Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

Om det å bruke private løsninger faktisk er å gå foran andre i køen eller ikke er jo en diskusjon med mange gråsoner. Om man faktisk prater seg frem foran et annet barn som trenger hjelp akkurat like mye, så er det vel ganske rett frem at det er "snikng"? Selv om det er nesten umulig å vurdere fra eget synspunkt om man bare sørger for at det er "riktig" informasjon som kommer frem, eller om man maser så mye at man kommer frem fordi de gir etter.


Jeg ville ellers gjort begge deler om jeg følte det var nødvendig, for barna mine.

Polyanna skrev:

Om man faktisk prater seg frem foran et annet barn som trenger hjelp akkurat like mye, så er det vel ganske rett frem at det er "snikng"? Selv om det er nesten umulig å vurdere fra eget synspunkt om man bare sørger for at det er "riktig" informasjon som kommer frem, eller om man maser så mye at man kommer frem fordi de gir etter.

Jeg ville ellers gjort begge deler om jeg følte det var nødvendig, for barna mine.

Nettopp. Og jeg synes ikke at enkeltpasienter eller enkeltpårørende skal ha ansvar for å gjøre slike vurderinger. Som enkeltpasient kjenner man bare sin egen situasjon, ikke alle andres. Man kan ikke vurdere konsekvensene for alle andre pasienter av at man selv og ikke en annen får behandling akkurat den dagen eller den uka. Det er til dels et faglig ansvar som legene har og til dels et politisk ansvar for politikerne har. Så lenge man følgere de gjeldende reglene og lovene så synes jeg ikke man kan klandres for å prøve å gjøre det man kan for ungene sine eller for den saks skyld for sin egen helses del.

Toffskij skrev:

Jeg tenker jo at om man bruker overtalelsesgavene sine i stedet for penger, kan det være til fordel for andre, mindre ressurssterke brukere av systemet. Fordi det kan hindre eller i hvert fall minske praksiser i systemet som ikke er i tråd med lovverket og den egentlige intensjonen, f.eks. fordi det er overlatt til førstelinja å spare penger. Så jeg tenker at det er bedre å bruke talegaver enn penger.

Jeg er enig med Toffskij. Min jobb er å kjempe for mine ungers rettigheter, og SAMTIDIG løfte fram behovet som finnes for alle andre barn i samme situasjon. Hvis mitt barn ikke får logoped, og jeg bare stille godtar det, så vil heller ikke det barnet med ressurssvake foreldre få logopedhjelp, for kommunen føler ikke presset for å ansette noen. Jeg føler aldri at jeg presser mine barn framfor andre barn, i mitt hode står kampen mellom mitt barn og storveis kulturhus, eller ferjefri E39 (som jeg uansett er imot).

Vet det er mange som møter akkurat det i skolen: "ja, hvis ditt barn får alt som står i enkeltvedtaket, så har vi ikke råd til heis til gutten med rullestol, eller assistent til han som er farlig utagerende". Mitt svar er igjen: la være å bygge den forb. kulturhuset, så har kommunen råd til å utføre alle sine lovpålagt oppgaver.

Det samme tenker jeg om private helsetjenester. Kommunen (/fylket/staten) skal gjøre jobben sin, ikke overlate til meg som forelder å betale. Det må ikke bli aksept for at man skubber offentlige oppgaver over på private.

Veldig godt sagt av både Toffskij og gajamor. Det blir ikke nødvendigvis flere ressurser i systemet av at noen aksepterer å få mindre enn det de har krav på.

Jeg er tydeligvis helt skruppelløs for jeg både betaler meg frem (har helseforsikring) og er den pushy moren som får ting til å skje.

Men jeg syns gajamor og Toffskij endrer premissene litt for diskusjonen. Klart, dersom en pushy forelder forbedrer systemet gjennom pushingen sin, så er det vinn-vinn og fint og flott og ikke noe å diskutere. Men det er vel ikke på noen måte gitt at det blir mer ressurser eller bedre rutiner av at noen snakker opp SITT barns behov og blir en såpass krevende pårørende at det letteste er å bare slippe dem til?

