Rull inn puppen

.....

Bra svart.

Hvis man føler det å bli mor som et overgrep pga dagens velferdsordninger i verdenstoppen, vil jeg foreslå en tur til legen/psykolog.

Litt liten tro på mannen som omsorgsperson også, hvis det er et overgrep at han skal være hjemme de siste månedene av permisjonen. I forhold til de fleste (alle?) andre land har jo Norge veldig god permisjonsordning, så litt realitetsorientering hadde ikke vært dumt.

Jeg blir syk av å lese sånt. Syyyk, og flau over å være norsk.

rine skrev:

, og flau over å være norsk.

Mye vil ha mer...

Leste det innlegget når det kom ut, og det er jo så på trynet, at de fleste må skjønne at det er helt urimelig å tenke sånn.

Var nettopp på tur nedover i Europa og kjøpte et fransk dameblad. Der sto det en liten artikkel om at EU egentlig hadde planer om å innføre obligatorisk "mammapermisjon" (de har jo ikke kommet så langt som å kalle det foreldrepermisjon som her hjemme) for alle mødre i EU på 20 uker. Og to uker til far. Men planen er nå lagt på is pga den økonomiske situasjonen, på ubestemt tid. Europeiske kvinner/foreldre kan derfor se langt etter et minimum av permisjonsordninger. Noen land har jo så klart litt, men det er jo milevis fra hva vi har i Norge og Skandinavia. Mine venner i Europa gjør store øyne når jeg forteller om permisjonsordningene våre, og ikke minst; oljefondet vårt. Det er nesten så jeg blir flau når jeg snakker om det. Sist jeg var i Paris og besøkte venner, fortalte min venn om en venninne som var alenemor i Paris. Hadde veldig god jobb (tv-produsent), men måtte allikevel spinke og spare for å ha råd til enkle ting som mat og klær til sine to barn. Det er dyrt å bo i Paris, og hun kan heller ikke flytte ut, for å få en annen jobb er nærmest umulig.

Enig med begge talere. Første fordi jeg tror mindre tid for mor hjemme, fører oss tilbake, nærmere land vi liker å si vi ikke likner på. Flere velger å være hjemme, altså bli mer avhengige av mannen. Og like ille, er det at det da er de rikeste som har valget.

At vi her oppe er bortskjemte og heldige, er det vanskelig å stikke under en stol. Men det gjelder de fleste.

Det blir helt surrealistisk å diskutere foreldrepermisjoner i Norge. De er blant verdens lengste og beste.

Jeg har venner over hele verden, og de har alle blitt helt i vantro når jeg forteller at jeg og mannen tilsammen kan gå hjemme i godt over et år (vi skal jo avvikle ferie også) med 80 % lønn.

Som en britisk adm. dir. vi kjenner sa, da vi fortalte om ordningen: "Det kunne jeg aldri ha betalt, firmaet ville gått konk." Han mente det var utrolig slemt av staten å pålegge slike byrder. Når vi da fortalte at staten betalte, trodde han ikke sine egne ører.

Vi har kjempegode ordninger både for fødselspermisjoner og barnehager, og vi har ganske bra fødselstall. Det er vel ikke helt tilfeldig. At kvinner slipper å velge mellom å ta seg av barna sine og å jobbe er bra synes jeg. Og jeg synes ikke at det at andre har det verre er noen grunn til å tenke gjennom at det ikke bør være for vanskelig for mødre å ta seg av barna sine slik de fleste ønsker og slik det er anbefalt før man setter likestilling før barne- og mødrevelferd.

Når det er sagt er det helt utrolig å ikke bare ønske seg lengre tid hjemme, men samtidig klandre staten for at man må "leve på mannen" når man velger å ha lengre opphold fra jobben enn det staten finansierer. Jeg blir flau når jeg leser slikt. Men det er ikke første gang jeg hører slike tanker, de er nok mer utbredt enn vi liker å tro. Jeg er godt fornøyd med å ha rømt til byen for å si det sånn. Jeg fikk ganske mange kommentarer og blikk da jeg valgte å ikke bare dele permisjonen med mannen med førstemann, men også jobbe fulltid med to små barn.

