Hva slags bordplassering foretrekker du i selskap?

Jeg sitter egentlig sammen med hvem som helst,
men lurer på om jeg ville synes det var litt rart å ikke sitte ved siden av mannen min om han var med.

vixen skrev:

Kjente, ukjente, ved siden av partner eller ikke. Tema eller ikke. Gi meg selskapsleker og jeg er gledelig ned på det også. :enkel og takknemlig gjest som lett lar seg underholde:

Der er jeg også. I en studievenninnes bryllup, der jeg nesten ikke kjente noen, ble jeg plassert sammen med litt ulike folk som jeg kanskje ikke ellers hadde pratet så mye med, men det gikk jo helt greit, og vi pratet fint. Helt til bruden begynte å unnskylde voldsomt for at jeg hadde blitt plassert ved det bordet, først da begynte jeg å tenke på det.

Appelsin skrev:

Jeg sitter egentlig sammen med hvem som helst,
men lurer på om jeg ville synes det var litt rart å ikke sitte ved siden av mannen min om han var med.

Rart? Etter gammel skikk og bruk skal man jo aldri sitte ved siden av ektefellen i store middagsselskaper. Jeg er klar over at dette ikke er en regel som alle følger lenger, men rart er det nå litt snodig å kalle det, synes jeg.

Jeg vil sitte med noen jeg kjenner fra før eller mannen min.
Jeg er ganske utadvent og har relativt lett for small talk, men det er jo ikke sikkert at sidemannen/kvinnen + dem over bordet er like.

I ett bryllup ble jeg og mannen splittet opp og begge to havnet med de særeste, minst utadvente og minst snakkesalige menneskene i hele selskapet. Det er den lengste middagen jeg har opplevd, og jeg svor på at slik vil jeg ALDRI komme opp i igjen.
I ett annet bryllup jeg var i (for ett år siden) satt jeg og mannen sammen, men rundt oss hadde vi de beste folka så vi kunne faktisk ha satt fra hverandre. Men man vet aldri.

Jeg er så og si aldri på noen festiligheter med mannen. De få gangene jeg er det vil jeg gjerne sitte sammen med han, selv om det er et bryllup.

En av brødrene til mannen har flere ganger flyttet på bordplasseringen for å få sitte sammen med kona. SÅ sær er jeg dog ikke.

Anne C skrev:

En av brødrene til mannen har flere ganger flyttet på bordplasseringen for å få sitte sammen med kona. SÅ sær er jeg dog ikke.

Det er ikke sært. Det er bare udannet.

Jeg synes at en miks av kjente og ukjente er hyggelig. Det vanskeligste er å bli plassert med mange som kjenner hverandre når du selv ikke kjenner noen av dem. Lett å bli litt utenfor.

Jeg ville aldri regnet med å bli plassert sammen med mannen, men det er hyggelig om man kan endre plassering til kaffen slik at jeg får litt tid sammen med ham. Ellers så snakker jeg jo ganske mye med ham til vanlig og kan fint klare å snakke med noen andre de timene vi er i selskap.

Jeg var i konfirmasjon med mange småbord i helga, og fikk backflach til bryllupet til foreldrene og dåpen til konfirmanten, da det var vi som var "ungene".

Jeg så nemlig et bord, hvor det var plassert sånne der "halvstore unger" som absolutt er store nok til å ikke sitte sammen med foreldrene, sint blandet fra begge sider av slekta. Og jeg husker når i ble det. Plassert sammen med de som vel i stor grad er foreldrene til disse jeg nå så, for vi "var jo like gamle" og ikke søren om vi hadde en halv grad av felles interesser, eller for den del likte hverandre, hadde felles venner eller evnen eller interessen av å forsøke... Vi kjente til noen av dem, og likte dem ikke allerede FØR de altså ble en del av familien på et vis...

som voksen er jeg noe bedre på å blandes med folk jeg ikke kjenner altså, men kjenner at jeg er glad for at jeg (og min familie) ble plassert sammen med min bror med familie, så hadde vi det kjekt, ungene kjenner hverandre, og alt var greit, heller enn om vi skulle vært blandet med en av familiene fra den andre siden, hvor vi altså den dag i dag slett ikke egentlig har mer enn et "ja, hun vokste opp i huset der nede, gikk i klassen under meg, og jeg likte henne ikke da, hun er sikkert grei, men der stopper det for min del".

I andre settinger kan jeg nok fungere bedre med tvangssosialisering enn akkurat den delen der av "slekta", som altså ikke er min slekt, men min slektnings slekt.

Teofelia skrev:

Det er ikke sært. Det er bare udannet.

Ja eller rett og slett frekt.

Anita72 skrev:

Foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner. Er det ingen jeg kjenner så "må" jeg sitte med mannen. Synes ikke noe om å sitte med kun ukjent mennesker. Er veldig dårlig på small talk. Blir helt tom i hodet og aner ikke hva jeg skal snakke om.

Jepp, sånn har jeg det også.

