Den frivillige redningstjenesten og dugnadsåndens betydning i samfunnet

Først, jeg skulle ønske at jeg var en super debattant og skriver slik som mange av dere er slik at dette innlegget kunne ha vært fult av linker, relevante faktaopplysninger m.m, men dere får bære over meg.

Det jeg er litt interessert å høre er deres tanker om den frivillige redningstjenesten i Norge og den gode (men til dels utdøende) dugnadsånden.

Har dere noen gang tenkt på hvordan Norge hadde vært uten frivilligheten, gjerne ikke bare redningstjenesten en gang, men også de som gjør en frivillig innsats samme hva det er?

Har dere tenkt på at det rundt i vårt flotte land er en mengde med vanlige mennesker som har sekken pakket, alltid klær i bilen og alltid ser på været når de står opp for å være mest mulig forberedt når alarmen evnt. går?

Har dere tenkt at unge herr Olsen i naboleiligheten kan være en sånn, at den forsvunne mannen du leste om i avisen i går ble funnet på havets bunn av unge herr Olsen, som til daglig har sitt virke som rørlegger?

Eller fotballtreneren, korpslederen, fritidsklubben og alle andre ting som blir drevet på dugnad, som legger ned time etter time for at deres barn skal ha en fritid med mening, som ofrer tid med sin egen familie for å gjøre andre godt, som i tillegg ofte blir kjeftet på for feil lagutak, for få treninger etc.

La oss ikke ta knekken på denne typen mennesker, se dem, ros dem og vis at vi som nasjon trenger denne typen mennesker.

Jeg har skjønt at din familie, og kanskje særlig mannen din, legger ned vanvittige mengder med tid i redningstjenesten. Det står det enorm respekt av, men jeg kjenner på at jeg kanskje ikke hadde vært superhæppi om min egen mann hadde ofret så mye familietid på det samme.

Vi bidrar definitivt også. Hver eneste dag bruker både jeg og mannen min betydelig tid på oppgaver for den lokale fotballklubben. Mannen min trener lagene til begge ungene, og jeg er lagleder for snuppas fotballag og med i en del grupperinger i klubben på jentesiden (i tillegg til å være hjelpetrener/assistent på minstemanns håndballtrening). Men dette kommer jo våre egne unger til gode og gir oss kvalitetstid sammen med dem.

Men det er mye jobb. Veldig mye jobb. Og det hender jeg blir både sår og lei av foreldregruppa som bare forventer at alt fikses og tilrettelegges uten at de selv skal trenge å bidra noe som helst. (Og så priser jeg meg lykkelig over at noen av dem vet å verdsette på jobben vi gjør.)

Heldigvis er det mange som meg. Særlig i fotballklubben føler jeg meg som en del av en gjeng, og har fått mange og nye venner. Og vi kjenner på følelsen av å dra lasset sammen. Det har jo også en verdi. Men hvordan vi skal få med flere til å dra lasset?

Jeg er veldig enig med deg Frøy og skulle ønske at flere satte pris på det store arbeidet som gjøres frivillig.

I likhet med Tjorven har jeg brukt mitt frivilligengasjement rundt barn, skole og fotballen. Nå etter hvert, når jeg har fått større barn og det er mindre ønske om innsats der så har jeg gått inn i Røde Kors og gir noe av det jeg har av tid til frivillighet der.

Mange setter stor pris på det arbeidet som gjøres frivillig, og jeg mener også at jeg har fått masse igjen for det ved å kjenne mange i nærmiljøet og kjenne mine barns venner på en annen måte.

Mitt inntrykk, skapt av venner og familie, er at dugnadsånden lever i beste velgående. Selv gjør jeg ikke så mye annet enn å bidra i Utmarkslaget der jeg har hytte, noe som frigjør tid for de andre i styret, samt medlemmene, til å drive med det de kan best. Jeg har gjort mye før, men nå tillater ikke helsen meg å gjøre så mye utenom jobben. Gjør jeg for mye, går jeg på en smell og blir sykemeldt igjen. Det er drit kjedelig og ikke til nytte for noen.

