Hvordan er omsorgsevnene dine?

Mannen er omsorgshelten her i huset. Jeg er jo omsorgsfull, det er ikke det, men jeg liker ikke sykdom, jeg blir litt redd av at han er hjelpeløs og avhengig av meg og jeg blir klønete og teit. Jeg er ikke noe særlig på Lilles sykdom heller, i hvertfall ikke hvis mannen er hjemme, for han er så mye bedre på dette. Jeg er mye bedre på å organisere og administrere i kriser enn å trøste og bære. Jeg har aldri noensinne vurdert et omsorgsyrke, jeg liker jo ikke syke folk. Jeg tror ingen ville likt å komme til en lege som sa" ææææsj, du lukter ekkelt, hadde du tenkt at jeg skulle se på de byllene? Nei, ellers takk!"

Jeg kan litt førstehjelp, kan ta tempen og lage te. Det får holde.

Madam Mim skrev:

. Jeg tror ingen ville likt å komme til en lege som sa" ææææsj, du lukter ekkelt, hadde du tenkt at jeg skulle se på de byllene? Nei, ellers takk!"

.

Høres ut som Dr.House

Nja... Da jeg er omsorgsfull til et visst punkt kanskje. Da mannen opererte kneet i forfjor ble jeg etterhvert lei. Men det kan ha noe moed at jeg hadde to syke småbarn samtidig og knapt nok sov selv.

Barna får massevis av omsorg.

Selv får jeg lite når jeg er syk.

Jeg jobber jo med å pleie andre mennesker.
Når det kommer til min mann, så kommer det an på hva som har skjedd.

Er det vanlig sykdom så passer jeg på at han får i seg væske, thats it.

Klaging og sutring har jeg lite til overs for og da blir jeg bare gretten.
Får nok at det via jobben og må ta det med et smil der.

Men heldigvis er gubben veldig selvhjulpen når han er syk og vil helst være for seg selv.
Vi er like der.
Liker også å være i fred når jeg er syk og har vondt.
Det beste han kan gjøre da er å holde ungene vekk fra meg og ta av seg praktiske ting i huset.
Ungene får det de trenger når de krever det.
Duller ikke noe ekstra med de.
De er lik oss de også, liker å være i fred.
De får se ekstra mye tv da de ikke orker noe annet. Ellers så sover de mye når de er syke.

Stiller opp for dem som trenger det i nær familie og vennekrets, skulle bare mangle.
Har gjort det og kommer til å gjøre det igjen.

Jeg er visst ganske omsorgsfull - faktisk. Vet ikke om det kommer at et egosistisk behov for å hjelpe og være til nytte. Men jeg foretrekker at folk rundt meg er syke på en sånn måte at jeg kan gjøre noe for å forbedre tilstanden - helst ved at jeg løper ut og kjøper blader, cola, sykemat eller liknende.

Har prøvd meg som pleiemedhjelper og det fungerte ganske bra - bortsett fra forholdet til de andre litt sure hjelpepleierne...

Det som irriterer meg med sambos sykdom er at han alltid blir syk etter meg, og gjerne litt sykere - og at vi ønsker ulik grad av stell og omsorg. Han vil helst være for seg selv, mens jeg vil dulles litt med. Dessverre bedriver vi den omsorgen som vi selv ønsker.

Sykt barn får gullomsorg, og det er naturlig nok jeg som har hovedansvaret når barnet blir sykt. Jeg bestemmer alt fra oppvekkingsklokkeslett til væskebalanse og medisinering.

Mannen min derimot sliter litt fordi vi har litt forskjellig definisjon på hva syk er. De få gangene han har vært ordentlig syk så har han blitt dullet med og passet på. De gangene han mener seg syk men ikke er det, så blir det dårligere stell gitt.

Tror nok de er gode, men kjenner at jeg nok ikke har så god tålmodighet med mannen som med barna
Men det er klart, er mannen skikkelig syk så gjør jeg jo det jeg kan for at han skal ha det best mulig, og er villig til å strekke meg veldig langt for det.
Jeg er jo midt i helsefagutdannelse, så det hadde vel vært litt rart om jeg ikke likte syke mennesker

Jeg har en liten sykepleier i meg etter flere år med ansvaret for et barn med spesielle behov, så hvis kjæresten skulle være syk/redusert/sliten el. blir han også dullet med i den grad jeg kan pga. avkommet. Det kommer helt naturlig (egentlig helt fra jeg var liten).
Men han er slik selv også da, han liker egentlig å alltid dulle med meg.
Heldigvis er vi i grunnen aldri syke noen av oss voksne.
Ungene blir alltid dullet med hvis de er syke da, av begge to.

