Barn dopes i søvn

Vårt eldste sov bare rundt 10min sammenhengende i starten og våknet en gang i timen, maks 2 timers mellomrom på natten for å få mat første halvåret. Vi brukte LANG tid på å få han til å sove frem til han var over et år, men han sov i det minste litt lengre sammenhengende etterhvert... Spiste fremdeles 2 ganger iløpet av natten til han var ca et år, og pga at han la lite på seg såg vi oss nødt til å fortsette å gi han mat iløpet av natten. Dette var nok til at vi gikk rundt som zombier her altså!
Eg tenkte aldri tanken medikamenter da og hadde neppe takka ja om eg blei tilbudt, til tross for at vi var vanvittig trøtte. Men vi var enormt heldige. En helg, ihvertfall lørdag til søndag, så hadde vi barnefri. Mammaen min eller søstra til mannen lånte mini og vi brukte stort sett hele søndagen til å sove ut. Det var gullverdt og eg skjønner ikkje koss vi skulle klart det uten! Ikkje alle har den muligheten som vi hadde.
Men så var dette òg bare litt over første året til mini og det er jo gjerne normalt med lite søvn da og eg tenker at sånn må en bare holde seg ut og komme over, og prøve alle søvntriksa i boken, ta dag for dag og håpe på en bedre dag (og natt!) neste døgn... Men mange ÅR med slikt? DET er drøyt og jammen ikkje rart forhold sliter med å funke da! (Babyen vår på 2mnd sover forøvrig mye mer enn det storebroren noen gang gjorde første året sitt, så unger er bra forskjellige ja, selv søsken!)

Men er det ikkje slik at terskelen for å ta medisiner, både sjøl som voksne, og til barn, er mye lavere nå enn før? Da tenker eg alle typer medisiner. F.eks så vet eg at eg sjøl tar paracet eller ibux for hodepine ganske lett når eg vet eg ikkje har mulighet å legge meg ned og hvile istedet ...

Tjorven skrev:

Vi gikk jo rundt som vandrende zoombier.

Balanse skrev:

Jeg var tilnærmet psykotisk, skvatt når noe kom inn i synsfeltet mitt og hadde kræsjet bilen inn i stillestående objekter fire ganger.

Teofelia skrev:

Men det kan jeg fortelle deg: Når du ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende søvn en eneste natt eller dag på mer enn halvannet år, når ettåringen er våken hver eneste natt i fire måneder mellom kl 02-05, og når du i tillegg jobber full stilling på dagtid, da gjør du absolutt hva som helst for å få sove bare litt mer.

Vanvittig desperat som noen skrev her, er bare forbokstaven. Og det blir man ikke etter noen år, det blir man etter 3 mnd. Etter noen år har man bikket laaaangt forbi desperat og til overlevelsesmodus.
Bortimot hele det første leveåret til lillegutt sov jeg kanskje, kanskje 2 timer tilsammen på en natt - avbrutt, mer mot slutten men fortsatt avbrutt. Han hadde pustestopp/pusteproblemer så det var derfor han våknet hvert 10 min. og etterhvert sjeldnere heldigvis, stakkars lille fyren. Når han var våken hylte han mye, og spøy mye - konstant nærmest. Det var ikke mye ro å få. Jeg sov de samme 10 minuttene ved siden av han, og våknet av at pusten hans endret seg/forsvant. (så hadde jeg instruks fra sykehuset om hvordan få liv i han).
Effekten av det er at jeg forstsatt 8 år etter våkner om han snur seg i senga, endrer pustemønster eller lager den minste lille lyd - i naborommet.

