Er det bra nok......

Skilpadda skrev:

For en fantastisk smiley.

Og det beste med den er navnet!

Skilpadda skrev:

Til det første avsnittet kan jeg bare signere Teofelia.

Men til det andre: det kan nok tenkes at vår generasjon foreldre stiller langt høyere krav til oss selv som foreldre enn det har blitt gjort før, ja. Det du beskriver, høres ut som dårlig samvittighet fordi du ikke får til alt, hele tiden, slik du vet/synes at det burde være. Med andre ord, dårlig samvittighet fordi ikke alt er perfekt hele tiden. 🙂 Og det er ikke noe man burde ligge nattevåken over. Jeg tror nok det de fleste andre har snakket om som "ikke bra nok" i tråden har vært oppimot eller over grensen til omsorgssvikt, ikke at man ikke er "supermom" 100% av tiden.

Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet nå, men hadde det mer før. Særlig når de to eldste var små. Det var nok forventninger jeg hadde til å være mor og forelder som ikke ble slik jeg hadde trodd. Hverdagen ble langt mer krevende med to små barn enn jeg hadde forventet. Nå er jeg heldigvis en ressurssterk dame så det har gått bra, men jeg ser faren for at man mister troen på seg selv som forelder. Det er nok viktig å se etter hva man får til og glede seg over det istedet for å se på det som man ikke får til. Barn er ikke så krevende som vi tror. Det er mye opptil oss og hvordan vi tar tingene.

Samtidig så er jeg et barn av 1960-70-tallet. Da var mødrene hjemme og ikke mye stress i vår hverdag. Så blir man mor selv og opplever at realitetene for den tiden vi lever i kommer kjapt. Økonomien tvinger en ut i jobb om en vil eller ei. Man vil helst overføre sin gode barndom til sine barn og istedet river man barna opp av sengen tidlig om morran og hiver de i seng etter et par timer hjemme med dem.

Etterhvert innser man tingenes tilstand og finner en rytme. Klarer etterhvert å endre på forventningene. De blir mer realistiske. Og da går alt så meget bedre.... kanskje 😛 🙂

Zefid skrev:

er det bra nok når vi gjør så godt vi kan ?

Ja hvis man stadig prøver å forbedre seg. Man gjør så godt man kan basert på det man kan og vet der og da og så prøver man å bli bedre jevnt og trutt.

Ja, gitt at man er oppegående i utgangspunktet selvfølgelig.

Nenne skrev:

Ja, gitt at man er oppegående i utgangspunktet selvfølgelig.

Det er en setning som burde komme som obligatorisk tillegg på det meste vi sier, er det ikke?

Litt som at jeg mener at alle lover og regler burde avsluttes med "med mindre sunn fornuft og alminnelig folkeskikk skulle tilsi noe annet".

Zefid skrev:

.........når vi gjør så godt vi kan som foreldre?

Har bare lest hovedinnlegget. Jeg synes det er et litt pussig spørsmål, fordi det er ikke mulig å gjøre ting bedre enn så godt man kan. Hvis det ikke er nok så må nesten andre instanser komme inn.

Og for folk som er narkomane, alkoholikere, har alvorlige psykiske problemer er det som regel ikke bra nok, selv om de gjør så godt de kan. Men for de "store flertallet" er det som regel bra nok, når de gjør så godt de kan.

Det som jeg mener er interessant er hvordan vi (som samfunn) kan gi foreldre muligheten til å øke potensialet for "så godt de kan".

Eg synest Mim sitt innlegg i "halshøggings-tråden" på NM var veldig dekkjande for mine synspunkt her. Vi bør aldri slå oss til ro med at det vi gjer er godt nok, men heile tida strebe etter å gjere det ENDÅ betre.

Det kommer jo helt an på. Er man normalt oppegående, flink, grei, snill og frisk, så er det "det beste man kan" godt nok. Er man gal, syk*, rusa, ond eller dum, så er det beste man kan langt fra godt nok. Dette blir for meg et utsagn som minner litt om mitt hat-utsagn nr. 1, nemlig :"Enhver mor vet best for sine barn".