(Også er det forskjell på ordentlig sykdom, og forkjølelse, altså forskjell i dulle-mengden, og det skal mye til før noen er syke her i huset hvor vi har et alvorlig sykt barn.)

Det er veldig situasjonsbetinget.
Min definisjon på syk er kanskje ikke helt lik min kjæres. Jeg har nok blitt litt mer avmålt etter 10 år i helsevesenet. (sykepleier)
Når det er noe alvorlig vekkes både omsorgspersonen og tigeren i meg og jeg gjør alt jeg kan for de jeg er glad i enten det er små eller store det gjelder.
Litt forkjølelse, feber og slikt er det ikke så voldsomt med dill og dall fra min side gitt.

Jeg har tatt vare på andre hele mitt liv, helt fra jeg var lita jente.
Omsorg er en del av min personlighet.
Og det gir meg masse.

Når mannen er syk, og krever oppvartning, men går på jobb, så kan han bare ha det så godt. Han liker forresten ikke min måte å stelle på tror jeg.

annemede skrev:

Når mannen er syk, og krever oppvartning, men går på jobb, så kan han bare ha det så godt. Han liker forresten ikke min måte å stelle på tror jeg.

Denne kan jeg forresten signere ja! Må være litt alvorlig før jeg blir veldig omsorgsfull, det glemte jeg å presisere. Å gå hanglete på jobb i 14 dager, men nekte å gå til legen og kreve å bli tatt hensyn til hjemme, det godtar jeg ikke! :furie:

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

Kristin skrev:

Der har du meg. Mannen min er sjelden syk. Og så er han utrolig omsorgsfull mot meg når jeg er syk, og ellers også, for den saks skyld. Så jeg må skjerpe meg. Men jeg blir helt satt ut når han ikke fungerer.

Samme her ...

Liker ikke bli dullet med når jeg selv er syk heller.

Skulle han derimot bli alvorlig syk, da tror jeg at jeg hadde vært helt anderledes.

annemede skrev:

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

Siste uker her: Hoste til han spyr i 14 dager, gå på jobb, slokne i stresslessen hjemme, høygravid kone, nekte å gå til lege...endelig tvingt til lege, blir sykemeldt i 10 dager pga lungebetennelse :shock: og plutselig være veeeldig syk hele døgnet! Lite sympati da ja!

annemede skrev:

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

Jobben er tydeligvis viktigst.

Jeg duller og ordner når mann og barn er syke. Men ikke alltid jeg syns det er morsomt, nei.

Fyllesyke får av og til frem en liten satan i meg heller enn en Florence Nightingale ...

daffy skrev:

Fyllesyke får av og til frem en liten satan i meg heller enn en Florence Nightingale ...

Her er forresten unntaket jeg glemte, kan bare signere daffy på det området.
Men så kaller ikke jeg det sykdom heller, og dessuten forekommer det så godt som aldri her.

I følge mannen er jeg veldig omsorgsfull. Jeg anser det egentlig bare som veldig naturlig å dulle litt med noen som både trenger og fortjener litt dulling. Mannen er ellers i aller høyeste grad en omsorgsperson som er flink til å ta vare på både meg og Snupp, og siden han dessuten gjør mer enn sin andel til vanlig og enda mer nå som jeg er litt redusert pga. svangerskap, så er det veldig lystbetont å kunne gi litt igjen.

Nå skal det sies at mannen så og si aldri er syk, og hvis han er det så sutrer han ikke over at han er dårlig. Men er han syk så får han selvfølgelig ekstraservice.

Scarlett skrev:

Njæ. Sykt barn setter i gang alle instinkter, men tålmodigheten får kjørt seg av syyyyyyyk mann, ja.

Jeg er litt der også. Og fikk i grunnen litt dårlig samvittighet når jeg syntes han sutret vel mye for forkjølelse i julen og tok han med til legen - lungebetennelse. 😮