Da lillegutt var liten og syk var det tvingende nødvendig for han å få søvn for å bli sterkere. Derfor fikk vi melatonin. Han lå på sykehuset og testet ut først Vallergan (som han altså sluttet å puste av) og deretter melatonin, som funket så han hvertfall fikk slappe av litt. Rett og slett fordi han ikke ble så panisk for å sovne, han var jo redd søvn stakkars ungen, og det forstår jeg godt. Så fikk han hvertfall roet seg og sovnet lettere men våknet ofte gjorde han likefullt da. Jeg kjørte ikke bil i denne perioden, turte ikke. Jeg hadde en tykk blå haug med drosjerekvisisjoner fra sykehuset som jeg stort sett brukte når vi skulle noe sted. Jeg var jo ikke tilregnelig i det hele tatt, hodet mitt var i en sky og jeg visste knapt nok hva jeg het. Jeg slo meg, gikk på dører, glemte ting, mistet ting i gulvet, sovnet sittende ved bordet med gaffelen halvveis til munnen. Helt svimete.
Hvis det overhodet var et annet voksent menneske i rommet som kunne passe på lillegutt, sovnet jeg bortiot momentant! Følte jeg at jeg ikke klarte å våkne når jeg skulle, eller var for sliten og var redd for lillegutt, var det en telefon til barneavdelingen så fikk vi komme rett inn. Lillegutt ble lagt på overvåkningsrommet på barneavd med en sykepleier i rommet til enhver tid, og jeg fikk et eget foreldrerom langt borti andre enden av gangen og beskjed om å sove. Så fikk vi være der til jeg var på beina igjen og våken nok til å takle han. Vi var uansett på sykehuset 2 dager i uka denne perioden, så det var en smal sak å stikke innom og "be for sin syke mor" også, om jeg var for sliten. 🙂 Fine AHUS men fytti rakkern for en jævlig tid. Jeg husker ingenting fra det første leveåret hans men kan se på bilder at det har skjedd, liksom.

Da han ble eldre og ikke hadde pustestopp lengre, var han fortsatt masse plaget av refluks, og melatonin gjorde at han sov litt bedre hvertfall. Men opp 8-10 ganger om natta for å roe en panisk hylende unge er ingen god kombinasjon med full jobb. Vi to foreldrene byttet på. Den ene la seg helt i andre enden av huset (vi hadde stort hus, så da hørte vi ikke hylingen) 1900 og sov til 0200 elns, også byttet vi "skift". Og så var det opp på jobb.
Og det var MED melatonin. Nå er han som sagt bedre, nå er det bare 1-2 ganger om natta og opp tidlig. Himmelen i forskjell.

Etter 8 år med avbrutt nattesøvn kan jeg LOVE at man blir syk, gal, koko, sprø, fysisk og psykisk fullstendig ødelagt av det. Og det er ikke nødvendigvis så veldig reversibelt heller, man sliter seg jo ut på å ikke sove. Man blir som sagt langt, langt beyond desperat og hinsides at det ikke er et valg at ungen skal få sovemedisiner. Det er en nødvendighet for å overleve, både på egne vegne og ungens vegne, og har ingenting med bekvemmlighetshensyn å gjøre. Det er ikke et valg lengre når det pågår hver natt, og hvertfall ikke over så lang tid.
Jeg sover på busser, i lunsjen på jobb og av og til i 15-minutterspauser, jeg ELSKER jobbereiser for da får jeg sove en natt eller to på hotell!! Uavbrutt helt til 8! (fordrer jo barnevakt som tåler en støyt). Når jeg orker å komme meg ut med venninner og har skaffet meg barnevakt, går jeg ALLTID hjem tidlig og sover om natta i stedet for å være på fest (bare spør flere her inne... "2130 sier du?! Dah må tornerose hjem og sove ")
Og i perioder har jeg vært inn og ut av sykehus med hjerteflimmer og annet hjertesnacks. 2-3 netter på hjerteavd. på AHUS er rene spa-oppholdet, det. Sove døgnet rundt, og få levert mat på senga akkurat når man ønsker det, glo på tv og bare slappe av. Gud bedre så deilig I perioder gikk jeg nærmest og ønsket meg en hjerteflimmerepisode etterfulgt av sykebilsirenetur til sykehus og innleggelse, fordi jeg var så sliten og da hadde jeg "legitim" grunn til å få slappet av og sovet og noen andre måtte bare ordne opp med lillegutt

Æsj, nok et meg-meg-meg langt innlegg. Jeg sletter det nok, men nå som jeg har skrevet det kan dere jo få lese hva som står først

Ikke slett, m^2. Det er greit å få ting i perspektiv.

For oss, mener jeg. Om det kunne misforstås.

Jeg vet vel ikke helt hva jeg mener om det,men vi takket nei da vi ble tilbudt det. Mellomste sov fra 10-60 minutter av gangen det første året. Jeg ble sjukemeldt etter permisjonen i 6 md fordi jeg var utslitt. Først nå da han er 3 1/2 år sover han hele natta,og ofte til 7. Så det ordnet seg etter noen år,uten medisiner for vår del.

La det stå, m^2.