Jeg er veldig enig med gajamor og Toffskij.

Jeg syns ellers det blåser iskalde vinder over samfunnet for tiden. Det er en stadig mer utbredt holdning om at det er hver mann for seg, og jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det på sikt. Betaling for helsetjenester er ikke noe jeg ønsker meg at blir den vanligste løsningen. Det er ikke et gode for samfunnet. Jeg ønsker at alle skal stille med like premisser overfor helseutfordringer.

På individnivå ville jeg benyttet meg av overtaling og kanskje også betaling om det var noe alvorlig galt som det offentlige ikke prioriterte høyt nok. Hittil har vi fått veldig god hjelp i det offentlige helsevesenet når det har vært noe med barna. Og jeg syns det er den ordningen vi har møtt som er heldigst for samfunnet. De gangene jeg har vært i nærheten av virkelig farlige situasjoner og ved alvorlig sykdom har det offentlige helsevesenet gjort en uvurdelig akutt innsats. Å bygge opp det private helsevesenet vil på lang sikt kunne føre til å bygge ned det offentlige. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å ikke bidra til det.

Interessant problemstilling, dette. Jeg synes vel at det først blir samvittighetsproblematisk hvis noen med mindre alvorlig problematikk diskuterer seg frem til at de sniker i køen før barn med mer alvorlig problematikk og foresatte med mindre ressurser tilgjengelig.

Hard to say, med andre ord.

Ellers er jeg enig med Esme i at det med overbehandling virkelig er en ALVORLIG utfordring. Både når det offentlige betaler, men også betalt av behandlingsforskikringer. Jeg syns det er vanskelig å forstå at forsikringsselskapene godtar at det er samme lege som henviser og anbefaler behandling, og siden casher inn på operasjonen. Det må da bli veldig dyrt for dem? Jeg fikk en henvisning til øyelege nylig, og gikk gjennom den private helseforsikringen min. Jeg opplevde at jeg nærmest måtte trumfe meg ut av videre jevnlige kontroller da problemet mitt var blitt mer håndterlig og den eneste måten å få til ytterligere forbedring ville være kirurgi, noe jeg hadde landet på at jeg ikke ønsket. Det var så utrolig åpenbart at jeg som var forsikringspasient var en "melkeku".

Kanskje forsikringsselskapene gjør det fordi de vet at kundene blir glade av å få behandling, om de trenger den eller ei?

Polyanna skrev:

Men jeg syns gajamor og Toffskij endrer premissene litt for diskusjonen. Klart, dersom en pushy forelder forbedrer systemet gjennom pushingen sin, så er det vinn-vinn og fint og flott og ikke noe å diskutere. Men det er vel ikke på noen måte gitt at det blir mer ressurser eller bedre rutiner av at noen snakker opp SITT barns behov og blir en såpass krevende pårørende at det letteste er å bare slippe dem til?

Jeg er enig i det, altså. Jeg tror at systemet trenger en viss andel pushy og pågående brukere for å fungere, men jeg har ingen problemer med å se at pushy og pågående brukere kan føre både til overbehandling og til at andre blir forbigått i visse tilfeller. Helt klart et tveegget sverd.

Det er et poeng at ressurssterke foreldre som krever sine retter hjelper til at det blir lettere for også de som ikke er ressurssterke så lenge det er krav mot systemet.

Feks så er det helt rett å klage dersom man ikke får time på poliklinikk innenfor de lovpålagte fristene. Det er en systemfeil, skal påklages. Det er også viktig at de ressurssterke bruker det offtentlige helsevesenet, fordi det er eneste måte å sikre at det holder bra nok standard.