Anne C skrev:

Ja eller rett og slett frekt.

Det var egentlig det jeg sa, bare på en litt mer dannet måte.

En god miks er bare fint, og jeg trenger såvisst ikke sitte sammen med mannen. Han har jeg til bords flere ganger i uken.
Og jeg synes det er en uting når vi er stor delegasjon fra jobb på konferanse, og alle absolutt skal sitte sammen. Jeg vil bli kjent med andre og knytte kontakter. Kollegaene ser jeg til lunsj daglig ...
Jeg liker å treffe nye, jeg.

Et lite sidespor: hvor flinke er dere til å snakke med folk dere ikke kjenner når det ikke er bordplassering? Jeg kan være i begge ender - av og til er det så utrolig gøy å snakke med gode venner, og man løfter knapt blikket, mens andre ganger er jeg on a mission når det gjelder å bli kjent med de jeg ikke allerede kjenner. Men én gang var jeg i et selskap hos familie, og vertinnen hadde i tillegg til familiegjestene invitert både naboer og venner, som vi ikke kjente fra før. Det ble til at vi i familien satte oss sammen og pratet, og det så ut til at alle hadde det hyggelig rundt omkring - helt til vertinnen gjorde et nummer av at vi i familiegjengen var så lite flinke til å mingle og at vi måtte skjerpe oss. Jeg visste ikke helt om jeg skulle skamme meg eller bli irritert - men irritasjonen vant. Det ble ubehagelig - også synes jeg det var uhøflig også. Vi var jo ikke ekskluderende, og ingen satt for seg selv. Nå er det snart selskap i samme setting igjen, og jeg kjenner nesten at jeg er litt anstrengt på forhånd - og jeg lurer på om jeg skal være påtatt jovial og dumpe ned midt i en nabogjeng jeg ikke kjenner umiddelbart ved ankomst eller om jeg skal gjøre akkurat som jeg vil

Jeg var tidligere flinkere til å mingle med alle i alle mulige sammenhenger. Nå er jeg blitt mer kynisk, og orker/gidder i mindre grad utover hva som er høflig.

Her er tips til oss alle fra den svenske retorikkeksperten, Elaine Eksvärd :

http://www.youtube.com/watch?v=MmPVFhoSwXM&noredirect=1

Jeg skjønner jo at de som har en partner synes det kan være hyggelig å sitte sammen med denne i selskap, men å være introvert og singel plassert blant bare par, eventuelt med en eller annen sær fyr som bordkavaler ("de er jo så innadvente begge to, dessuten liker begge katter, de finner sikkert tonen", eller noe i den duren) er utrolig stusselig.

Jeg elsker å bli kjent med nye hyggelige mennesker, men jeg er 1) A menneske og derfor ikke mest kreativ og energisk på kvelden og 2) dårlig på å takle introverte mennesker. Jeg synes det er så anstrengende når jeg opplever at jeg må ta alt ansvaret for samtalen... og såvidt jeg har skjønt har ikke introverte mennesker problemer med taushet, men det er ikke naturlig for meg å sitte ved siden av folk jeg kjenner sånn passe uten å snakke.

Lille meg skrev:

😱 Noen burde fiskedaskes!

Hvis det er et sted hvor det er jeg som er invitert (altså at jeg kjenner flere gjester relativt godt), så er det ikke så viktig hvor jeg sitter bare det er sammen med hyggelige folk. (Det verste for meg er å havne sammen med folk jeg BURDE kjenne, men som jeg ikke helt husker. )

De gangene jeg har vært i selskap som haleheng til mannen har jeg alltid foretrukket å sitte sammen med ham. Særlig hvis "alle andre" kjenner hverandre godt, og jeg "kjenner ingen".

Hvis veldig få kjenner hverandre er det helt OK å sitte med bare fremmede. Det er noe med å være i samme situasjon som de andre man deler bord med.

Helt enig med deg, kjenner jeg. 🙂

Det er jo en interessant diskusjon det her. Og det er jammen ikke rart at bordplassering er så vanskelig, når ønskene er så utrolig forskjellige. Jeg visste ikke at man egentlig ikke skal sitte sammen med partneren sin i bryllup. Akkurat det tror jeg vi kommer til å gjøre, siden det i mange av de inviterte parene er den ene vi kjenner best, og partneren dermed ikke kjenner så mange. Og så blir det bare halvparten så mange å plassere

Spiller ingen rolle. Synes det er veldig kjekt å bli kjent med nye mennesker. Det eneste jeg setter stor pris på er at jeg og mannen sitter sammen når vi er i samme selskap. Å bryte opp partnere blir dumt synes jeg.

Greit med noen kjente ikke alt for langt unna, hvor mannen min sitter spiller absolutt ingen rolle.
Det kjipeste jeg vet er når f.eks hver familie blir plassert for seg.

Jeg blir ofte plassert sammen med gamle tanter eller stille snålinger, fordi jeg er så pratsom og blid.