Det er veldig greit å få belyst ordentlig hva som virkelig kan ligge i søvnterror. Så kan de som tror det er snakk om å være sliten fordi gullungen våkner annen hver time om natten for å få smokk ta seg en bolle og gå et annet sted med prinsippene sine.

Amen! Ikke slett, m^2 - for det er viktig å få et perspektiv på denne saken!

Jeg tror også det må skilles veldig på hva som er "normal" baby som våkner en del ganger på natten for å få mat (been there, done that, holdt på å blir sprø av bare det) og barn som sliter med søvn lenge etter at babyperioden er over og de "etter boka" burde sove natten gjennom, med en smokkeinput eller tre i løpet av natten.

Jeg har min egen, indre søvnterrorist i perioder, og jeg vet hva det gjør med meg. Filteret blir borte, produktiviteten på jobb går i dass og jeg er ikke spesielt god kone eller mor. Og det er bare peanøtter i forhold til hva m^2 har gått og fortsatt går igjennom, eller det marerittet Teofelia levde en god periode. Så om vi hadde hatt det sånn som dem og medisin var et alternativ så ville jeg glatt vurdert det og hadde det fungert så hadde jeg jommen meg ikke sluttet med det før jeg visste at vi var på rett kjøl og kunne klart oss uten.

Barn trenger søvn for å fungere og for å vokse og utvikle seg. Foreldre trenger søvn for å overleve og for å kunne ta vare på de søvndepriverte barna og deres søsken. Og i det store risikobildet tror jeg både verden og den enkelte familen og det enkelte barnet har en lavere totalrisiko om sovemedisin fungerer og alle får litt mer søvn. Det forundrer meg så ofte hvor mange som er helt elendige til å se det totale risikobildet og bare henger seg opp i små detaljer.

Inagh skrev:

Jeg sov ikke - og da mener jeg sov ikke, med unntak av noen velsignede 10-minutters dupper i ny og ne - de to første årene av livet mitt. Mor var sikker på en ting, at jeg hadde kommet til verden med det mål for øyet å ta livet av henne.

Mamma lagde et album til meg, der hun skrev om ditt og datt i LilleRosins tidlige liv.

Da Skatten holdt på som verst, bladde jeg i albumet for å finne ut av når jeg omsider sov natta igjennom. Jeg bladde og bladde, og til slutt står det "endelig sover LilleRosin hele natta". Da var jeg nesten 4.

Viste det ikke til Rosinmannen, i tilfelle han ville konkludere med at mine dårlige gener var min feil og derfor måtte jeg ta alt nattetullet. Når man sover dårlig, kan man konkludere med hva som helst for å få sove litt mer nemlig.

Babyer som våkner for mat er barnemat. (ehh, ikke tiltenkt ordspill)
Barn som ikke sover er noe annet. Og de TRENGER søvn, det skjer så mye i kroppen når de sover, som de rett og slett ikke må gå glipp av. Det er utvikling, som skjer i søvne. Viktig.

Og ja, foreldre trenger også et lite minimum av søvn for å fungere som relativt oppegående individer.

At ettåringen fortsatt våkner på natta for pupp eller smokk, det er en helt annen historie, og slike ser jeg ingen grunn til å gi medisin. Men de som trenger det, de trenger faktsik det. Hele familien.

Også har vi da altså noen av oss som gir våre barn Vallergan av helt andre årsaker, men som kommer med på samme statistikk. Jeg er en av dem som gir et lite barn under tre år Vallergan på fast, langvarig basis. Han har fått det i snart fire måneder nå, jeg har nylig hentet ut ei ny flaske, og har resept på flere. Vi er med på den statistikken som artikkelen baserer seg på. Men nei, vi doper ikke vår sønn i søvn. Vi gir ham medisin han får resept på fordi han trenger den. Allergimedisin.

Malama skrev:

Også har vi da altså noen av oss som gir våre barn Vallergan av helt andre årsaker, men som kommer med på samme statistikk. Jeg er en av dem som gir et lite barn under tre år Vallergan på fast, langvarig basis. Han har fått det i snart fire måneder nå, jeg har nylig hentet ut ei ny flaske, og har resept på flere. Vi er med på den statistikken som artikkelen baserer seg på. Men nei, vi doper ikke vår sønn i søvn. Vi gir ham medisin han får resept på fordi han trenger den. Allergimedisin.

Viktig poeng.

For øvrig så omfatter de 20 000 det var snakk om i artikkelen ikke bare babyer og små barn, men ungdom opp til 18 år. Det kom ikke veldig tydelig frem, syntes jeg.

