Diskusjonstråd om Hundehode

Da er det første oktober, og vi kan starte den lenge lovede diskusjonen av Morten Ramslands Hundehode.

Var det i det hele tatt noen i denne boka som ikke var på flukt fra et eller annet?

Liker du denne typen myldrebøker med tusener av historier og enormt persongalleri?

Jeg likte boka. Det skjedde noe hele tida og personene var veldig fargerike. Boka minnet meg litt om Familien Lament som jeg også leste i sommer.

Jeg likte måten historien ble fortalt på, og hadde ingen problemer med å følge med i de ulike historiene/tidene.

Jeg synes persongalleriet var passe stort, det var ikke vanskelig å holde rede på dem. Hadde heller ingen følelse av at noens historier hang i løse lufta etter at jeg var ferdig med boka. Jeg er spesielt svak for slike ting som at noen personer viser seg å ha krysset hverandres spor tidligere, og det fikk jeg dekket her.

Boken var godt skrevet (jeg leste den norske oversettelsen), men det ble ikke den store "løsningen" på slutten som jeg føler det var lagt opp til.

Jeg syntes ikke persongalleriet var for stort i den forstand at det var vanskelig å holde styr på de forskjellige, men jeg har kanskje lettere å falle for en bok med en mer bærende hovedperson enn det var her. Her var liksom alle sett utenfra med et spottende blikk. Og alle hadde det fælt, og så godt som alle hadde SVÆRT usympatiske sider.

Hva syntes dere om jeg-fortelleren? Han går jo uten tvil LANGT ut over det han faktisk kunne vite. Asger skriver en roman om familien sin, han er ikke noe sannhetsvitne akkurat.

En roman med umiddelbar klo.
Pluss for det bisarre og surrealistiske; litt sånn norsk-dansk magisk realisme. Flotte typer. Og jeg har fnist ganske godt underveis.

Men litt for mange av dem, jeg sleit litt med å holde dem fra hverandre i starten.

Sjøl om det kommer en del frampek, savner jeg at boka bygger opp om noe mer. Den gir meg liksom den lovnaden til å begynne med, men så er det som om forfatterens fantasi (imponerende!) og fortellerglede tar litt av og mister fokus. Jeg leser ikke for livet i sluttfasen fordi jeg bare må vite.

Jeg reagerer ikke på Asger er så allvitende. Det er mulig det er formen som lurer meg.

Det er ellers mulig at Tinetoffs sukk i en annen tråd påvirket meg mens jeg leste, men jeg tok meg i å snu på ord i kronglete setninger for å høre om de virket mer "norske".

Ord som likeglad ble i alle fall veldig dansk.

Tosse skrev:

En roman med umiddelbar klo.
Pluss for det bisarre og surrealistiske; litt sånn norsk-dansk magisk realisme. Flotte typer. Og jeg har fnist ganske godt underveis.

Men litt for mange av dem, jeg sleit litt med å holde dem fra hverandre i starten.

Sjøl om det kommer en del frampek, savner jeg at boka bygger opp om noe mer. Den gir meg liksom den lovnaden til å begynne med, men så er det som om forfatterens fantasi (imponerende!) og fortellerglede tar litt av og mister fokus. Jeg leser ikke for livet i sluttfasen fordi jeg bare må vite.

Jeg reagerer ikke på Asger er så allvitende. Det er mulig det er formen som lurer meg.

Det er ellers mulig at Tinetoffs sukk i en annen tråd påvirket meg mens jeg leste, men jeg tok meg i å snu på ord i kronglete setninger for å høre om de virket mer "norske".

Ord som likeglad ble i alle fall veldig dansk.

Jeg følte også for å fornorske noen setninger..
Det ble litt unaturlig i mine ører at små barn bruker uttrykk som: "Han er da bare altfor barnslig" og "Det er vi da likeglade med."

Karakterene tegnes med dybde, spesielt er mange av kvinneskikkelsene minneverdige, fra solide Bjørk til sterke, ville Marianne.

Og som jeg har sagt tidliger... jeg følte meg litt avkledd i gitte situasjoner i boka. Som da de nettopp har fått brev fra onkel Knut, og de setter seg ned i sofaen etter å ha lest brevet. Farfar Askild har akkurat vært nede i kjelleren og stjålet seg noen "sjirafføl", og får et glass rom av far, og raper høyt etter å ha tatt romen i èn slurk... Han snur seg da rundt og ser bebreidende på Asger og sier;"la være å rape ved bordet!"

