"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

Myria skrev:

Den gjelder hos oss og de aller fleste andre vi kjenner. Vi deler på det faktiske arbeidet, men det er jeg som planlegger og har oversikt og kontroll.

Sånn er det her også.

Jeg vil si jeg har mesteparten av denne typen mental belastning i familien, men mannen har den på en del områder, så det er ikke helt ensidig.

ingling skrev:

Veldig kjent, ja. Jeg merker at mannen min har begynt å tenke mer på sånne ting som skal planlegges det siste året hvor jeg har vært mye syk og hatt tung belastning til tider, og ser jo at selv om han ikke planlegger med samme tidshorisont, går jo ting rundt likevel. Så det er en miks av strukturelle årsaker og personlighetstyper som ligger bak hos oss, tror jeg. Han gjør like mye praktisk husarbeid som meg og har bedre oversikt over fellesøkonomien, men jeg planlegger og administrerer litt i overkant mye. Jeg synes imidlertid vi beveger oss i riktig retning ved at jeg slipper litt mer taket og han ser litt mer selv, så det er håp.

Etter litt tenking og gode innspill: han planlegger og utfører en rekke ting jeg sjelden tenker på i forhold til bil, vedlikehold/oppussing av hus og hage, så det er nok ikke så skjevt fordelt likevel.

Dette var velkjent, men mer før enn nå. Vi har alltid vært likestilt på husarbeid, i alle fall nesten, mannen har nok til tider gjort mer enn meg. Men det meste av logistikken og planleggingen var min jobb, fordi jeg tok den rollen og holdt på den. Etter hvert som vi fikk flere barn og jeg fikk en mer krevende jobb måtte jeg overlate mer til mannen, og jeg måtte senke kravene på hva jeg mente var god nok kvalitet på det meste.
Fremdeles har nok jeg mest ansvar for alt fra legetimer til hva som trengs av alt fra skokrem til stretchlaken, men belastningen er mye mer delt nå enn tidligere. Ungene har i tillegg blitt så store at de tar mer ansvar for seg selv, sine ting og sine liv, og det gjør jo alt lettere.

Her gjør vi nok like mye hver og jeg legger meg ikke bort i handling og matlaging i ukedagene. Jeg har litt mer oversikt over avtaler, tror jeg. Eneste er dersom en av oss reiser bort noen dager, da gjør han ikke noe i forkant, mens jeg feks passer på å ha tomme skittentøyskurver, for jeg har ansvar for klesvask.

Med unntak av jula, egentlig ikke. Vi har noen områder der den ene har mer overblikk, for meg blant annet barnas helse, for han barnas idrettsaktiviteter og en stor grad av mathandling. Resten deler vi egentlig både ansvarsfølelse og gjennomføring på, tror jeg.

Jula løser vi med regneark med ALLE oppgaver skrevet opp. Det gjenbrukes fra år til år, så det er ikke så mye mentalt styr med å holde orden på alt.

Å gi slipp på den "belastningen" innebærer å akseptere at hans måte å gjøre det på er bra nok. Og det gjør jeg. Jeg tar de tingene som er viktige for meg, som jeg må ha stålkontroll på for å slappe av. Også deler vi på resten. Det betyr at han husker legetimer, votter i sekken og skidag. Ingen plukker opp håndklær fra gulvet og ingen vasker opp
Med to mannehjerner i samme husholdning fordeler det seg ganske greit.

Han holder i tillegg orden på biler, oljeskift, ved, vedlikehold av hus etc.

Kjenner meg også igjen. Mest i det å rydde det man ser, som betyr å plukke opp det som ligger på gulvet, istedet for å bare tråkke over :gal Og jeg sier ifra innimellom, men da føler jeg at jeg maser.. og har lite lyst være maskjerring.

Totalt deler vi på det meste. Men jeg gjør helt klart mer husarbeid enn han. Og så gjør han utendørs arbeid mer enn meg. Men han ser nok ikke alt jeg gjør inne, egentlig.

Jeg har alt som gjelder vedlikehold av hus og hytte, da. Ikke nødvendigvis utførelsen, men planlegging, valg, innhenting av tilbud om vi skal sette noe ut, prosjektledelse, etc. Jeg tror huset kunne falt ned rundt ham.

Spot on for min del. Men jeg har nok høyere terskel for rot, så løser det med å gjøre det meste selv i tillegg til organisering og planlegging i Familien AS

Nja, det er ikke helt slik hos oss. Han har oversikten over klærne til ungene, det er han som bruker to timer på å rydde stuebordet, ser når det må vaskes og maser på oss andre om å rydde.

Jeg er sjåføren, sekretæren og kokken.

Siden jul har jeg med vilje unnlatt å gjøre et par ting for å se hva som (ikke) hender. En der jeg ikke har organisert venneselskap for et av barna, men sitter på hendene mine og ser om mannen tar initiativet. Vi er enige hvordan det skal være, men en må organisere det. Skulle ha skjedd i januar, enda ikke noe som skjer. Det andre er er oppussingen av gangen. Tidligere oppussingsprosjekter har jeg vært prosjektleder, prosjektkontroller og avtaleansvarlig, men nå har jeg latt ham styre på. Ting har skjedd, men det er dårlig med planlegging og veldig etter innfallsmetoden. Mye skulle hatt slik og sånn, men å planlegge slik at vi får materialet hjem? Har enda ikke skjedd.