Og så vidt jeg kan lese er det de eldste barna som står for 3/4 av dette forbruket:

3906 barn i alderen 0–9 år fikk minst én resept på sovemidler og angstdempende midler i 2010, viser tall fra Reseptregisteret ved Folkehelseinstituttet.

Jeg vet jo ikke noe om medikamentbruk blant barn, men for min del så synes jeg ikke 4000 tilfeller blant hele populasjonen mellom 0–9 år hørtes så dramatisk ut som artikkelen ga inntrykk av først.

Spesielt ikke dersom vi er et av de 4000 tilfellene... Knerten er neppe den ENESTE ungen i landet som bruker vallergan som allergimedisin.

Nip skrev:

Jeg er imot å bruke medisiner så sant det ikke er alvorlig sykdom og det trengs.

Det er veldig få som mener at man skal ta medisiner som ikke trengs.

Miraluca skrev:

Men er det ikkje slik at terskelen for å ta medisiner, både sjøl som voksne, og til barn, er mye lavere nå enn før?

Er dette noe du har belegg for å mene, eller bare synser du?

Teofelia skrev:

Jeg vet jo ikke noe om medikamentbruk blant barn, men for min del så synes jeg ikke 4000 tilfeller blant hele populasjonen mellom 0–9 år hørtes så dramatisk ut som artikkelen ga inntrykk av først.

Nei, og det er vel ikke slik at alle disse igjen får det på grunn av søvnproblemer, men nettopp på grunn av allergi og angstproblemer.

Så vidt jeg vet ble Vallergan brukt over en lav sko på slutten av 70-tallet da broren min og jeg var små. Vi fikk begge sovemedisin som babyer,(litt usikker når, kanskje rundt 1 års-alder?) uten at det var noe mer søvnproblemer enn litt oppvåkninger om natten. Dette var det legen som anbefalte, ikke et uttalt ønske av mine foreldre.

Vi har selv måtte ty til Vallergan i en toukersperiode da snuppa var rundt halvannet. Etter to kolikkbarn med lite søvn gjennom flere år, var jeg nær ved å kollapse av søvnmangel. Dessuten utviklet jeg insomnia som jeg dessverre sliter med ennå. Vallergan reddet oss den gangen, intet mindre. Medisinen fikk snuppa til å sove hele natten, selv etter medisineringsperioden var over. Ikke en enkel avgjørelse, men det var det rette i vårt tilfelle, mener jeg.

Tallulah skrev:

Er dette noe du har belegg for å mene, eller bare synser du?

Det var et spørsmål. Som sagt så tror eg min egen terskel for enkle medikamenter som reseptfrie smertestillende er ganske lave f.eks.

4000 unger (0-9-åringer) av totalt 600 000 (er ikke hvert årskull på ca. 60 000?) gir at det er 7 promille av barn i denne aldersgruppen som får sovemedisiner (eller, har fått minst en resept i løpet av 2010).

Storm i vannglass.

Og utrolig mange tåpelige uttalelser i denne tråden.

Vår lokale helsestasjon satser de sterkt på søvngrupper der de veileder foreldre i hvordan de skal få barna til å sove bedre. Veilederen er psykolog. Det gjelder både ganske små babyer og større barn. De jeg har snakket med skryter veldig av opplegget. Jeg synes det er et veldig bra tiltak som forebygger både søvnproblemer og følelse av utilstrekkelighet og avmakt.

Miraluca skrev:

Vårt eldste sov bare rundt 10min sammenhengende i starten og våknet en gang i timen, maks 2 timers mellomrom på natten for å få mat første halvåret. Vi brukte LANG tid på å få han til å sove frem til han var over et år, men han sov i det minste litt lengre sammenhengende etterhvert... Spiste fremdeles 2 ganger iløpet av natten til han var ca et år, og pga at han la lite på seg såg vi oss nødt til å fortsette å gi han mat iløpet av natten. Dette var nok til at vi gikk rundt som zombier her altså!
Eg tenkte aldri tanken medikamenter da og hadde neppe takka ja om eg blei tilbudt, til tross for at vi var vanvittig trøtte.

Dette er da temmelig normalt! Jeg har hatt unger i snart 9 år nå, og har kanskje sovet hele natten et par titalls ganger til nå. Mellomjenta spiste i ett bankende natten igjennom til hun var 14 måneder. Det er ikke sånne som oss som får sovemedisin til barna, altså!