Mannen min bruker mye tid både politisk, i den lokale jegerforeningen og i viltnemda. Det går i redding av rådyrbukker som setter seg fast i nett rundt fotballbaner, stirydding, sikkerhetskurs for jegere osv. Mange av mine venner og slektninger gjør frivillig arbeid på fritiden.

De som gjør ingenting og som stadig kommer med stikk av typer "Hvorfor gidder du bruke fritid på dette?" og "Det er helt meningsløst å gi noe uten å får noe penger igjen" er, hold deg, fast kristenkonservative FrPere, og et par kollegaer med synspunkter veldig lik alt-right-bevegelsen i USA. Jeg vet at det ikke er symptomatisk for den gruppen, men jeg "tenker mitt".

USA-slekta har flere som bidrar inn i fagforeningsarbeid og frivillig arbeid for svakere stilte, ennå de er ganske svakere stilt selv. De arrangerer møter, holder taler, hjelper syke naboer osv.

Men tilbake til Norge. Nei, jeg har ikke inntrykk av dugnadsånden, som ikke er spesielt norsk, men ganske universiell, er på vei bort og vekk her i landet.

Jeg vet ikke om det stemmer at det går nedover? Men uansett: Jeg syns det er fantastisk med de som bidrar, og tror og håper de fleste gjør det fordi det også gir dem noe personlig. Jeg bidrar der jeg selv har glede av det, i hvert fall (for meg har det vært på barnas skole), og mannen der han har glede av det (fotball). Begge legger ned en god del tid og krefter for de fellesskapene, mens på andre arenaer gjør vi bare minstekravet (de obligatoriske dugnadene).

Og jeg aner også et visst overlapp mellom de som ikke stiller opp og de som holder opp "de norske verdiene, som dugnad" som et ideal. (Det kan være basert på fordommer, altså)

Jeg har ikke noe annet enn egen erfaring som tilsier at dugnadsånden er på vei ned, men det er slik at man de fleste steder nå kan betale seg ut av dugnad. Flere og flere fotballklubber ansetter trenere langt ned i systemet osv.

Foreldremøter på skolen blir evigvarende for ingen melder seg som klassekontakter og FAU, 17.mai er ett ork hvert år for det er de samme som må ta oppgavene.

Hos oss er det dugnad i barnehagen, og det kan man ikke kjøpe seg ut av. Det står og i vedtektene og når du godtar plass, godtar du og så dugnad. Dette er privat barnehage.
Når det gjelder idrettslaget her, håndball og fotball for mine er det foreldredrevet inn til enn viss alder 13-14 år først da ansetter enn trenere.
For at ungene skal drive med idrett MÅ foresatte stille opp, ellers blir det ikke noe av. Det er fra styrene i de to gruppene vi har unger.
Men klart det er de samme som stiller opp.
Jeg sitter vi håndballstyre hos oss, litt jobb er det, men ikke så mye.
Jeg beundrer de som er lagledere og trenere for jeg har ikke tålmodighet med ungene eller alle foreldre. :selvinnsikt:

Men vi bidrar stort sett alltid når vi blir spurt.

17.mai blir på skolen arrangert av skolekoret eller korpset annethvert år med sammen med 5.trinn.

Jeg og mannen var aktive i idrettslaget i mange år da eldste drev med håndball. Dugnadsånden til veldig mange var ganske laber for å si set mildt.
Nå har vi ingen verv eller dugnader lengre. Jeg vurderer sterkt å bli med i Norsk folkehjelp, saniteten.
Jeg synes det frivillige arbeidet som blir langt ned rundt om er viktig og har stor betydning for veldig mange, og håper at det ikke er en trend at det blir mindre verdsatt.

Jeg har en holdning til dugnad og frivillighet (og det meste, egentlig) som baserer seg på yte etter evne, motta etter behov. Ikke nødvendigvis ha "lyst" til.

