Småprating hos frisøren - fikser du det?

Helt greit. Men så kjenner jeg frisøren min privat også.

Jeg liker å snakke med min faste frisør - vi babler om alt, kommer veldig godt overens med samme interesser, livssituasjon mm. Hun har klippet meg i flere år nå. Før det hadde jeg en annen fast frisør som også er blitt en venninne - der gikk også skravla i ett. Men nå har jeg ikke vært hos noen fast på et halvår, da førstnevnte er sykemeldt og antakelig må omskoleres. Jeg liker ikke smalltalk med folk jeg ikke kjenner og frisører jeg dropper innom vil jeg helst bare få en klipp av og ikke si mer enn hvordan jeg vil ha det, he og hadet.

Nå er ikke frisørbesøk det jeg gjør mest av nå om dagen, men jeg har en frisør som jeg kjenner godt privat også så vi har masse å prate om.

Når jeg her måttet gå på drop-in hos ukjent frisør så har det vært litt ulikt. De fleste er greie, men noen veldig få har jeg følt det har vært kunstig. De anstrenger seg for å prate og holde samtalen igang. Da er det nesten bedre at de ikke sier så mye.

Jeg gleder meg til å gå til frisør igjen. Det er godt å bli stelt litt. Håper jeg kan det utpå nyåret en gang.

Jeg er god på small-talk, og gjør det mye i jobben min, men det er sjelden jeg gidder noe særlig hos frisøren. Med noen hederlige unntak (som stort sett har vært menn), har jeg sjelden funnet mye interessante samtaleemner med frisørene mine. Jeg er ikke lojalist, en gang, så dermed blir det bare svada. Og siden jeg betaler, forbeholder jeg meg retten til å svare høflig, men ikke bidra til GPP.

Jeg har fremdeles tenkt å komme meg til Mav og Amis vidunderfrisør på et tidspunkt, da.

Det går helt greit, og jeg er en jævel på smalltalk når jeg setter inn støtet. Men det er ikke alltid jeg vil småprate og da hadde jeg blitt litt amper om vedkommende ikke hadde forstått hinting, som for eksempel heftig iPhone-fikling. Det beste er når vi har noe som begge er oppriktig interesserte i å snakke om.

Jeg er litt forelsket i Kirsebær, merker jeg.

Småprating med frisøren er da hyggelig det.

Jeg er derimot heller dårlig på smalltalk med taxisjåfører.

Jeg er ganske god på small-talk, både hos frisøren, med taxisjåføren, fulle folk i heisen og i større selskaper med ukjente rundt bordet.

Jeg kan ikke fordra kunstig utspørring hos frisøren. "Min" frisør er det ikke noe problem med - vi småsnakker naturlig innimellom, også får jeg sitte i fred når jeg har lyst til det. Problemet er jo når det helt tydelig plapres fordi de har lært det på skolen, slik det var med en lærling jeg brukte én gang.

Jeg følte at jeg satt i avhør, hun klagde over hvor dårlig hun trivdes i yrket, at hun måtte finne noe annet, at hun egentlig ikke orket å være der, at jeg jammen hadde bra betalt i min jobb i forhold til hvor lite utdannelse hun trodde jeg hadde i forhold til henne ( ), at hun pleide å klippe slik eller sånn da jeg sa hvordan jeg ville ha det, og at hun ikke helt visste hvordan hun skulle holde saksa.

Er det rart jeg klamrer meg fast til hun jeg har nå?

Ja, det fikser jeg, men jeg vil helst gå til noen som jeg har litt felles interesser med og som er litt oppegående. Akkurat nå ha rjeg en frisør som jeg liker å snakke med for hun har mye interessant å fortelle hun også.

I Norge har jeg i mange år stort sett gått til Jojo (begynte hos ham av en tilfeldighet lenge før han ble mer kjent frisør og stylist) og han har alltid mye å fortelle fra kjendisverden og hva som er inn og ut etc, i tillegg så snakker han i hvert fall med meg (og mannen min som også har gått dit like lenge og som har vært mer tro ham) om familien sin etc. Derfor blir det litt morsomt å gå til ham også med tanke på praten.

Jeg synes det går helt greit å småprate med frisøren. Men jeg synes også det er greit om de ikke gjør det. Jeg tilpasser meg dem og hva de vil. Samme for meg. 😀

Liker helst ikke småprating, så jeg har alltid med en bok jeg begraver nesa nedi. Funker hver gang.

Jeg fortsetter å gå til frisøren min fordi hun ikke snakker om annet enn håret mitt. Ikke fordi hun er så fantastisk flink til å klippe det.

:gjør smalltalk for betaling:

.....

Greit hvis det går av seg selv, men jeg vil helst slippe å holde en samtale igang hos frisøren. Det gjør jeg nok på jobb. Det er helt greit å sitte der helt stille og tenke på ikkeno så lenge frisøren synes det er greit.

Eg har gått til samme frisør i eit par år no, så praten er ikkje noko problem. Særlig ikkje siden ho er skikkelig skravlete av seg, og fint klarer å underholda dei fleste i salongen på ein gang.

P.s Dei gangane eg tar drosje er klokka som regel ein plass mellom 3 og 6 på morgene, og eg har god promille. Og då synest eg selvfølgelig sjølv at eg er ein genial samtalepartner. Stakkar drosjesjåfør.

Frisøren min er super, jeg har hatt henne i 10 år og vi skravler som om vi var veninner. Svangerskapsvikaren hennes var like koselig, skravlet masse med henne også.
Nå bør det vel sies at jeg skravler med absolutt alle egentlig.

Jeg går ikke til frisøren.

Men jeg ender alltid opp med å snakke med taxisjåfører, selv om jeg hadde bestemt meg for å la være på forhånd. Jeg regner med det hadde blitt samme greia med en frisør.

Smalltalk er jeg god på, men det er ikke alltid jeg er i humør til det. I hinde hårde dager jobbet jeg som frisør selv, og pratet når det var naturlig. I salongen jeg jobbet som lærlig ble vi godt oppdratt til ikke å prate når kundene ga uttrykk for at de ville sitte i fred.
Jeg hadde en kjempeflink frisør for noen år tilbake, men jeg sluttet fordi hun var en skravlebøtte som sluttet å klippe hver gang hun snakket. Det tok jo en halv evighet å få håret farget og klippet. Dessuten hadde hun en dialekt som irriterte meg grenseløst.

De gangene jeg er til frisøren, så ønsker jeg å slappe av rett og slett. Jeg spør derfor med en gang om det er greit at jeg leser mens de arbeider. De tar hintet med en gang, og jeg får kost meg med blader og stillhet. Mmmmm...