Akkurat den hendelsen der får meg til å føle en vond og kald klump i magen..
Gjennom hele boken, og etter at jeg var ferdig, var det det lille avsnittet der som kvernet i tankene mine.. Klarer egentlig ikke å sette ord på hva det er som får meg til å reagere slik på det, men den har bitt seg fast i brystet på meg...


Jeg er glad jeg leste boken!! Liker bøker som får meg til å reagere, og tenke på den lenge i ettertid...

Ble ferdig i dag 😉

Jeg ble ikke overbegeistret for boka..

Den var helt greit, men den fenget meg ikke på en måte jeg ønsker bøker skal fenge meg.. Når jeg virkelig liker en bok velger jeg BORT andre aktiviteter (som se tv, gå på nett, vaske hus, legge seg tidlig 😉 ) - bare for å få lest videre.. men her ble jeg ikke bergtatt på samme måte.

Synes boka hverken er speseielt morsom, rørende, spennende eller en type bok som gir meg en god følelse.. eller gir dype inntrykk.

Som Tinetoff sier.. litt sånn "spottende" bok...


PS: skulle vi hatt terningskast 😉

Jeg likte boka ganske godt, og er nok av dem som har sansen for et mylder av tråder og historier som nøstes sammen etter hvert. Den litt spottende tonen med spark både hit og dit passet meg. Ikke alle som var med i krigen var helter, og ikke alle foreldre og besteforeldre er hyggelige og elskelige vesner. Barn er ikke uskyldsrene og uten ondskap bare i kraft av å være barn. Jeg synes forfatteren ristet litt glitter av glansbildene, og at han viste fram det sammensatte ved mennesker uansett alder og roller man har tatt eller fått.

Her er litt å grunne over rundt boka hvis man føler for det:
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?rom=AK&dokId=520939

Et av spørsmålene jeg fant under linken til Kaija.

5. Diskuter hvorvidt Asger, en gutt på elleve år, kan lastes for tantens død?


Nå er det en stund siden jeg leste boken, og såvidt jeg husker fortalte han historien i fortid. Altså han var voksen og så tilbake på barndommen?
Hvis jeg husker rett med det, så har han selvsagt et klarere overblikk over den situasjonen i ettertid enn han hadde der og da.
Jeg fikk likevel en følelse av at han visste hva som skjedde som 11 åring og at han kunne lastes for ikke å skaffe hjelp.

Hva tenker dere?

Myrsnipa skrev:

Et av spørsmålene jeg fant under linken til Kaija.

5. Diskuter hvorvidt Asger, en gutt på elleve år, kan lastes for tantens død?


Nå er det en stund siden jeg leste boken, og såvidt jeg husker fortalte han historien i fortid. Altså han var voksen og så tilbake på barndommen?
Hvis jeg husker rett med det, så har han selvsagt et klarere overblikk over den situasjonen i ettertid enn han hadde der og da.
Jeg fikk likevel en følelse av at han visste hva som skjedde som 11 åring og at han kunne lastes for ikke å skaffe hjelp.

Hva tenker dere?

Jeg er uenig. Han visste kanskje hva som skjedde, men slik jeg leste det skjønte han ikke alvorlighetsgraden før det var for sent. Han kunne rett og slett ikke ha forutsett konsekvensene som 11-åring.

Alexa skrev:

Jeg er uenig. Han visste kanskje hva som skjedde, men slik jeg leste det skjønte han ikke alvorlighetsgraden før det var for sent. Han kunne rett og slett ikke ha forutsett konsekvensene som 11-åring.

Enig med deg. Sånn som jeg forsto det så skjønte han ikke helt omfanget av situasjonen før etterpå. Tror fokuset hans mest var på "hundehodet" da, og ikke på tanten. Sånn i et barns hode.

Jeg tenkte at Asger ikke forsto omfanget av hva som kunne skje med tanten, men bare var lei av at hun hang etter ham og ønsket fred.

Berglijot skrev:

Jeg tenkte at Asger ikke forsto omfanget av hva som kunne skje med tanten, men bare var lei av at hun hang etter ham og ønsket fred.

Kaija skrev:

. Jeg synes forfatteren ristet litt glitter av glansbildene, og at han viste fram det sammensatte ved mennesker uansett alder og roller man har tatt eller fått.

Joda, hang jør jo det. Og synes det var greit. Men samtidig ble det litt VEL mye for min del..

Jeg tolket det dithen at han som 11-åring ikke forstod omfanget av handlingene sine og at han seinere fortrengte realitetene.

Jeg tygger og tygger på denne boka, og er glad jeg leste den. Men, allikevel var jeg litt skuffet, for den var så veldig skrytt opp på forhånd🙄

Personlig synes jeg det gikk greit å følge med i historien, til tross for mange rike personligheter med egne historier på kryss og tvers. Må si meg enig i at jeg liker best bøker som fordyper seg i en person.

