Blir du langsint, kortsint, sur eller såra?

Her hjemme kan det nok hende at jeg er litt utålmodig, spesielt med mannen. Men generelt er jeg ganske rolig, og til dels konfliktsky. Ikke så bra. Men jeg synes heller ikke noe om å plage omgivelsene med store utbrudd for bagateller i tide og utide. Voksne mennesker som ikke har noe kontroll på temperamentet synes jeg er litt rart, rett og slett. Dessuten irriterer det meg om de i tillegg ikke skjønner hvilken virkning det har på folk rundt seg.

Søster skrev:

Jeg biter i meg alt og later som jeg ikke blir sint, også dunker jeg ham (ja den stakkars mannen min, hvem ellers?) i hodet med absolutt alt den dagen dråpen kommer, og da er jeg rasende på grensen til infarkt en dag eller to. :ikke stolt eller sunn:

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg er ikke flink til å bli sinna på andre. Jeg bygger derimot opp og tar det igjen i veldig kort lunte på hjemmebane. Ikke på mann, men på ting (som å røske veldig hardt i kjøleskapdøra) osv. I tillegg kan nok barna oppleve en mamma med kort lunte innimellom. Da er jeg ikke langsint, og har vett til å be om unnskyldning.

:ikke stolt:

Tja. Hvis noen trykker på ømme punkter og vet det selv, da er jeg langsint. Eller, ikke sint, men mer ignorere-sint. Likegyldig. Eller noe.

Egentlig blir jeg svært sjelden sint. Småhissig og irritert, men ikke sint, ikke ropende og skrikende og rød i toppen.

Kommer selvsagt veldig an på situasjonen. Men sånn til dagligdags, så er jeg veldig kortsint!

Skremmern skrev:

Er det slik at denne type PANG-oppførsel er "bedre" enn langsint-oppførselen? Vet ikke helt, jeg. Jeg blir litt satt ut av disse kruttønnene med masse armer, bein og stemme!

Tror når en oppfarende kruttønne møter en nærtagende "prøv-deg-ikke-på-meg" type som meg. Da er det gjerne livstidsdom.

Skremmern skrev:

Er det slik at denne type PANG-oppførsel er "bedre" enn langsint-oppførselen? Vet ikke helt, jeg. Jeg blir litt satt ut av disse kruttønnene med masse armer, bein og stemme!

Nei, det er ikke nødvendigvis noe positivt med det. Jeg må virkelig ta meg selv i nakken f.eks på jobb. Tar meg selv i å stå å småhoppe, illrød i ansiktet om jeg blir forbanna nok, men ikke kan brøle ut.

Heldigvis er jeg ikke ofte sint, og kan telle på en hånd de gangene jeg virkelig har kranglet med mannen min de siste 15 årene.

Jeg er nok eksplosivt kortsint, men jeg sytere meg i profesjonelle sammenhenger. Langsinte og sure mennesker er det vanskelig å forholde seg til.

I dag er jeg mer langsint på mannen enn på lenge. Ikke noen vits i å "vente på freddan" denne uka, nei.

Det pussige er at alle kollegene mine opplever meg som veldig rolig, og de som ikke kjenner meg godt tror ikke på meg når jeg forteller at jeg kan bli særdeles sinna.

Jeg kan bli sprettsint i hjemmesammenheng, men på jobb er jeg sindig som dagen er lang. Hvis jeg først blir sint utenom heimen, så tar det nok litt tid før jeg glemmer det ja, desverre så må jeg nok innrømme det. Det er heldigvis sjelden.
De jeg blir sur på merker det nok. Da holder jeg meg rett og slett så langt unna jeg bare kan. Litt i overkant stolt.

Jeg blir fort sint, sier hva jeg mener og så er jeg ferdig med ting.
Jeg tankler VELDIG dårlig folk som furter og er langsint.
(er fæææl til å "terrorisere" sånne mennesker, jeg bare må liksom)

Men har den siste tiden merket at jeg aktisk har noe som kan kalles tålmodighet.

