Blir du langsint, kortsint, sur eller såra?

Susse skrev:

Jeg er skikkelig bråsint. Farer opp, kjefter og smeller, så er jeg ferdig med det. Jeg kan godt unnskylde meg om det var jeg som var grunnen til bråket, sitter ikke på gjerdet å venter.

Sånn er jeg også.

Det varierer, altfor ofte tar jeg ting inover meg, blir såret og lei meg.

Babe skrev:

Akkurat slik er det her også - jeg er bråsint og mannen kan furte i dagesvis.

Sånn er det her også, syns det er skikkelig unødvendig. Innimellom bestemmer jeg med for å furte, men jeg får det ikke til(heldigvis)

Jeg fyrer skikkelig, men er den første til å be om unnskyldning hvis jeg har sagt noe jeg ikke skulle f.eks.
Har litt lett for å snakke først og tenke etterpå.
Jeg blir fort blid igjen da.
Men jeg kan også være skikkelig sur, og blir fort irritert hvis det er noe/noen som irriterer meg. Dette er jeg heller dårlig til å skjule.
Jeg blir sjelden såret av en diskusjon/krangel/disputt.

Jeg er bråsint, og blir fort ferdig med det. Noen ganger kan jeg være sur en stund, men bare jeg får litt tid for meg selv så går det over.

Det er liksom ikke noe vits å late som jeg ikke er hissig....

Jeg biter i meg alt og later som jeg ikke blir sint, også dunker jeg ham (ja den stakkars mannen min, hvem ellers?) i hodet med absolutt alt den dagen dråpen kommer, og da er jeg rasende på grensen til infarkt en dag eller to. :ikke stolt eller sunn:

Kommer helt an på situasjonen egentlig, men ved vanlige uenigheter, blir jeg bråsint, kjefter og klager og så er jeg blid igjen.
Men etter en krangel med min svigerinne en gang, kjeftet jeg henne ut og var ikke på talefot med henne før hun hadde bedd min venninne om unskjyldning.
Og min bror pratet jeg ikke til på 2 år, ikke han til meg heller.

Kort- og bråsint. Blir litt for fort sinna, men det går fort over. Ikke alltid så greit når flere av mine nærmeste er konfliktunnvikere og redde for høye stemmer.

Glemte å si at når det gjelder alle andre enn elsklingen, blir jeg som regel aldri sint. Og hvis jeg blir det, er det veldig kortvarig.

PANG!

Ferdig.

Langsint er jeg ikke. Egentlig er jeg sjelden sint. Blir mest oppgitt, og kan bli veldig lei meg. Ganske sårbar.

Det skal litt til før eg blir sint, men då har eg ein lei tendens til å bruka The Silent Treatment - veldig fruktbart.

Både sambo og er ganske konfliktsky, så me surmuler ein liten time om me er misfornøgde med noko, så glir det over. Då kan me snakka om det, heldigvis.

Når eg vaks opp, var eg derimot ganske konfliktsøkande, har eg høyrt!

Det er en skikkelig dårlig egenskap jeg har; jeg er langsint.

Ikke på ungene og sånt. Men for ting som skjer på jobben osv. Jeg prøver virkelig å jobbe med saken, men det sitter langt inne.

Jeg er kortsint. Jeg blir sint der og da, og blir ferdig der og da. Og det skal litt til før jeg blir sint. Jeg er veldig bevisst på å ikke dra med meg ting, men la det fare. Det krever alt for mye energi å holde liv i sinne.

Ja.

Jeg går og gnager på ting lenge før jeg tilslutt eksploderer (les;hylskriker mens jeg prøver å forklare den stakkars mannen hva jeg er sint/såret over). Mannen har sagt det gang på gang at jeg må si ting underveis hvis det er noe jeg er misfornøyd med, men det er vanskelig. En skikkelig dårlig side av meg selv.

Det er heldigvis lenge mellom eksplosjonene.

Når det gjelder mindre ting er jeg laaaangsint. Over filleting. 🙄

Mannen er alltid så glad og fornøyd.

Susse skrev:

Jeg er skikkelig bråsint. Farer opp, kjefter og smeller, så er jeg ferdig med det. Jeg kan godt unnskylde meg om det var jeg som var grunnen til bråket, sitter ikke på gjerdet å venter.
Mannen min er derimot furten og langsur av seg, det takler jeg heller dårlig.

Er det slik at denne type PANG-oppførsel er "bedre" enn langsint-oppførselen? Vet ikke helt, jeg. Jeg blir litt satt ut av disse kruttønnene med masse armer, bein og stemme!

Det smeller høyt, men sjelden lenge. Men dersom noen virkelig sårer meg kan det henge igjen lenger.

Jeg blir sjelden veldig sint, og det er i alle fall ikke uten forvarsel. Jeg blir sur eller lei meg oftere enn jeg blir skikkelig sinna. Det hender jeg bestemmer meg for å være langsint fordi jeg syns de fortjener det. Men jeg klarer det aldri.

Mauser skrev:

Ja.