Til tider synes jeg det ble litt vel mye råskap (finner ikke helt ordet jeg leter etter), og historien blir litt uvirkelig for meg på grunn av det. Store deler av boken foregikk på dansk i hodet mitt, men det var noe jeg slet med da jeg leste "Den lukkede bok" også Danske bøker blir bare danske.

Jeg tror heller ikke Asger forstod omfanget av hva som skjedde tanten, men at det gikk opp for han i all sin gru når han ble gammel nok til å forstå.

Vi følger forholdet mellom Bjørk og Askild gjennom mange faser og utrolige episoder. En kan undre seg over at de faktisk holder ut med hverandre. Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom dem?
Dette forholdet fant jeg ganske merkelig, og jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om at de holdt sammen fordi det var det man gjordet før. Uansett.

Denne boken traff ikke meg. Jeg liker vanligvis fargerike historier og familiekrøniker ganske godt. Jeg så noen nevnte "Familien Lament" - og det var en bok jeg likte veldig godt.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg syns "Hundehode" er lite troverdig. Ikke i den forstand at boken skal virke sannferdig, men at jeg skal kunne tro på boken og derfor lære noe av den. Jeg har absolutt ingen forkjærlighet for "based on a true story"-sjangeren, så det er ikke troverdig i mål av "virkelighetsnær" jeg mener her. Persongalleriet er interessant nok, men særlig fortelleren - Asger - er lite troverdig. Hvordan kan han bearbeide og gjenfortelle familiens historie med såpass mye objektivitet uten å ha bearbeidet sin egen tragiske historie? Samme med Askild, han holdt nesten boken gjennom, men så ble han plutselig mild og god på slutten?

Jeg har ikke sansen for den utstrakte symbolikkbruken. Historien om de to jentene Flappøre-Niels traff i fleinrus i de nord-norske skoger og som senere ble menneskeliggjort i to reelle kvinner blir for søkt for meg. Det samme med denne Hoggtannskikkelsen. Det er sånt jeg blir litt brydd og flau av å lese, og som ikke treffer meg i det hele tatt. Jeg liker i det store og det hele denne typen symbolikkbruk ganske dårlig.

Når det er sagt så er det mange fine historier i boken. Og boken har et godt driv som gjorde at jeg aldri var i tvil om jeg skulle lese den ut eller ikke. Men jeg ventet altså på at noe skulle treffe meg. Jeg liker best de bøkene som får meg til å sitte igjen med en følese av at jeg har fått et utbytte av å lese boken. At den så å si har hatt en misjon, og betydd noe for meg. Det var ikke tilfelle med denne boken. Antakelig fordi jeg finner den lite troverdig.

Jeg er klar til å si litt mer om hva jeg syntes. Jeg likte vel i det store og hele boka godt. Den var drivende godt fortalt, og jeg måtte strilese på slutten. Likevel nådde den ikke helt opp hos meg, og det tror jeg kanskje kan ha noe med akkurat denne typen myldrehistorie å gjøre, at jeg ofte liker bøker med bærende hovedpersoner bedre. Jeg synes liksom ikke man kommer tett nok innpå noen av personene.

Jeg syntes fortellerstemmen var veldig interessant. Jeg-personen er jo egentlig veldig lite til stede i boka, han forteller (og fikser på) historier han har hørt av andre, gjerne via-via-via, og i de delene av fortellingen der han selv er med, er han der mest for å observere andre (og den ene av de to vesentlige tingene han gjør, gjør han jo i egenskap av kikker!). Og det ser ut til at han mest forteller historien for å forstå tapet av en annen veldig fraværende karakter, nemlig Flappøre. Og sånn føyer han seg inn i rekka av personer som ikke lever her og nå, men lever for noe annet og prøver å komme seg vekk fra noe i fortida (Askild og kubismen, prøver å komme vekk fra minnene fra krigen; Bjørk og legeromanene, prøver å komme vekk fra ekteskapet; Flappøre og forretningene, prøver å komme vekk fra faren og hele suppedasen osv.)

Den eneste som slår seg til ro, er kanskje Eplehodet? (Med syltestrikker, kone og tolv unger. )

Kasia skrev:

Men jeg ventet altså på at noe skulle treffe meg. Jeg liker best de bøkene som får meg til å sitte igjen med en følese av at jeg har fått et utbytte av å lese boken. At den så å si har hatt en misjon, og betydd noe for meg. Det var ikke tilfelle med denne boken. Antakelig fordi jeg finner den lite troverdig.

AKKURAT sånn føler jeg det også