Hva legger du i ordet 'forfengelig', og ser du på deg selv som forfengelig?

Er forfengelig på noe - glad i klær og går knapt nok til postkassa uten maskara, men håret gir jeg en god dag i. Kjøper 20-kronerssjampo på HM, eier ikke stylingprodukter og synes det er en god hårdag om jeg har huska å dra en børste gjennom ragget.

Jeg tenker at man er detaljorientert i forhold til eget utseende når man er forfengelig. Jeg ser ikke nødvendigvis på det som noe negativt. Selv kan jeg neppe beskyldes for å være det, all den tid jeg ikke bruker sminke og bevisst har en frisyre som tar kort tid å fikse. Klær er jeg litt mer opptatt av, ingen tilfeldigheter.

Bruker aldri kremer (kun Spenol hvis huden er krisetørr), sminke, smykker eller stæsj (type skjerf etc.) Jeg dusjer, tørker meg og greier håret - alt er unnagjort på ti minutter.

Jeg pleier å kalle meg selv forfengelig når jeg gjør noe som er upraktisk eller irrasjonelt for utseendets skyld. Typisk at jeg ikke går med briller unntatt når jeg absolutt må, fordi jeg synes jeg er penere uten. (Stort sett trumfer komfort utseende for meg, men jeg har da noen småting.)

007 skrev:

Når jeg svarer at jeg er forfengelig, så svarer jeg ut fra slik jeg selv definerer ordet, og ikke ut fra det flere andre her definerer forfengelig.

Jeg er opptatt av å kle meg i klær jeg liker og synes er pene, jeg sminker meg og ordner håret stort sett hver dag. Men jeg leser meg ikke opp på motetips verken når det gjelder klær eller hår, jeg er ikke opptatt av rynkefjerning, jeg stæsjer meg ikke opp før jeg går på tur eller før jeg skal i slalåmbakken og jeg leser ikke et eneste glossy ukeblad med fokus på hvordan se best mulig ut.

Sånn ca dette. Forfengelig for meg er å være opptatt av hvordan man ser ut og det er vel alle egentlig? Hva vi synes er pent og ikke varierer jo, men ingen velger vel en hårfrisyre de ikke liker selv for eksempel. De velger jo noe de selv synes er pent.

007 skrev:

Når jeg svarer at jeg er forfengelig, så svarer jeg ut fra slik jeg selv definerer ordet, og ikke ut fra det flere andre her definerer forfengelig.

Jeg er opptatt av å kle meg i klær jeg liker og synes er pene, jeg sminker meg og ordner håret stort sett hver dag. Men jeg leser meg ikke opp på motetips verken når det gjelder klær eller hår, jeg er ikke opptatt av rynkefjerning, jeg stæsjer meg ikke opp før jeg går på tur eller før jeg skal i slalåmbakken og jeg leser ikke et eneste glossy ukeblad med fokus på hvordan se best mulig ut.

Jeg tenker som 007. Jeg tenker på meg selv som forfengelig, og er veldig sikker på at ingen som kjenner meg i RL vil beskrive meg som overdrevent eller usunt opptatt av eget utseende.

Ja, forfengelig på en temmelig avslappa måte.

Jeg tolker nok forfengelig som noe som ligger litt over "vanlig" og ikke noe som alle er.
Synonymt med vanity.

Å ta på seg rene klær og å børste håret tolker jeg ikke som forfengelighetsakt.

Guava skrev:

Jeg tolker nok forfengelig som noe som ligger litt over "vanlig" og ikke noe som alle er.
Synonymt med vanity.

Å ta på seg rene klær og å børste håret tolker jeg ikke som forfengelighetsakt.

Enig.
For meg er forfengelig et negativt ladet ord.

Forfengelig betyr å være mer enn vanlig opptatt av hvordan man tar seg ut, ikke bare når det gjelder utseende. Det kan fint gjelde fag også.

Floksa skrev:

Jeg er muligens FP minst forfengelige person

Du får sterk konkurranse av meg!

"Forfengelig" er for meg å være opptatt av hvordan man tar seg ut, av utseendet - av hår, sminke og dilldall.

"Velstelt" blir noe annet, da er man relativt ren og har børstet håret, liksom.

Guava skrev:

Jeg tolker nok forfengelig som noe som ligger litt over "vanlig" og ikke noe som alle er.
Synonymt med vanity.

Jupp.

Pebbles skrev:

Det ligger nok for noen litt negativt i ordet "forfengelig" - som i at en er FOR opptatt av eget utseende. Men jeg vil beskrive meg selv som forfengelig - som i at jeg sminker meg og føner håret hver dag og er opptatt av hvilke klær jeg har på meg.

Det motsatte av forfengelig er kanskje "ujålete". Det har noe litt positivt over seg - som i at en ikke er så selvopptatt og har fokuset andre steder enn på eget utseende.

Selv synes jeg at det å være forfengelig er en nøytral egenskap og ikke noe man skal skamme seg over. Jeg fikk pes her inne en gang når jeg tok mot til meg og var ærlig på at jeg ikke føler meg vel uten sminke. Det synes jeg var en urettferdig ting å få pes for. Jeg liker å bry meg om hvordan jeg ser ut og jeg klarer fint å ikke bruke spesielt mye tid på det sånn at det er fullt forenelig med fokus på familie, et glødende samfunnsengasjement, og å gjøre en god jobb og sånn.

Veldig bra skrevet. Jeg er nok en av de som legger noe negativt i det å være forfengelig. Det er nok også derfor jeg "skammer" meg litt over min egen forfengelighet, selv om jeg liker å ta meg godt ut. Jeg er opptatt av klær, jeg sminker meg og må ha en "sveis" i det daglige. Så ja, jeg er forfengelig, men skammer meg litt over det. Skulle ønske jeg var all natural.