Dvs at vi bidrar og har bidratt mye på mange fronter fordi vi har ressurser og har tatt oss tid til det. Utfordringen er selvsagt, at så altfor mange synes det er tipp topp at andre tar seg av frivillighet og dugnadsarbeid, og det dermed ikke er så lett å finne folk til å overta eller dele på jobben i de tilfellene hverdagen tar oss og vi må prioritere "hodet over vannet".

Ikke nødvendigvis ha "lyst" til.

Nei, men gitt at man har ørten arenaer man KAN bidra på, så er det greit å velge den som er mest lystbetont. Altså, der man bidrar ut over "minimum".

Polyanna skrev:

Nei, men gitt at man har ørten arenaer man KAN bidra på, så er det greit å velge den som er mest lystbetont. Altså, der man bidrar ut over "minimum".

Det vil jo også ofte der man har mest og best å bidra med. Lystbetont er best

Polyanna skrev:

Nei, men gitt at man har ørten arenaer man KAN bidra på, så er det greit å velge den som er mest lystbetont. Altså, der man bidrar ut over "minimum".

Dette! Vi stiller på alle dugnader for fotballen (og alt annet ungene deltar på), men kunne aldri vært dem som "dro" der. Vi brenner ikke for det, vi synes egentlig det er for mange treninger og cup-er og overlater dette med god samvittighet til noen andre.

Der vi (jeg) har lagt inn mye mer innsats enn folk flest er skolen. Det er viktig for oss og det har vi prioritert.

Jeg synes vi stiller opp på mye og det er det mange andre som gjør også, men det er så utrolig mange steder man kan stille at man må velge det som passer best og der man synes man har mest å bidra med.

Ja, jeg syns det er gøy og interessant å bidra på skolen, på den måten jeg får gjøre det, og mannen kunne sikkert BODD på den derre hersens fotballbanen (ikke jeg, som dere kanskje skjønner...), så der blir vi nok sett på som sånne som bidrar. På friidrett, karate og de andre ørten tingene de har vært innom så er vi med på det obligatoriske og heller ikke det uten litt sukk og stønn. Så der blir vi sikkert IKKE sett på som sånne som bidrar. Jeg har knapt sett noen av sønnens fotballkamper, og kjenner ingen av foreldrene, de syns sikkert jeg er en unnasluntrer av klasse.

Nenne skrev:

Dette! Vi stiller på alle dugnader for fotballen (og alt annet ungene deltar på), men kunne aldri vært dem som "dro" der. Vi brenner ikke for det, vi synes egentlig det er for mange treninger og cup-er og overlater dette med god samvittighet til noen andre.

Der vi (jeg) har lagt inn mye mer innsats enn folk flest er skolen. Det er viktig for oss og det har vi prioritert.

Jeg synes vi stiller opp på mye og det er det mange andre som gjør også, men det er så utrolig mange steder man kan stille at man må velge det som passer best og der man synes man har mest å bidra med.

Det som hadde vært supert, var om vi ikke måtte ta avgjørelsen om å velge bort noe, fordi det rett og slett fantes flere folk som tok i et tak på _alle_ de arenaene hvor ungene ferdes. Min erfaring er de stort sett er de samme folka som ofte går igjen, og det er klart man må prioritere. Jeg gjør det stort sett med glede og vet at det settes pris på. Det jeg dog kunne ønske meg var et sikkerhetsnett de gangene hverdagen tar oss og vi ikke kan stille opp.

Polyanna skrev:

Ja, jeg syns det er gøy og interessant å bidra på skolen, på den måten jeg får gjøre det, og mannen kunne sikkert BODD på den derre hersens fotballbanen (ikke jeg, som dere kanskje skjønner...), så der blir vi nok sett på som sånne som bidrar. På friidrett, karate og de andre ørten tingene de har vært innom så er vi med på det obligatoriske og heller ikke det uten litt sukk og stønn. Så der blir vi sikkert IKKE sett på som sånne som bidrar. Jeg har knapt sett noen av sønnens fotballkamper, og kjenner ingen av foreldrene, de syns sikkert jeg er en unnasluntrer av klasse.