*) kommer selvsagt an på hva slags syk

Barn fortjener det beste og ikke noe annet enn det beste. Og da mener jeg best i et temmelig objektivt perspektiv. De skal ha optimal trygghet, optmal omsorg, absolutt fravær av vold,godt stell i form av varme, mat og klær, stimuli, oppfølging osv.

Hva med holdninger og rollemodeller?
Hva med grensesetting osv?
Hvem skal avgjøre hva som er å være normalt oppegående?

Jeg blir av veldig mange foreldre oppfattet som altfor streng, jeg mener selv jeg er normalt oppegående og har derfor de beste forutsetninger til å oppdra mine barn og kan få meg til å si at mitt beste er godt nok

Men de foreldrene jeg ser på som for "dårlige" foreldre med tanke på holdninger og signaler de sender sine barn gjennom oppdrager-metodene sine, de er også "normale" oppegående mennesker uten alkohol eller andre problemer som automatisk setter de i en "uskikket som forelder-bås"

Er det godt nok det de gjør da?
Er det greit å la barna se voldsfilmer fra 10-års alder så lenge foreldrene ikke er alkoholikere?
Er det greit å la en fire-fem-åring gå alene til butikken som ligger 500m borti gata bare h*n har klær nok?

Definer en god forelder

Zefid skrev:

Er det greit å la barna se voldsfilmer fra 10-års alder så lenge foreldrene ikke er alkoholikere?
Er det greit å la en fire-fem-åring gå alene til butikken som ligger 500m borti gata bare h*n har klær nok?

Definer en god forelder

Eg forstår ikkje heilt kva du meiner, men velger å tru at du spissformulerer deg.

Eg meiner at ein god forelder er ein person som har gjennomtenkte grunngjevingar for eigne praktiske val og verdi- og livsval, og som vidarefører desse verdiane til borna gjennom både teori og praksis.

Zefid skrev:

Definer en god forelder

Jeg tror ikke det er mulig å definere en god forelder.

I tillegg tror ikke jeg at en "god forelder" er avhengig av mye rundt seg. Hva som er en god forelder avhenger av tiden man lever i, miljøet man lever i og kulturen man lever i. I våre dager regnes det som et gode at man lar barna selv gjøre seg opp en mening om religion, i vår (nordmenn) sin religion er Jesus en tilgivende skikkelse som vil la alle "som tror på ham, få evig liv". I andre religioner er det helt andre gudeskikkelser og mye strengere kutyme for hva man må gjøre for å bli "frelst", i slike kulturer vil det ikke være et gode med religionsfrihet, snarer omsorgssvikt.

Så lenge det ikke eksisterer objektive sannheter på alle deler av foreldrerollen vil det være umulig å definere "en god forelder"

him skrev:

Så lenge det ikke eksisterer objektive sannheter på alle deler av foreldrerollen vil det være umulig å definere "en god forelder"

Med mindre man gjør det med så runde formuleringer at man ikke trenger ta stilling til enkelttemaer. F. eks. "Gode foreldre er foreldre som gir barna det de trenger, materielt, emosjonelt og praktisk, for å bli lykkelige og friske mennesker." Og det er jo så rundt og glatt at det er nesten meningsløst.

Skilpadda skrev:

Med mindre man gjør det med så runde formuleringer at man ikke trenger ta stilling til enkelttemaer. F. eks. "Gode foreldre er foreldre som gir barna det de trenger, materielt, emosjonelt og praktisk, for å bli lykkelige og friske mennesker." Og det er jo så rundt og glatt at det er nesten meningsløst.

