Overgangen fra ett til to barn

...Hvor stor er egentlig den? Prinsen er en drøm av et barn. Rolig, glad i å sove og spiser all mat. - Jeg nekter å tro at det er mulig å få to så "enkle" barn (vi har kanskje gjort noe riktig, men jeg må tro personligheten hans har mye av æren for det altså)

Hva bør man tenke på når man går fra ett til to barn? Og hva bør man ikke gjøre? Hvor sliten kommer vi til å bli, egentlig?

Nå har vi fem mnd på å psyke oss opp...

Jeg har ikke stort å bidra med, men temaet interesserer meg umåtelig, og jeg slenger på et spørsmål for å opprette et abonnement på denne tråden.

Ødelegger vi all familieidyllen ved å introdusere et barn nr to? :nervøs:

Jeg er også interessert uten å ha noe vettugt å bidra med.

Her i huset er det i hvert fall stort sett idyll. Vi har fått barn nr. to som er enda flinkere til å sove enn den første. Og vi følte oss fryktelig heldig den gangen.

Nå har vi allerede kveldene for oss selv igjen, og bare én amming på natten. Flink? Heldig? Gode gener? Hvem vet? Og hvem spør?

Det kommer sikkert litt an på hva slags barn førstemann er. Regner med overgangen er større hvis den første er enkel og den andre er krevende. Vi har hatt et relativt krevende første barn. Nå for tida, som toåring, er hun veldig grei å ha med å gjøre, stort sett glad, og veldig flink til å leke og underholde seg selv. Selv om hun fortsatt har et sterkt temperament. Men som baby var hun veldig urolig og krevende (dvs hun har også heldigvis alltid lagt seg og sovet godt om nettene, men i våken tilstand måtte hun underholdes og aktiviseres konstant for ikke å være sutrete og misfornøyd, og det var mye styr med amming og mat). Så jeg følte at jeg var relativt rustet til overgangen fra en til to. For nummer to kunne neppe bli like krevende, og nå har eldste blitt så grei ...

Men selvfølgelig får jeg ikke prøve overgangen fra en til to, her hopper vi rett fra ett til tre barn, så overgangen blir vel heftig nok likevel.

Nei, man får ikke nødvendigvis to like barn, men de kan være like på noen områder, heldigvis 🙂

Nr en hos oss har alltid vært enkel å legge og sover godt natten gjennom. Det har de felles våre to små, heldigvis .

Bortsett fra det er de alt annet enn like. Eldstemann hadde aldri noen trassalder i normal forstand. Hun har trasset ved å være ekstremt døvhørt, men hun har alltid vært lett å lede på rett vei med "oppfør deg ellers..." og så en eller annen velvalgt trussel. Vi har knapt hatt et eneste sinnesutbrudd fra hennes side - ingen skriking i butikker, aksepterer at nei betyr nei. Muligens med et "hvorfor ikke?" etterpå, men aldri bråk. Helt klart vår fortjeneste 😀.

Men så kom nr to, gitt, og her snakker vi temperament! Ok, de har overhode ingen gener felles, så her får vi i alle fall testet ut om det er barneoppdragelse eller medfødt som styrer ting og tang 😉.

Han er nå 2 år og verdens mest trassige lille troll. Stort sett smilende og blid, men kan snu på en femøring og bli SINT. Du ser når det skjer. Han får smale øyne og et litt olmt blikk, og så smeller det - bang! Da skriker man HØYT og kaster det som befinner seg i nærheten vegg i mellom. Avledning? Glem det! Her er det eneste som nytter å fjerne han fra åstedet og la ham skrike til han kommer på bedre tanker. Og er han i det rette hjørnet må den greia gjentas minst et par-fem ganger før han virkelig finner ut at han ikke kommer noen vei . Snakk om at oppdragelesmetodene vi brukte på eldstemann IKKE fungerer på Lillebror, nei.... 🙄. Vi har enda ikke hatt vår første Illsint i Butikk Fordi Han Ikke Får Viljen Sin, men det kommer nok før snarere enn senere :grøss: .

På den andre siden så kan Lillebror leke, og leke alene, noe Eldstemann aldri helt har fått til. Hun er fremdeles rimelig "hai mæintenens" og liker å bli underholdt. Og mens hun kan surmule, så er det rimelig klart når Lillebror er sint og når han er blid. Lite sutring. Og han lyer!! Be ham om noe, og han hjelper til - og elsker å rydde. Gen søsteren overhode ikke har... Nei, våre to må være gode eksempler på at gener er sterke og ikke nødvendigvis lar seg påvirke av oppdragelse 🙄.