Maverick skrev:

Den gjelder hos meg, (i tillegg til at jeg tar det meste av det daglige husarbeidet), og hos veldig mange rundt meg. Men jeg kjenner heldigvis også mange menn som tar sin del av den mentale belastningen.

(Og nei, det er ikke noe martyrsk over det, før pipinga om det setter i gang, det er bare slik verden er akkurat nå.)

Akkurat sånn ja.

Vi deler ganske greit på husarbeid (hvis vi teller kjøring av unger som husarbeid, hvis ikke gjør nok jeg mest), men ja, det er jeg som planlegger jul, barnebursdag, sommerferie, påskerebus, 17.mai, konfirmasjon og barnedåp.

Vi har konfirmasjon til våren, og så langt har jeg meldt opp ungen til konfirmasjonskurs, plukket riktig dag for seremoni, skrevet gjesteliste, bestilt invitasjoner, skrevet invitasjoner, planlagt mat, planlagt innkjøp, skrevet kakeliste og satt bort noe av kakebakingen. Han har tenkt på å skrive en sang og lage et bildeshow ... Og han syns selv han er helt med!

Vi hadde en runde på dette i går, etter å ha lest HI, og han, som men flest, tror jeg, opplever at jeg VIL ha det sånn. At det er samfunnets forventninger til meg som gjør at jeg ikke klarer å sitte på gjerdet til han kommer på at det snart er *insert høytid*, er ikke hans feil.

Jeg skriver middagslister, ukeshandlelister, ser at vi må ta en sjau i boden, maler kjøkken, ser at sykkelen til minsten er for liten. Han kjører på butikken, bærer varer, blir motvillig med på bodsjau, kjører og kjøper den sykkelen og hjelper meg med maskering. I hans verden er det å gjøre like mye, tror jeg.

Det var verre da de to store var små, forresten. Hvis jeg skulle avgårde på noe, var det en selvfølge at ungene var med, hvis han skulle ut, var det en selvfølge at de var hjemme med meg. Han holdt på med hobby to kvelder i uka + noe kveldsjobbing, men kunne ikke la meg dra ut før legging en gang i uka. Nå kjenner jeg at jeg vekket noe gammelt grums her. Da vi gikk tredjemann noen år seinere, endret det seg heldigvis.

Tidligere var det jeg som hadde kontroll over det meste, selv om mannen alltid har bidratt med husarbeid uten at jeg trenger å be ham om det. De siste par årene har jeg nådd grensen for min kapasitet, og måttet innse at jeg ikke kan ha full kontroll over alt hjemme dersom jeg skal klare å stå i full jobb.

En av forskjellene for mannen min og jeg (uten at dette er ment som noe "menn er slik, damer er sånn"-innlegg,) er at han er mye flinkere enn meg til å bare fokusere på ting der og da. Hvis vi skal ha middagsgjester etter jobb går jeg og tenker på dette hele dagen. Han gjør ikke det. Jeg er håpløs, før bursdager bruker jeg kanskje ei uke på på planlegging og unødig grubling, selv om selve handlingen og bakingen kanskje ikke tar mer enn 3-4 timer reelt.

Jeg er en bedre adm. dir. enn husbonden. Derfor tar han 90 % av hverdagslivet (rydding, vasking, matlaging, kjøring av unger, vanlige legetimer, etc), mens jeg organiserer de lange linjene, tar hånd om økonomien, etc. Konkret betyr det f.eks. at jeg tar storhandelen og lager middagslister, mens han lager middagene. Jeg tar møtene med sykehuset der vi blir enige om operasjoner og opptrening, han følger ungen til fysioterapien de neste 14 ukene.

rine skrev:

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

For at man skal kunne være sykemeldt, så må man være i jobb. Norge ligger høyere enn de fleste andre land når det gjelder andel kvinner i jobb: https://ourworldindata.org/female-labor-force-participation-key-facts

I Japan forlater visst 70% av kvinnene yrkeslivet når de får sitt første barn: https://www.vg.no/nyheter/meninger/likestilling/verdien-av-kvinner-i-arbeid/a/23737171/

rine skrev:

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

Er det nødvendigvis slik at man må bli sykemeldt hvis man har høyere mental belastning enn partner? 😕

Vi har det sånn med hvem som har ansvaret for å huske på alle ting og ha kontrollen. Jeg har oversikt over nesten alle områder. Men selve utførelsen er lik, noen ganger i pluss for mannen. Jeg har vært syk over lengre tid.

Jeg tar barnebursdager, høytider og barnas klær. Alt annet føler jeg vi deler på. Mannen min har vært hjemme i en periode og i den perioden overtok han veldig mye av det mentale ansvaret. Det funker for oss begge.