Leitar med i mitt førre innlegg:

Skilpadda skrev:

Med mindre man gjør det med så runde formuleringer at man ikke trenger ta stilling til enkelttemaer. F. eks. "Gode foreldre er foreldre som gir barna det de trenger, materielt, emosjonelt og praktisk, for å bli lykkelige og friske mennesker." Og det er jo så rundt og glatt at det er nesten meningsløst.

ikke sant?

alle har sin virkelighet de lever i, og alle (stort sett) ønsker å gjøre det beste for sine barn og de aller fleste ønsker å oppnå at ungene klarer seg godt i samfunnet i voksen alder bla bla bla

Det jeg føler veldig sterkt i vårt samfunn idag er at alt defineres som normalt, vi er så livanes redd for å si at noe er unormalt eller annerledes uten at det blir ramaskrik ut av det

Unger trenger rammer, grenser, de trenger å tøye disse grensene men de trenger å vite at vi er konsekvente allikevel, det skaper trygghet og når ungene er trygge kan de modnes og utvikles

Noen foreldre lar ungene bestemme alt fra hva de skal ha på seg til hva de skal ha på maten, når de skal legge seg osv osv osv
er de gode foreldre?

Hva med curligforeldrene som hele tiden legger til rette for ungene alt som skal foregå, er de gode foreldre?

Kunne kommet med fler eksempler, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil......

En gylden middelvei vil mange si og det er jeg enig i, men det er også et definisjons-spørsmål..........

Poenget mitt er at dette er en veldig nyttig vinkling på et stort spørsmål, for som mim sa, dette med at enhver mor vet hva som er best for sitt barn og så lenge vi gjør så godt vi kan så er det bra nok, dette er ting som vi stadig vekk får høre, men det er jo mye nyttigere å tenke helt motsatt
Nei, det er ikke godt nok når vi gjør så godt vi kan for da glemmer vi å forbedre oss, vi glemmer å tenke over hva vi kan gjøre bedre eller annerledes

Hvis alt vi gjør i beste mening er bra nok, da går vi glipp av mange erfaringer og i tema barneoppdragelse er det ungene som taper.....

Zefid skrev:

Noen foreldre lar ungene bestemme alt fra hva de skal ha på seg til hva de skal ha på maten, når de skal legge seg osv osv osv
er de gode foreldre?

Hva med curligforeldrene som hele tiden legger til rette for ungene alt som skal foregå, er de gode foreldre?

Kunne kommet med fler eksempler, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil......

(...)

Hvis alt vi gjør i beste mening er bra nok, da går vi glipp av mange erfaringer og i tema barneoppdragelse er det ungene som taper.....

Jeg skjønner hvor du vil, ja. Men det er problematisk å skulle begynne å kategorisere foreldrene som "gode" eller "ikke gode", særlig ut fra enkelttilfeller. Jeg tror det er mer konstruktivt å si det på en litt annen måte. Vi kan helt sikkert alle lære stadig mer om hva som er bra og lurt, og bli stadig flinkere til å gjennomføre det vi vet er bra og lurt, men det blir lett skyttergravskrig hvis man skal begynne å putte alle i boksene "god" og "dårlig".

Man kan f.eks. spørre "Hvordan gjør man barna best i stand til å håndtere utfordringer og problemer? Ved å prøve å tilrettelegge ting for dem så de i størst mulig grad slipper å oppleve problemer, og dermed blir trygge og selvsikre og glade? Eller ved å forberede dem på problemene og hjelpe dem med å jobbe seg gjennom dem, for å la dem nyte litt godt av vår erfaring og vise dem at de kan støtte seg på oss? Eller ved å i størst mulig grad la dem være i fred og finne ut selv hvordan de skal takle problemer, slik at de blir selvstendige og lærer å ta ansvar selv?".

Jeg vil si at dårlige foreldre nødvendigvis må gjøre flere ting for å komme i den kategorien, og at de tingene er vestentlige mangler, som manglende evne til å se barnet, manglende evne til å møte barnet der det er, manglende evne til å dekke barnets behov, og manglende evne til å sette seg selv som sekundær i forhold til barnet.

Jeg vil også si at gode foreldre er de som har evnen til å stort sett se og møte barnet og dekke dets grunnleggende behov og klare å sette seg selv sekundær i viktige saker.

Vi har alle våre sterke og svake sider, og alle skal vi gjøre feil i forhold til barna våre. Dersom vi blir for perfekte og unngår konflikter, så vil ikke barnet kunne møte verden på en adekvat måte. Jeg vil si at så lenge vi møter de grunnleggende basale behovene for trygghet, omsorg og bli sett, så har vi ganske stort slingringsmonn før vi kan kalles en dårlig forelder. Men man kan fint gjøre dårlige valg.

