"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

Myria skrev:

Den gjelder hos oss og de aller fleste andre vi kjenner. Vi deler på det faktiske arbeidet, men det er jeg som planlegger og har oversikt og kontroll.

Samme her.

Nja, vi er nok ganske likestilte både i teori og utførelse. Utfordringen er, som flere her påpeker, at vi har svært ulik toleranse for rot og for hva som oppfattes som rent nok. Jeg er kontrollfrik til fingerspissene, så jeg synes ofte det er lettest å bare gjøre ting selv.

Matlaging har han full kontroll over, jeg bistår noen ganger med planlegging og innkjøp.

Vi handler mat fra kolonial, og det er mitt ansvar å huske på. Jeg føler noen ganger irritasjon, men innser at det er sånn fordi det er bare meg det er viktig for. Han går gjerne på butikken hver dag og planlegger gjerne middag fra dag til dag. Sånn bortsett fra det er han minst like flink som meg. Vi har ikke vært samboere så lenge, så jeg ennå ikke blitt helt vant til det. Eks-mannen min var fullstendig motsatt. Samboeren min tar også ansvar for ting som å huske svømmetøy, tannlegetimer og lekser for barnet mitt. Jeg har vært syk noen dager nå, og da har alt som trenger å gjøres og huskes blitt ordnet.

Nå er jo jeg helt alene så jeg har jo ikke noen å dele ansvaret med. Men jeg har inntrykk av at det er sånn i mange hjem.

Input skrev:

Vi handler mat fra kolonial, og det er mitt ansvar å huske på. Jeg føler noen ganger irritasjon, men innser at det er sånn fordi det er bare meg det er viktig for. Han går gjerne på butikken hver dag og planlegger gjerne middag fra dag til dag.

Akkurat slik er det her også, bare omvendte roller. Mannen sitter gjerne med laptopen i fanget i sofaen, planlegger og lager lange handlelister på Meny.no, mens jeg går innom butikken nesten hver dag på vei hjem fra jobb, og dagens middag blir bestemt mens jeg står der inne. Jeg er virkelig håpløs til akkurat det.

Det komiske er at det stort sett er jeg som lager maten, så når mannen handler inn til middag "for noen dager framover" så handler han liksom aldri inn en komplett middag med alle nødvendige ingredienser. Han kjøper kanskje en pakke med kyllingfileter, noe laks og et par pakker kjøttdeig, også står jeg der da og lurer, Jaha? Kjøttdeig? Og hva tenkte du at jeg skulle lage av den da? Har vi noen grønnsaker? Tenkte du at vi skulle ha en slags saus, eventuelt hva? Ris? Pasta? Så en litt pussig og dårlig kombinasjon at det ofte er han som handler inn, og jeg som lager maten. Men det har vel med hva vi liker å gjøre. Jeg kan virkelig ikke fordra å handle mat, eller å planlegge middager for flere dager framover. Men jeg har ikke noe i mot å lage maten, når jeg først har matvarene i hus, og vet hva jeg skal lage. Mannen derimot, har ingenting imot å handle mat, særlig på nett. Men han er heller ikke særlig god på planlegging, så det må alltids justeres med litt etterinnkjøp.

Da barna var yngre så var det nok mer slik som det ble portrettert i tegneserien, men det nå tror jeg faktisk det er mer balansert. Vi deler på det meste, men har så klart ulike ansvarsområder, det fungerer godt.

Vi lager handleliste sammen hver søndag, handler sammen hver mandag etter jobb og han lager middag hver dag. Jeg kommer til dekket bord hver eneste dag, da er det på sin plass at jeg tar oppvasken. Han passer på yttertøy til barna, mens jeg passer på at de vanlige klærne passer. Han har det økonomiske ansvaret i familien, jeg deltar, men betaler sjelden regninger selv.

Det der er veldig som oss, My. Jeg lager middag i snitt to - tre ganger i mnd og nesten utelukkende når han er borte. Samboeren liker å lage mat. Heldigvis klarer jeg å handle inn alt vi trenger da.

Eg anbefale å bli skilt Magisk nok klarer menn som MÅ ta ansvar å få barn i barnehagen, at badedrakta er med til svømmetimen, at kidsa kjem påkledd i bursdagsselskap og at regningane blir betalt. Muligens er ikkje barnet alltid i barnehagen i det som er idealtid, badedrakta blir kanskje liggande ei veke i en bag og surne, strømpebuksa matche kanskje ikkje kjolen til vesla og det blir kanskje eit purregebyr eller to. Men det går bra.

Ja, når det gjelder regninger og økonomi så er det mannen som tar ansvar hos oss da. Der har han stålkontroll, for han er det mer som en interesse i seg selv, det med penger, økonomi, forretninger, inntekter, kostnader og den slags. Mens jeg, derimot, må nærmest betegnes som "økonomisk tilbakestående".

Vi har det ikke så veldig sånn hos oss, det kommer nok av at jeg er litt lat og lite arbeidsom i forhold til de fleste andre damer. Jeg har nok likevel et litt mer overordnet syn på ting som tannlege, hvem som trenger hva av klær, bursdager, osv.

Jeg må innrømme at akkurat når det gjelder planlegging og oversikt, så er det jeg som står for mesteparten av det. Og det er jo frustrerende at dette arbeidet er så lite synlig og dermed noe man får lite annerkjennelse for. For det vises jo bare når noen ikke gjør det. Men noe av det kunne nok kanskje også blitt gjort noenlunde like bra på sparket. Og jeg føler at mannen er god på å se husarbeid ellers og han gjør mange ting som jeg ikke føler jeg har god kompetanse på. Jeg tror heller ikke at han ikke hadde klart disse tingene om jeg ikke var her.

