Hvordan er omsorgsevnene dine?

Hm?

Omsorgsevnene varierer fra person til person, så da lurer jeg på hvor omsorgsfull du er. Si at partneren din skader seg (blir syk) og trenger hjelp til stell, må kanskje støttes hit og dit, løpes ærender for, mates og pleies. Har du dette naturlig innebygd, eller synes du det er et stort ork, et mas og noe dritt da din arbeidsmengde mangedobles? Skiller du kanskje mellom en syk partner og et sykt barn?

Jeg må si som sykepleier at mine omsorgsevner merkes nok hjemme også ja. Jeg duller og driver når de er sjuke her hjemme. Men jeg har jo ennå ikke opplevd å måtte virkelig stelle en nær i familien på den måten som jeg steller på jobb.

Been there, done that...så ja, jeg har omsorgsevnene i orden tror jeg. Og det har heldigvis min mann også da jeg er lite i stand til noe som helst med min bekkenløsning for tiden.

Jeg har en gammel og syk mor, så min omsorgsevne får kjørt seg.

Mannen min jobber vettet av seg om dagen og jeg innrømmer rett og slett at nå er jeg ikke så omsorgsfull når han er sliten og ikke orker være med på noe. Du kommer til en grense. Men ved genuin sykdom er det noe annet.

Jeg har "bevist" mine evner mange ganger.
Jeg har stelt min eks(den gangen vi var gift) etter en alvorlig ulykke.

Jeg har også stelt for min samboer da han lå med prolaps i ryggen i fire og en halv måned.

Njæ. Sykt barn setter i gang alle instinkter, men tålmodigheten får kjørt seg av syyyyyyyk mann, ja.

:ingen Florence:

Men når JEG er syk, da får han jammen pleie. :veeldig syk selv:

Jeg gir dem omsorg, men jeg kan jo ikke si jeg synes det er forferdelig morsomt. Påtvungen omsorgsevne, vil jeg si.

Jeg har en slags fobi mot at mannen er syk. Takler det ikke og mine omsorgsevner ovefor ham er lavmåls. Dessverre. Prøver å jobbe med det.

Overfor ungene blir de nok litt for mye dill dallet med når de er syke.

Og ja jeg er sykepleier..

Jeg er utstyrt med en mann som aldri har vært skikkelig sjuk på de tretten åra vi har vært sammen, så dette har jeg aldri fått testa ut. De få gangene han har blitt skadet (bl.a. da min gamlekjæreste kom i skade for å kline til ham med en squashracket ), har vel beskytter- og omsorgsinstinktet mitt blitt vekket, når jeg tenker meg om.

I utgangspunktet skulle det ikke forundre meg om jeg har mangelfullt utviklede omsorgsevner.

Man skal selvfølgelig stille opp for dem man elsker å er glad i. om det så er familie, venner og kansje folk man ikke kjenner så godt. Er halvveis ferdigutdannet som omsorgsarbeider. men fant ut at den typen arbeid ikke passet meg, men jeg stiller opp for dem som trenger det 🙂

Jeg er et typisk "skjult" omsorgsmenneske. Jeg stråler ikke akkurat av omsorgsvibber i hverdagen, men når det gjelder, formelig renner jeg over av omsorgsfølelse og "ordne opp-handlinger"
Jeg har jobbet i omsorgsyrker og måtte slutte fordi jeg ikke klarer å legge fra meg arbeidet når jeg drar hjem.

Så jeg fungerer mye bedre som omsorgsperson ellers når jeg ikke jobber innen helsesektoren.

Jeg er veldig omsorgfull når det gjelder mine egne, altså min nærmeste familie. Mange ville vel sagt at jeg er for omsorgsfull med dem, og gjør altfor mye de strengt tatt kunne gjort selv.

Når det gjelder andre, er jeg ikke av den typisk omsorgfulle og oppofrende sorten. (Tror ikke jeg kunne jobbet i omsorgsyrke for eksempel).

Alt som må gjøres faller helt naturlig, men det betyr ikke at jeg ikke synes det er noe pes (men jeg sutrer ikke høylydt).

Veronal skrev:

Alt som må gjøres faller helt naturlig, men det betyr ikke at jeg ikke synes det er noe pes (men jeg sutrer ikke høylydt).

...Som om jeg skulle sagt det selv...

Jeg er vel omsorgsfull ja. Liker å muntre opp mennesker og er vel i overkant hjelpsom med en gang noen er syke her.

Imma skrev:

Jeg har en slags fobi mot at mannen er syk. Takler det ikke og mine omsorgsevner ovefor ham er lavmåls. Dessverre. Prøver å jobbe med det.

Overfor ungene blir de nok litt for mye dill dallet med når de er syke.

Og ja jeg er sykepleier..

Akkurat sånn er jeg med mannen også. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men tror nok at det har å gjøre med at han er stor, sterk og veldig sjeldent syk.

Men hvis han ble skikkelig syk, så hadde nok helt ekte og ærlige omsorgsevner overfor ham kommet frem.

Med ungene er det tvert i mot; der er jeg neste litt tullerusk.

I det store og hele er jeg en meget omsorgsfull person, både i forhold til dyr og mennesker, men det med mannen forundrer meg stadig.

Imma skrev:

Jeg har en slags fobi mot at mannen er syk. Takler det ikke og mine omsorgsevner ovefor ham er lavmåls. Dessverre. Prøver å jobbe med det.

Overfor ungene blir de nok litt for mye dill dallet med når de er syke.

Og ja jeg er sykepleier..

bare at jeg er vernepleier

Hm. Jeg er nok ikke noe sykepleieremne akkurat. Mannen er sjelden syk, dvs, han har en de kroniske smerter, men klager sjelden eller aldri. Jeg takler ikke voksne folk som legger seg ned og syter hver gang de får et snev av sykdom. Med ungene blir det annerledes, heldigvis er ikke de av den sutrete typen.

Imma skrev:

Jeg har en slags fobi mot at mannen er syk. Takler det ikke og mine omsorgsevner ovefor ham er lavmåls. Dessverre. Prøver å jobbe med det.

Der har du meg. Mannen min er sjelden syk. Og så er han utrolig omsorgsfull mot meg når jeg er syk, og ellers også, for den saks skyld. Så jeg må skjerpe meg. Men jeg blir helt satt ut når han ikke fungerer.

Helten er sjelden syk, men de gangene han er det tar jeg hensyn og pleier litt. Når jeg er syk får jeg klare meg sjæl.
Når barna blir syke våkner Florence i meg, og jeg fikser alt. Unntatt å tørke spy.