Koko.

Jeg blir søren meg flau på hennes vegne, og håper for guds skyld at ingen leser dette og generaliserer slike uttalelser til å gjelde norske kvinner.

Men altså - at barn blir stresset ved å endre hovedomsorgsperson? Mulig det, men i vår verden er far inkudert i den hellige kjernen der, altså.

Dette utspillet fra denne dama, arkiverer jeg under S for Sutring og Syt. Hun har ingen ide om hvor godt hun egentlig har det, her i landet.

Og disse godene kommer, tro det eller ei, dama, ikke rekende på ei fjøl heller.

Og sånn til omsorgspersoner: jeg bruker si at ungene mine skal jaggu være fornøyde med at de har en far, for han er minst - minst - like god omsorgsperson som jeg har vært, har alltid vært det, siden jeg ikke har kunnet amme, og kommer alltid til å være det.

Det er på grunn av sånne som det der jeg syns det er vanskelig å snakke om hvordan jeg føler i forhold til å ha instinkter og sterke følelser for å ikke være borte fra babyer. Jeg er jo livredd for å oppfattes sånn der.

nå ble jeg litt flau... leste dette innlegget til denne lise her for leden og tenkte jaja... hun er jo LITT veeel ekstrem, men jeg var enig i mye...

men så skal det sies at jeg er mester til å skumlese, leser halve innlegg og konkluderer med at jeg vet hva det handler om, også ender det med at jeg har misforstått hele greia...

Trodde det handlet om fedrekvoten jeg. hehe.. jaja.. leser det nå og ser jo at det ikke er som jeg trodde.

Når hun ikke vil forsørges av mannen eller nav, hvem mener hun at hun skal forsørges av?

Det verste er jo at dama forteller om at hun har høy utdanning, betegner seg som feminist og har bodd i utlandet. Jeg finner rett og slett ingen formildende omstendigheter for uttalelsene hennes. Ammetåka er da ikke så sterk?

Jeg leste denne og vurderte å bli provosert, men så ble jeg bare mildt oppgitt i stedet. Det blir så voldsomt at jeg har vanskelig for å tro at hun blir tatt på alvor, i hvert fall håper jeg at hun ikke blir det.

Det jeg ble og blir provosert av, er den totale nedvurderingen av mannen som omsorgsperson som hun står for, og som jeg har lest andre steder også (ikke her). Her er vi to fullverdige omsorgspersoner. Men klart, for sånne som hun damen her er vel jeg mindre verdt som mamma fordi jeg ikke ammer, så da er vi sikkert ikke noe tess noen av oss. Nei, jeg velger å holde meg til mildt oppgitt, tror jeg, for hun er for langt ute.

Katta skrev:

Vi har kjempegode ordninger både for fødselspermisjoner og barnehager, og vi har ganske bra fødselstall. Det er vel ikke helt tilfeldig. At kvinner slipper å velge mellom å ta seg av barna sine og å jobbe er bra synes jeg. Og jeg synes ikke at det at andre har det verre er noen grunn til å tenke gjennom at det ikke bør være for vanskelig for mødre å ta seg av barna sine slik de fleste ønsker og slik det er anbefalt før man setter likestilling før barne- og mødrevelferd.

[...] men for ikke å ha kjempet for at mødre som ønsker å være fulltidsmor med full lønn for sitt barn lenger enn 6,5 måneder!

Men altså, hører hun ikke hva hun sier? Man skal da for pokker ikke ha lønn for å være mor! Man skal ha lønn for å jobbe, bidra til at hjulene i samfunnet går rundt, betale skatt til felles goder og sørge for at de som ikke kan jobbe har et verdig liv.

Så er vi så utrolig heldige i dette landet at man har valgt å gi permisjon med lønn, slik at vi kan ta vare på barna våre når de er nyfødte og slippe å si opp jobben. Det virker, vi har verdens høyeste andel av arbeidende småbarnsmødre.

Fader, jeg klarte å bli provosert.