Det som frustrerer meg mer er en forventning fra svigerfamilien om at det er kvinnene som har det sosiale ansvaret. Det er jeg ikke vant til fra min egen familie. Jeg synes det er helt merkelig at de må ringe eller sende melding til meg for å avtale besøk eller selskaper. Det er jeg som får beskjed om at de vil at vi skal ha med noe mat eller spørsmål om hva ungene ønsker seg. Mens mannen som de faktisk er i slekt med bortimot aldri blir kontaktet. Kun dersom de skal ha ham til å hjelpe til med noe fysisk arbeid.

Jeg hater å stå på butikken og lure på hva vi skal ha til middag, så der har jeg innført felles middagsplanlegging på søndagen. Har litt faste regler som at kosemat skal være i helga, fisk minst to ganger i uka og rask middag på T-dagene når det er mye aktivitet. Så får ungene komme med innspill og mannen må komme med forslag og vi skriver på tavla hva vi skal ha resten av uka.

mkj skrev:

Det er ikke sånn hos oss, heller motsatt.

Vi har litt motsatte roller, jeg jobber mest og tjener mest. Han handler, lager mat og følger opp lekser. Jeg er nok den som henter og bringer mest, så fremt det ikke er for tidlig på ettermiddagen.

Vasking gjør ingen av oss i utide.

Veldig kjent, ja. Jeg merker at mannen min har begynt å tenke mer på sånne ting som skal planlegges det siste året hvor jeg har vært mye syk og hatt tung belastning til tider, og ser jo at selv om han ikke planlegger med samme tidshorisont, går jo ting rundt likevel. Så det er en miks av strukturelle årsaker og personlighetstyper som ligger bak hos oss, tror jeg. Han gjør like mye praktisk husarbeid som meg og har bedre oversikt over fellesøkonomien, men jeg planlegger og administrerer litt i overkant mye. Jeg synes imidlertid vi beveger oss i riktig retning ved at jeg slipper litt mer taket og han ser litt mer selv, så det er håp.

Kjent her også, men egentlig er det ikke noe problem. Mannen er jo vant til at jeg i perioder reiser mye, og da må han jo ta kontrollen hjemme på egenhånd. Det hender da at ting går i glemmeboken, men det orker jeg rett og slett ikke stresse med. Har vi store 'eventer' som skal planlegges, pleier vi å gjøre det sammen (ferie, jul, julefest ++).

Ja og nei. Jeg er logistikksjef for bursdager, kjøring, legetimer, trening og så videre. Ingen rydder særlig. Eller mannen maser og jeg blir sur. Ingen følger opp... Mannen bruker å fikse bursdagsgaver da, og handler og lager det meste av hverdagsmaten, men i det siste har det visst sklidd litt ut det også.

Jeg hadde definitivt den største mentale belastningen da jeg var gift. Jeg husker en kollega spurte meg et snaut år etter at jeg ble alene om det ikke var fryktelig strevsomt å administrere tre unger alene, og jeg svarte som sant var at, nei, det var jeg vant til. Husarbeid og 'sin del' av henting/bringing var null problem, men det var jeg som hadde oversikten.

Det er litt delt her....Når det gjeld innkjøp av klær er det eg som tar både den mentale belastninga med å holde oversikt over kva som trengs og eg som gjer dei faktiske innkjøpa.
Når det gjeld husarbeid er vi rimelig likestilte både når det gjeld mental belastning og utføring. Vi er eigentlig ganske sløve der begge to.
Men det er eg som må hugse alle bursdagar og feriar og planleggingdagar. Der er han heilt elendig. Han har ikkje noko forhold til tid og datoar i det heile tatt. I går hadde han kasta seks yoghurtbeger som stod i kjøleskapet fordi han trudde dei hadde gått ut på dato. Det stor 23.mars på dei, men i hans hode var vi no komt til april....

Absolutt mye kjent her, og så fin og tankevekkende den var!

Det går litt i perioder, da. Den som har en god periode, har lite belastning på jobb , har mest overskudd drar lasset. Vi er gode på å ha våre ansvarsområder. Jeg er god til å sette på vask, begge henger opp, og han er best på å brette sammen og legge på plass. Mens jeg har kontroll på lillesøsters tannlege, har han ansvar for storebrors regulering og hudlege. Osv.

Tussa skrev:

Eg anbefale å bli skilt Magisk nok klarer menn som MÅ ta ansvar å få barn i barnehagen, at badedrakta er med til svømmetimen, at kidsa kjem påkledd i bursdagsselskap og at regningane blir betalt. Muligens er ikkje barnet alltid i barnehagen i det som er idealtid, badedrakta blir kanskje liggande ei veke i en bag og surne, strømpebuksa matche kanskje ikkje kjolen til vesla og det blir kanskje eit purregebyr eller to. Men det går bra.

Tja, eller bare å gi slipp? Mitt inntrykk er at mange venninner MÅ ha kontrollen. Da nytter det jo ikke å komme etterpå og fortelle hvor sliten man er...

Vi har det ikke sånn. Jeg står riktignok for mer koordinering rundt spesielle happenings (bursdag, høytider etc) men det går opp i opp med at han nok gjør mer husarbeid i hverdagen. Vi har ingen mine/dine oppgaver. Vi gjør det som må gjøres (og har ganske lik terskel for hva det er). Han jobber turnus, det har både pluss- og minussider.

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.