Mange gode innlegg her. Synes Tinetoff sa det veldig bra.
Jeg tror det er lett å blande sammen kjærlighet og omsorg. Mangel på omsorg betyr ikke nødvendigvis mangel på kjærlighet. Det synes iallefall jeg kan være greit å huske på. Av og til føler jeg jo for å gi etter for noe i forhold til S, selv om jeg vet at det som egentlig er mest omsorgsfullt er å være konsekvent og for eksempel nekte ham å spise masse snop.

I tillegg til å signere Tinetoffs veldig bra svar.

Hele setningen er egentlig veldig vanskelig å forholde seg til. For hva er bra nok? Og hva er det å gjøre så godt man kan?

For de aller aller fleste av oss kommer jo fint over "grensa" for omsorgssvikt, hvis det er det som er "bra nok". Men det er ikke bra nok for meg! For meg handler det å gi barna en "bra nok" oppvekst om mye mye mer enn å holde oss over grensa til omsorgssvikt. "Bra nok" for meg er altså avhengig av at jeg faktisk er i stand til å gi mye mer enn det. Smatidig - når skal man stoppe? Når skal man prioritere seg selv eller andre ting? Hva er det beste man "kan"? Er det aller aller beste man faktisk kan få til dersom man setter alle kluter til og sliter seg ut - er det kanskje for mye til at det er bra?

Nei, det er et ganske meningsløst utsagn.

Polyanna skrev:

I tillegg til å signere Tinetoffs veldig bra svar.

Hele setningen er egentlig veldig vanskelig å forholde seg til. For hva er bra nok? Og hva er det å gjøre så godt man kan?

For de aller aller fleste av oss kommer jo fint over "grensa" for omsorgssvikt, hvis det er det som er "bra nok". Men det er ikke bra nok for meg! For meg handler det å gi barna en "bra nok" oppvekst om mye mye mer enn å holde oss over grensa til omsorgssvikt. "Bra nok" for meg er altså avhengig av at jeg faktisk er i stand til å gi mye mer enn det. Smatidig - når skal man stoppe? Når skal man prioritere seg selv eller andre ting? Hva er det beste man "kan"? Er det aller aller beste man faktisk kan få til dersom man setter alle kluter til og sliter seg ut - er det kanskje for mye til at det er bra?

Nei, det er et ganske meningsløst utsagn.

Det er forsovidt ikke et utsagn, men tema på et foreldremøte, som absolutt inviterer til diskusjon og meningsutveksling og det er jo hele hensikten ikke sant?

Finnes ikke noen fasit på dette, men det innbyr til tenking og diskusjon

Jeg tenkte å holde meg unna denn tråden ...

Jeg har, da vi drev å hang inn på et annet forum (husker ikke hva det heter lenger en gang 😉 ), diskutert med Mim m/flere om det der med "godt nok" og at man "skal alltid strebe etter det beste for sitt barn"

Jeg mener at jeg ikke alltid gjør det som er det beste for mitt barn. Jeg velger løsninger som er gode nok. Og jeg ønsker det beste for ungen min, men jeg streber likevel ikke etter det.
Noen ganger er bra nok helt ok.

Og det at jeg velger "bra nok" for barnet mitt er selvsagt ikke noe bevis på at det er ok å gjøre det, og at jeg mener alle velger "bra nok" er heller ikke noe godt poeng.
Men jeg har ennå ikke opplevd en mor som "alltid streber etter det beste" for sitt barn. Det er en ønsketanke.

(Dette har ingenting med tråden å gjøre, men jeg leste Madims svar over her og fikk veldig lyst til å si noe om det "å strebe etter det beste")



Leste ikke Polyanna sitt innlegg før nå og alt ligger vel kanskje i hva som blir tolket som "bra nok". Hvis mitt "bra nok" er på høyde med Madims "det beste" så er vi jo fårsåvidt enige.