Men det kan også bli sagt ting som jeg ikke akkurat furter over, men som jeg nok ikke glemmer. (som at noen vil drepe sønnen min pga en filleting, hjelper ikke at det var et teit forsøk på en spøk når man vet at det var litt alvor bak det).

Men generelt sett så er jeg for det meste ganske blid.

Det kommer litt an på, har hatt uoverensstemmelser med nære, kjære som har vært vonde og vanskelige å slippe. Da har jeg gått inn i "skallet" mitt, vært sur og trist og lite trivelig å være rundt...
For det meste er jeg oppfarende og hissig, men blir fort blid igjen (ungene mine syns jeg er veldig snål når jeg minuttet etter å ha blåst ut overfor dem kan gå rundt å plystre).

Bauche skrev:

Jeg blir sjelden sint - men når jeg blir det brøler jeg og er sinna, men er like blid etterpå.

Er jeg veldig, veldig sint, så begynner jeg å grine. Det irriterer meg noe grasalt.

Kjenner meg igjen i denne beskrivelsen jeg.

alfaCharlie skrev:

Tja. Hvis noen trykker på ømme punkter og vet det selv, da er jeg langsint. Eller, ikke sint, men mer ignorere-sint. Likegyldig. Eller noe.

Egentlig blir jeg svært sjelden sint. Småhissig og irritert, men ikke sint, ikke ropende og skrikende og rød i toppen.

Dette beskriver hvordan jeg er skrudd sammen også.

Kortsint.

Blir sjelden sint, fortere irritert. Og glemmer kanskje litt for fort at jeg egentlig er sint, men unnskylder meg aldri med mindre jeg mener det er på sin plass.

På jobb skal det veldig mye til for at jeg blir sint. Dvs, jeg blir det jeg kaller "lærersint", og da er jeg streng og snakker med en stemme som gjør at elevene skjønner at jeg er sint. Uten at jeg er hysterisk eller roper og sånt. Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer sånn hjemme og.

Det kommer ann på.

Det kommer jo veldig ann på da.
Jeg er aldri skrikende sint med store fakter, det ligger ikke i min natur. Og jeg har fryktelig lang tålmodighet ovenfor det aller meste, og blir sjelden sint.
Jeg kan bli irritert i en diskusjon foreks., være litt hissig i stemmen i argumentasjonen, men det varer veldig kort.
Når jeg først blir ordentlig sint har jeg mer hang til å bare si "ok" også ignorere vedkommende videre mens jeg innvendig koker og er rasende.
Hvis noen med vilje trykker på ømme punkter blir jeg sint der og da, men så mer lei meg og/eller såret, og det kan vare en stund. (Spørs på vedkommendes oppførsel også, hvis h*n unnskylder seg ordentlig og er oppriktig lei for det, så er det stort sett greit igjen, spørs litt på hva som er saken da.)
Mannen og jeg er ganske like på det området, men han kan nok være litt lenger sint enn meg hvis han først blir det, men ikke egentlig langsint.

(Med ungene er jeg veldig forutsigbar, jeg har lengst tålmodighet i verden med dem, og jeg er klar i både tale og signaler hvis jeg begynner å bli sint for noe, så de vet det kommer hvis jeg først blir det. Det er dog meget sjelden, og i så fall blir vi fort venner igjen, snakker ordentlig om det og unnskylder oss hvis det trengs.)

Kortsint hvis jeg får utløp for alt sinne der og da. Ellers kan det ulme en stund.

Ja, takk - begge deler, men til hver sin tid.

Jeg kan bli bråsur, kan være kortsint, og kan til og med bli såra.

Alt sammen, men ikke på en gang.

Jeg vill nok beskrive meg selv som kortsint, går over på 5 min stort sett. Det hender jeg kan være langsint men da er det noe som har irritert meg skikkelig. Ellers blir jeg fortere såret en jeg blir sur.