Men det er en trend, som jeg også ser her på FP at folk oppfordrer hverandre til å skrike og bære seg, lage bråk og klage for å få ressurser eller behandling som de hverken har rett til eller nytte av. At det liksom er helt greit å albue seg godt frem. Og det er ikke noe bra for det offentlige helsevesenet dersom man skal gå vekk fra å prioritere ut fra medisinske grunner til hvem som bråker mest.

Jeg ser det mye faktisk, folk som truer med aviser og advokat og faens oldemor for å bli operert for tilstander som ikke blir det spøtt bedre med operasjon. Og det tar jo ressurser det.

Esme hadde et knakende godt innlegg i en helsedebatt en gang. Noe om hvordan folk forventer at helsevesenet alltid skal kunne fikse alt de har av problemer og skavanker. Og at holdningen blir at helsevesenet ikke fungerer om de får varige men av skader. Jeg prøver å finne det, men finner det ikke. Tror hun brukte et eksempel der en som hadde operert kneet (eller var det tåa) ble sur fordi han ikke fikk full førlighet.

Det er litt viktig å ha med seg et visst perspektiv på hva som er et alvorlig helseproblem og hva som ikke er det, og dermed også hvorfor det må være en viss prioritering.

Ja, og jeg antar at det er grunnen til at forsikringsselskapene velger å fortsette å være så slepphendte? En operert kunde er en glad kunde, om nå operasjonen var å anbefale eller ikke?

Jeg er veldig for å holde diskusjonen på et generelt nivå og tror ikke at det er meg som diskuteres lenger, bare så det er sagt. Likevel ønsker jeg, for ordens skyld, å gjøre oppmerksom på at jeg aldri noen sinne har vært en masete pårørende i helsevesnet, kun saklig opplysende.

(Jeg har vært en masete forelder i skolen, dog, men det opplever jeg ikke som sniking i køen, men som aldeles nødvendig for å i det hele tatt få en antydning til hjelp ...)

Jeg mente absolutt ikke å karakterisere deg personlig som pushy og pågående, Teo.

I hvert fall ikke pushy.

Ja, jeg har tatt diskusjonen til "prinsippielt" for lenge siden, altså. Vi ser vel ikke for oss deg stormende frem med spisse albuer mens stakkars andre barn med mindre veltalende foreldre ligger skamslåtte igjen i kjølvannet.

Men, fortsatt prinsippielt, det er vel ofte vanskelig å vite hvordan adferden slår ut, rent faktisk i køen. Samtidig som det selvsagt er fullstendig umulig å ikke gjøre det man kan for å opplyse best mulig.

I skolen VET man jo at ressurser som går til eget barn går fra noe annet, men igjen, det kan man nesten ikke forholde seg til, så lenge man vet at det man ber om er rett og rimelig.

Dette med helseforsikring som løsning for en vanlig "helseforbruker" er et ganske nytt fenomen. Tipper forsikringsselskapene er slepphendte fordi de vil bygge merkevaren Helseforsikring, få den fremsnakket av de som har benyttet seg av det og deretter få "folk flest" til å tro at det er noe de trenger å bruke penger på.

Ja. jeg fremsnakker det ofte selv, jeg, altså, for det er unektelig fantastisk å bli ivaretatt slik de gjør det. Men jeg har sittet med en snikende følelse av at det hadde vært fint med en mer nøktern second opinion noen ganger.

Røverdatter skrev:

Jeg syns ellers det blåser iskalde vinder over samfunnet for tiden.

Mm. Som å ringe 113, overdrive egen helsetilstand, få ambulanse som meldes legevakt, og stå og vente utenfor på oss med koffert og hatt fordi da slipper man å vente i kø på legevakta. Innrømmelser pasienter ikke har noen problemer med å innrømme overfor oss, at de stjeler av akuttberedskapen, er visst ikke noe problem. Litt avsporing dette, men vi opplever en økning av disse taxiturene.