Neisj, det tror jeg ikke. De fleste av oss kjenner på behovet for en pustepause, og det er helt sikkert flere enn oss, som synes det må være OK at en av de pårørende (da gjerne den mest interesserte delen) stiller som sjåfør og heiagjeng til en eller annen idrettsgreie.

Å bake en kake (eller tilsvarende) når noen spør, er bidrag godt som gull.

Polyanna skrev:

Jeg har knapt sett noen av sønnens fotballkamper, og kjenner ingen av foreldrene

Er det sant? Og dette er eldstesønnen med mange år som spiller? Hos oss har det nesten bikket litt over - jeg gleder meg f.eks. til å se jentenes fotballkamp i kveld UTEN Liv på banen. (Hun spilte søndag og tirsdag, og jeg var selvsagt ringside der også.) Ellers er det litt som hos dere - mannen er hovedtrener for jentene og bruker masse tid på det, mens jeg slarver med de andre foreldrene (har nærmest blitt en fotballfamilie på begge barnas lag) og følger ivrig med fra sidelinja. Jeg har sittet i FAU en periode og gjør det nok igjen. Ikke utenkelig at jeg blir lagleder en dag heller.

Vi stiller alltid opp på dugnader, men noe annet frivillig arbeid kommer jeg nok neppe til å engasjere meg i.

Hvis vi har gått fra redningstjeneste til fotballdugnader og treninger - jeg tror at hvis det hadde vært mulig å ha unger på et lag som IKKE la opp til hundreogørtifjørti treninger og samlinger og cuper og satsninger og gud vet hva, men bare kjørte REN breddefotball/håndball/hockey/hvahardu for hele den gjengen med unger som liker å spille, men som ikke er så ekstremt opptatt av å satse, så kunne vi foreldre som har et liv ved siden av å følge opp våre unge idrettstalenter satt våre der, og sluppet å bli guilttrippet fordi man ikke selger vafler hver tredje lørdag, går med flyers i sentrum en torsdag ettermiddag, "du må vel jobbe som vanlig du", og så videre.

Men neida. Hver eneste elleveåring er den neste Messi, og idrettslagdugnad er en norsk verdi som står sterkere enn å skape et miljø folk trives i.


Gruff. Ungene mine er over på individuelle sporter.

Jeg har prøvd å se en og annen kamp, men det har blitt lite. Det er så SINNSYKT kjedelig å se på!! Så en i fjor, og da fikk jeg sjokk av å se hvordan min lille, ballredde, taklingsusikre plutt siden sist (et par år før...) hadde blitt en svær, oksesterk og uvurderlig midtstopper som gjerne sklitakler og generelt går inn med full innsats.

Bandy derimot, det er gøy! Der ser jeg noen kamper gjennom vinteren.

Jeg har hatt fotballspillende barn i 10 år og synes fremdeles at det er ganske kjedelig å se på kampene.

Men vi bor i et strøk der mange ikke har mulighet til å kjøre, så de av oss som kan må ta ansvar for ganske mange bortekamper. Og når jeg først er der så ser jeg jo. Det hender til og med at jeg dumper borti en hjemmekamp siden vi bor så nær banen og det er alltid noen hyggelige foreldre å prate med. Men det er alt det sosiale rundt fotballen jeg liker, ikke selve kampene.

Polyanna skrev:

Jeg har knapt sett noen av sønnens fotballkamper, og kjenner ingen av foreldrene,

Og du er helt sikker på at dette er greit for gutten din?

Det er foreldre vi aldri ser noe til på laget til snuppa også, og jeg har måttet trøste et par av disse jentene mye fordi de føler seg neglisjert. Jeg er jo fryktelig rett på, så når jeg forteller om sammenbruddene til foreldrene så blir det føyset bort som dramaqueen-tendenser. Og joda; jentene er gode på å skape drama, men jeg synes det er et ganske klart signal om at de ønsker å følges opp tettere.

For det er de samme foreldrene som kommer hver kamp. Og etter mange år så har vi blitt godt kjent og det er riktig så trivelig.