Forfengelig er for meg å være svært opptatt av å fremstå mest mulig plettfri, en sånn som ber andre slette bilder hvis man ikke ser bra ut selv, som føler det ukomfortabelt uten sminke, for eksempel, og jeg tenker også at en forfengelig person ikke har spesielt mye selvironi. Rett og slett litt selvhøytidelig.

Det er et negativt ladet uttrykk for meg.

Jeg er selv forfengelig på noen ting, (egne evner i utvalgte interessefelt, for eksempel), men absolutt ikke ifht utseendet.

Artig at dere er såpass uenige hva forfengelighet er og om det er negativt eller ikke.
Jeg tenker De 7 dødssyndene, men de er jo litt utdaterte, kan man si.

Jeg er i hvert fall ikke jålete, men når det kommer til forfengelighet er jeg mer usikker. Ifølge sikre kilder er jeg "ingen pyntedokke", hvordan man nå skal tolke det.
I hvert fall bruker jeg ikke sminke i det hele, jeg kjøper alle kroppsgreier på kiwi og er knapt hos frisøren. Jeg kan gå rett fra fjellet og på butikken som en gjørmete, druknet figur, eller hente posten i pyjamas. Men jeg går ikke på jobb i hva som helst, og er "kjoledame" som folk ofte synes er fin. Jeg strever en del med kroppsgreier, men det har lite å si for hvor opptatt jeg er av eget utseende. Det er mer knyttet til gammel selvforakt, og er aller mest påtrengende når jeg er helt alene, egentlig.

Har en bestemor på 84 som planlegger livet sitt ut i fra når hun får krøllet håret, som syr inn og ut alle butikkjøpte plagg for at de skal passe figuren hennes perfekt, og som har vist bemerkelsesverdig stor interesse for botox. Så jeg tenker jo på henne som mer forfengelig enn meg i hvert fall.

Maverick skrev:

Forfengelig er for meg å være svært opptatt av å fremstå mest mulig plettfri, en sånn som ber andre slette bilder hvis man ikke ser bra ut selv, som føler det ukomfortabelt uten sminke, for eksempel, og jeg tenker også at en forfengelig person ikke har spesielt mye selvironi. Rett og slett litt selvhøytidelig.

Ja, akkurat sånn tenker jeg også. Og det på tross av jeg faller i kategorien forfengelig. Men jeg tror nok likevel det er forskjell på å være forfengelig og å være forfengelig. Det finnes nok de som faller innunder beskrivelsen der man ikke har selvironi og er selvhøytidelig i sin forfengelighet. Men så er det de som er forfengelig pga. sin usikkerhet.

Jeg tenker over hvordan jeg kler meg på jobb og i andre settinger der jeg skal møte andre. Jeg likevel ingen problemer med å gå rett fra trening til kjøpesenteret for å gjøre diverse ærend.
Jeg bruker litt sminke til hverdags. I helgene er det sjelden jeg sminker meg i det hele tatt, og går gjerne på butikken uten verken mascara eller annen "jåleri".

Men jeg liker også å være fin. Forfengelig? Innimellom, vil jeg tro.

Kanina skrev:

Forfengelig betyr å være mer enn vanlig opptatt av hvordan man tar seg ut, ikke bare når det gjelder utseende. Det kan fint gjelde fag også.

Ja, det er veldig riktig. Denne salmeteksten av Kingo (1600-tallet) illustrerer det godt. (Jeg hørte den i en begravelse i fjor, og har hatt den på hjernen siden.) Klikk inn og se på originalteksten - utrolig fascinerende for en språknerd! 😛 "Du est dog af Verdens bedragelig Ting, Som voxer, aftager og vexlis omkring."

Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger bli holdt som din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet, forfengelighet!

Hva er det vel alt,
som verden så listig har sminket og malt?
Det er bare skygger og drivende sky,
det er bare bobler som brister på ny,
det er bare gynge-is, svik og fortred,
forfengelighet, forfengelighet!

Hva er mine år,
som smygende svinner og snikende går?
Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn,
min sorg og min glede og tankens spinn?
Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved?
Forfengelighet! Forfengelighet!

Å rikdom og gull,
du jorderiks avgud i skinnende muld!
Du er dog av verdens mest skuffende ting,
som vokser og minker og veksles omkring.
Hva er du når man deg i solen har sett?
Forfengelighet! Forfengelighet!

Akk, ære og glans,
hva er vel din blendende krone og krans?
Misunnelse sitter deg alltid på rygg,
du hemmelig støttes og sjelden er trygg,
så ofte du snubler hvor andre de gled -
forfengelighet, forfengelighet!

(Det var et skikkelig nerdeinnlegg, ser jeg. Et massivt et! )

:humre. Men vi ELSKER jo nerdeinnlegg!

Jeg tolker også forfengelighet med en viss negativitet, og syns det er rart å ikke gjøre det. Men jeg innrømmer glatt at jeg har grader av forfengelighet selv, knyttet opp mot utseende.

"Forfengelig" er kanskje et negativt ord, isolert sett, men det betyr ikke at jeg synes det er en spesielt dårlig ting å ha litt av den egenskapen. Det er jo ganske "ufarlig" både å ønske å se bra ut og å synes man ser bra ut, så lenge det ikke tar helt overhånd og/eller hindrer alminnelig livsutfoldelse. Og jeg synes jo det er både hyggelig og kult med folk som har en gjennomtenkt og kledelig stil.

Jeg er ikke så veldig forfengelig selv, synes jeg, og jeg "pynter" meg lite, men jeg bryr meg om hvordan jeg tar meg ut, og har mine områder jeg er mer opptatt av, selv om jeg f.eks. nesten aldri sminker meg.