Den frivillige redningstjenesten og dugnadsåndens betydning i samfunnet

Og det er jo fint å se guttungen innimellom, altså. Veldig rart å se min lille plutt være en ganske brutal og veldig fysisk (men ren, altså) midtstopper.

Haha, den følelsen er helt egen, Poly. (Var et rimelig intenst slippin' through my fingers-øyeblikk da pjokken plutselig stakk avgårde for å sykle ned slalombakker og hoppe mellom bergknatter. Hvor ble det av lille kroppen som lekte med fingermaling vedkjøkkenbordet, lissom?)

Jeg stiller gjerne på dugnad som jeg vet gir "resultater". F.eks. for fotballlagene til ungene der en del timers dugnad på helgeturneringen gir klubben en solid overskudd som brukes fornuftig gjennom året til beste for breddefotballen.

Dugnadshyppighet og -type på korpset synes jeg er helt håpløst. Still opp 2 t sent en fredag kveld og tjen 200 kr. Selg dopapir der 70 % av pengene går til andre enn korpset. Få fire loddbøker du ender med å kjøpe selv. Gå på konsert en ettermiddag og betal for å se eget barn spille i en vanlig korpssal i 30 min. Alt dette for å betale for en overpriset utenlandstur som du egentlig ikke ønsker at barnet skal være med på, men der presset er så stort for å delta at det blir kjipt å være med i korpset hvis du velger å la være.

Vi stiller på dugnadene vi settes opp på. I tillegg er mannen (hoved-)trener for skigruppen til en av ungene, og jeg bruker flere timer enn jeg tør tenke på som frivillig i en organisasjon. Frivilligarbeidet er noe som har gitt meg mange venner, ny og bred kompetanse og uendelig mange gode opplevelser. Og jeg ser at det jeg bidrar med er til glede og nytte for andre. I denne organisasjonen er det stort sett lett å rekruttere og holde på frivillige.

Inntrykket mitt (som jeg tror støttes av forskning), er at dunadsånden er omtrent på samme nivå nå som for 30-40 år siden.