Hva er din mentale alder?

Hvor gammel føler du deg? Ikke tenk på fysiske plager, uten hvor gammel du føler deg mentalt.

Jeg føler meg som mellom 28-32 et sted.

Jeg føler meg så gammel som jeg er. Det er jo vanskelig å skille på noen få år, men i allefalli 50-åra. Jeg føler meg definitivt ikke som ca 30, da jeg var verpeklar og etableringsklar så det holdt, og løp ned IKEA og bygget rede. Og jeg føler meg ikke som småbarnsmor, og ikke som i 20-åra da fest og fanteri og å finne seg en kjæreste for kortere eller lenger tid var et mål i seg selv. Jeg er veldig akkurat der jeg er i livet.

Oh, usikker, men nå for tiden, nyforelsket og fornøyd, kanskje mellom 28 og 34?

Tja, 30 kanskje? Ikke at jeg ønsker meg småbarn men jeg har null fysiske plager (bank i bordet!) og er i bedre form enn... tja, noensinne. Glad og fornøyd og vil gjerne dra på festivaler og finne på tull
Føler meg definitivt ikke som 51 som er min faktiske alder.

Jeg fikk barn da jeg var 35, så jeg er definitivt eldre enn det mentalt. Føler meg ellers veldig ung og kan oppføre meg til dels barnslig. Stemte 42-44. (sannheten er 56).

banana skrev:

Jeg føler meg så gammel som jeg er. Det er jo vanskelig å skille på noen få år, men i allefalli 50-åra. Jeg føler meg definitivt ikke som ca 30, da jeg var verpeklar og etableringsklar så det holdt, og løp ned IKEA og bygget rede. Og jeg føler meg ikke som småbarnsmor, og ikke som i 20-åra da fest og fanteri og å finne seg en kjæreste for kortere eller lenger tid var et mål i seg selv. Jeg er veldig akkurat der jeg er i livet.

Embriksmamma skrev:

Tja, 30 kanskje? Ikke at jeg ønsker meg småbarn men jeg har null fysiske plager (bank i bordet!) og er i bedre form enn... tja, noensinne. Glad og fornøyd og vil gjerne dra på festivaler og finne på tull
Føler meg definitivt ikke som 51 som er min faktiske alder.

Ja, tenker ikke på alt rundt som etableringsfase, verpeklar, småbarn osv. Ikke at man nødvendigvis vil tilbake dit, men bare hvor gammel man føler seg inne i seg selv.

Jeg er 54, og føler meg 54. Noen ganger føler meg meg yngre til sinns, noen ganger mye eldre til sinns, mens sånn i snitt føler jeg at min mentale og fysiske alder stemmer ganske bra.

Det er mulig jeg sluttet å telle i slutten av 30-åra. Er 46 og lever egentlig greit med det.

Inne i meg er det både en barnslig 11-åring og en sær, viljesterk 75-åring.

Pelen skrev:

Ja, tenker ikke på alt rundt som etableringsfase, verpeklar, småbarn osv. Ikke at man nødvendigvis vil tilbake dit, men bare hvor gammel man føler seg inne i seg selv.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan skilles fra livssituasjonen i samme alder.

banana skrev:

Jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan skilles fra livssituasjonen i samme alder.

Jeg så på hånden/armen min for noen dager siden og syntes at jeg hadde blitt litt skrukkete. Da tenkte jeg at jeg egentlig følte meg som 32 og at min hånd/arm ikke helt passet inn på meg. Men, jeg har jo nødvendigvis ikke helt lyst å være i samme livssituasjon som når jeg var 32. Jeg hadde det supert, men jeg er jo fornøyd å være ferdig med småbarn osv. Men jeg kan jo føle meg som 32 inne i hjernen min uten å tenke på å bli gravid, være gravid og ha småbarn. Jeg føler meg like "sprelsk" som den gangen og kvikk i tanken. Jeg er litt mer moden enn begynnelsen av 20-årene og da passer rundt 30 et sted inni min hjerne som en alder jeg er i mentalt.

Jeg er 52 og føler meg som 52. Jeg har opparbeidet meg mye mer livserfaring enn jeg hadde da jeg var feks 40.

Er 41, mental alder er nok 35 ish. Jeg føler meg trygg i meg selv, flinkere til å sette grenser, samtidig som jeg kan være leken og fjase. Fikk sistemann når jeg var 36,5. Defintivt ferdig med babyer.

banana skrev:

Jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan skilles fra livssituasjonen i samme alder.

Mens jeg ikke klarer å skjønne hvordan man kan føle seg som noen alder i det hele tatt. Alder er jo ingen følelse.

Tja, det kommer an på dagsform. Noen ganger 30, andre ganger 90?

Jeg har i mange år satt 27 som min mentale alder. Nå tror jeg kanskje at jeg nærmer meg 30.

Jeg har aldri helt skjønt det der. Jeg er 52 og sånn som jeg føler meg nå må jo da være sånn det er å føle seg 52.

Jeg har opplevd at både eldre og yngre har trodd at jeg var nærmere dem i alder og regner med at det til en viss grad betyr at jeg tilpasser meg dem jeg er med.

Jeg er veldig komfortabel med min alder. Barn har flyttet hjemmefra og jeg er glad for at de har det bra. Jeg gleder meg til barnebarn, men de trenger ikke komme helt ennå. Mannen og jeg nyter luksusen det er å i hovedsak bare ha ansvar for oss selv

Jeg er godt etablert i en jobb jeg liker og der jeg får masse respekt for å ha erfaring og kontroll.

Fysisk innser jeg at jeg sannsynligvis ser ut som omtrent akkurat så gammel som jeg er. Og det lever jeg også greit med.

Input skrev:

Mens jeg ikke klarer å skjønne hvordan man kan føle seg som noen alder i det hele tatt. Alder er jo ingen følelse.

Jeg tror det kanskje er essensen, ja. At jeg ikke "føler" meg i en viss alder, bare konstaterer at jeg er så gammel som jeg er. Så ja, nei.

Jeg er 46 og føler meg som 40-50.

Jeg er 60 år og føler meg fortsatt helt som meg selv. Mental alder vet jeg ikke helt hva betyr, men jeg er fortsatt i stand til å drive med spøk og lurerier og å fortelle en gedigen eller usannsynlig løgn med gravalvorlig ansikt og stemme.

Føler meg som den alderen jeg er, egentlig. Og er fornøyd med det.

Antar det er helt normalt å synes at man selv holder seg bedre enn jevnaldrende, så er like lite plaget av selvinnsikt i så måte.