Likte du å gå gravid?

Ja, jeg likte det. Jeg har sittet og prøvd å tenke ut noe mer utdypende enn som så, men det kommer jeg egentlig ikke på. Jeg hadde et veldig greit svangerskap, jeg var glad for å være gravid, og tjukk og i dårlig form var jeg allerede fra før, så det aspektet kom heller ikke som noe sjokk. Og så likte jeg å kjenne barnet som sparket i magen.

Ja, det gjorde jeg.

Jeg synes det var slitsomt å gå gravid.
Både psykisk og fysisk.

Ja, jeg elsket det.
Begge gangene.
Jeg reflekterte faktisk over det nå i sommer, at jeg sannsynligvis var en av disse sprudlende, strålende gravide som var egnet til å ergre gråstein på andre som er mer plagt med vondter og andre ting.
Omtrent som Polyanna beskrev sitt første svangerskap tenker jeg.

Jeg har vært vidunderlig sprek, spesielt nå i det siste svangerskapet, og jeg har elsket hvert minutt av det.
Jeg har strålt og glødet over en lav sko, og strøket og strøket på magen og virkelig kjent etter hva som skjedde med og i kroppen min, og beundret og elsket den store magen og fremhevet den med fine klær, og og og ...

Elsket å gå gravid, særlig nå når jeg tenker tilbake på det. Litt rart å tenke på at jeg aldri skal være det igjen.

Jeg elsket det og var sånn Polyanna-sommerfugl-gravid. Det er ubeskrivelig trist at jeg sannsynligvis ikke får oppleve det flere ganger.

Nei. Det var litt spennende og magisk også, men generelt var det omtrent like morsomt som en 42 uker lang forkjølelse. Trøtt, sliten, trøtt, vondt, slapp, trøtt, sur, sliten.

Ja jeg gjorde det første gangen, men jeg ble helt sjokkert over hvor kvalm og trøtt jeg var!

De to neste gangene var like ille, men da var jeg forberedt.

Selvom det var ille så koste jeg meg med alt det andre - og fødselene var topp:)

Mitt ønske er at svangerskapet varer i et par - tre måneder!

9 mnd med kvalme er ganske slitsomt. Jeg blir fortsatt kvalm av enkelte ting, men det er bare "vonde minner"....

Stort sett synes jeg det er fantastisk (med unntak av den ene uken jeg var kvalm med nr 2, men det tør jeg nesten ikke si høyt i denne tråden).

Jeg sliter med at jeg blir så ubeskrivelig trøtt det første trimesteret og litt til, men med hjemmekontor er jo det svært overkommelig. Sofaen er jo så tilgjengelig. 😮 Jeg håper virkelig at jeg får gjøre det en gang til.

Jeg sliter mer med det første halve året etter fødsel...

Nei!

Scarlett skrev:

Nei. Det var litt spennende og magisk også, men generelt var det omtrent like morsomt som en 42 uker lang forkjølelse. Trøtt, sliten, trøtt, vondt, slapp, trøtt, sur, sliten.

Det var en utrolig god beskrivelse. Mitt tredje var sånn. Kontinuerlig "ikke helt i slag", lizzom.

Jeg har kommet frem til at fra uke 23-ish er det ok.
Begynnelsen, derimot, det er bare helt jævlig.

Shit. Hvor gal er jeg som blir babysyk av denne tråden? :avslutter abonnement:

Stemte JA! Fordi overveiende har jeg virkelig likt å gå gravid (enda bedre om ikke det hadde vært for omverdenen...). Med storesøster var alt en dans på roser. Ble gravid på første ICSI og klarte å ikke være redd for å miste e.l. Fikk tilogmed ks uten at jeg hadde gjort noe særlig forsøk på å føde eller at det var noe veldig fare på ferde. Med lillesøstrene (tvillinger) var jeg mye mer sliten og syntes det var tungt psykisk. Allikevel koste jeg meg mye med å være gravid og strikket klær til dem og var glad for å være gravid.
Men kan også si at jeg ikke akkurat lengter etter å være gravid igjen og når jeg ser/hører om andre gravide så tenker jeg: Dem om det!! Glad det ikke er meg.
Konklusjonen er vel at jeg har fått min dose. Selvom jeg ikke utelukker at jeg om noen år blir babysyk...

Likte det svært godt, ja. Selv svangerskap nummer to, med bekkenløsning og kvalme.

Svarte JA jeg 🙂 Syns det var fantastisk begge gangene!!
Skulle gjerne gått gravid igjen, man har ikke lyst på 3 barn 😉

Ja, jeg likte det. Sr man bort i fra at det endte med pre-eclampsi og KS i uke 32, så hadde jeg et problemfritt svangerskap. Følte meg faktisk i bedre form enn til vanlig siden migrenen var helt fraværende. Ingen plager overhode ellers, ikke var det tungt heller frem til uke 32.

Men mannen fikk litt halsbrann da.

Jeg elsket å være gravid, det flotteste jeg har opplevd. Jeg fikk en helt spesiell ro i kroppen, jeg koste meg skikkelig. Kunne gått gravid hele tiden.
Hadde jeg den gang visst at det ble den eneste gangen jeg skulle få være gravid skulle jeg nytt det enda mer.

Nei, jeg likte ikke å være gravid. Men det var veldig verdt det.

Ja, jeg likte å gå gravid.