sminker meg jo, men oppfatter det mer som en ren nødvendighet enn forfengelighet.

For meg er forfengelig og jålete to forskjellige ting. Forfengelig er for meg å være så opptatt av sitt eget utseende at det er førende for andre ting. Hvis man feks ikke kan svette sammen med andre fordi man ikke er "pen nok" da. Jålete for meg er bare at man liker å pynte seg.

Jeg legger nok også litt mer i forfengelig enn bare vanlig jåleri, sånn som him. Forfengelig = selvopptatt, kanskje?

Selv er jeg slett ikke jålete, burde kanskje vært mer jålete egentlig, men jeg er nok selvbevisst i møte med andre, og dermed litt selvopptatt. Hvis det gir mening.

Jeg synes forfengelig og jålete er to forskjellige ting, og man kan være det ene uten å være det andre.

Å være forfengelig er å være over gjennomsnittet, gjerne litt usunt opptatt av eget utseende og fremtoning, hele tiden. Det trenger ikke dreie seg om sminke eller pynt, men der folk ikke kan åpne døren uten å være velstelt, f eks.

Jålete kan man være bare til spesielle anledninger, og handler mer om mengden pynt og stæsj, synes jeg.

Jeg var mer forfengelig før, og kanskje mer jålete nå. Jeg liker å pynte meg, men jeg kan også gå hele dager usminket og i joggebukse. Det er mest av sistnevnte.

Jeg vet ikke hva jeg legger i forfengelig, men jeg identifiserer meg ikke med det ordet.

Å dusje jevnlig og opptre som et høflig menneske er sånt jeg tenker på, men jeg er ikke opptatt av pønt og jåleri og trives nok ikke spesielt godt med folk som dømmer andre på bakgrunn av sånt heller.
Folk må gjerne pønte selv, men de må ikke forvente overstrømmende kommentarer fra meg og heller ikke pushe på meg at det er sånt jeg bør gjøre.

Jeg oppfatter jålete som mer forfengelig enn forfengelig - og altså da omvendt av dere over her. Etter definisjonene over, er jeg nok mer jålete enn forfengelig - men jålete gir meg assosiasjoner til veldig pynta og oversminket, og det er ikke meg.

Når jeg svarer at jeg er forfengelig, så svarer jeg ut fra slik jeg selv definerer ordet, og ikke ut fra det flere andre her definerer forfengelig.

Jeg er opptatt av å kle meg i klær jeg liker og synes er pene, jeg sminker meg og ordner håret stort sett hver dag. Men jeg leser meg ikke opp på motetips verken når det gjelder klær eller hår, jeg er ikke opptatt av rynkefjerning, jeg stæsjer meg ikke opp før jeg går på tur eller før jeg skal i slalåmbakken og jeg leser ikke et eneste glossy ukeblad med fokus på hvordan se best mulig ut.

Katta skrev:

Forfengelig oppfatter jeg som et stykke forbi det å bry seg om å se velstelt ut, det er mer der at fokuset ligger på eget utseende og å ta seg ut, et relativt negativt ord.

Enig.

Jeg er hverken jålete eller forfengelig.