Mer travelt med en enn to? Både ja og nei. Vi har fem år mellom våre to, men de har definitivt stor glede av hverandre. Men ja, mer logestikk, mer planlegging, mer oll å komme seg ut og bort, det er det.

Men mest kjekt, veldig, veldig kjekt. Men for oss holder det med to, ref en annen tråd her på FP om antall barn 😉

Lykke til med knøttet i magen!

Det finnes rett og slett ingen fasit på det du lurer på.;)

Selv har jeg tre vidt forskjellige barn. Jeg husker det var mye tanker i svangerskap nummer to. Det er ikke mulig å forberede seg fullt og helt på hva som kommer.

Det jeg kan si er at jeg ville ikke unnvært et eneste ett av mine barn. Det er givende og langt fra kjedelig med flere barn i huset. Kaotisk til tider, slitsomt, spennende og koselig i begynnelsen med hvert barn ( det er et helt nytt medlem av familien å bli kjent med).

Lykke til!

Kan i alle fall anbefale to barn med stor aldersforskjell, i vårt tilfelle 6 år. Storesøster er stor nok til at lillesøster får like mye oppmerksomhet som storesøster selv fikk da hun var baby, storesøster er en fin ressurs (og alle venninnene hennes!) og til tross for de 6 årene i forskjell, har de stor glede av hverandre. Et minus med å vente så lenge, er at det tok litt tid å omstille seg til baby-hverdagen igjen. Lenge siden sist! Erfaringen fra første gang sitter likevel i, og selv om den store aldersforskjellen ikke var planlagt (hadde vi fått nr. 2 på første forsøk, hadde aldersforskjellen vært 2 1/2 år), kunne vi ikke forestilt oss noe annet nå. Dersom det blir aktuelt med et barn nr. 3, kommer vi av naturlige grunner (den biologiske klokken!) ikke til å vente like lenge (gitt at det lykkes, vel å merke), men likevel satse på minst 3 års aldersforskjell.

Her finnes nok ingen fasitsvar, men jeg følte for å svare for å representere det mindretallet av oss som har barn med såpass stor aldersforskjell.

Jeg tenkte som HI at slik flakskvoten vår var brukt opp på første når det gjelder sovemønster etc. Men jammen har vi ikke fått en slik premiebaby til, det er jo tidlig enda og ting kan snu :heller kaldt vann i blodet:, men det ser veldig bra ut til nå ihvertfall.

Sjalusi kan sikkert også komme etterhvert, men til nå er første utrolig søt og god mot lillesøster. Hun er det første han spør etter om morgenen, han koser masse med henne og han vil ha henne med overalt.

Her er et bilde av dem, vær så snill å ikke quote for jeg tar det bort om litt!

Det er en overgang å gå fra 1 til 2 barn, det vil jo være naturlig med tanke på at det er dobbelt så mange.

Babyperioden synes jeg var den enkleste perioden, da hadde man permisjon og "aall verden" av tid. (klart alt er relativt)
Jeg synes nok det ble mere "slitsomt" når nr 2 plutselig ikke lengre lå på gulvet og pludret, noe som kom litt vel tidlig her synes jeg.
(nr 2 var over alt i huset fra han var 6-7 mnd)
Da fikk man plutselig erfare at man gjerne skulle hatt dobbelt så lange armer, eller til tider ha splittet person (ikke personlighet)
Men alt går, så ille er det ikke.
Det kan bli et helvete om man går inn for det, og det kan bli ganske så greit om man går inn for det også.
Det er ikke til å komme bort fra at det kan være slitsomt, men et er ikke bare det.

HSJ73 skrev:

Kan i alle fall anbefale to barn med stor aldersforskjell, i vårt tilfelle 6 år..

Litt for seint i vårt tilfelle. Prinsen vil være 2 år og 9 mnd når nummer to kommer. Det sies vel den ideelle alder mellom søsken er under 2 år eller over fire. Vi får kanskje trass samtidlig. Hvem vet. Må innrømme at jeg frykter litt for idyllen, men tenker som så: Om jeg ser for meg det værste, så kan jeg iallefall bare bli gledelig overrasket. *pessimist*

Bauche skrev:

Litt for seint i vårt tilfelle. Prinsen vil være 2 år og 9 mnd når nummer to kommer. Det sies vel den ideelle alder mellom søsken er under 2 år eller over fire. Vi får kanskje trass samtidlig. Hvem vet. Må innrømme at jeg frykter litt for idyllen, men tenker som så: Om jeg ser for meg det værste, så kan jeg iallefall bare bli gledelig overrasket. *pessimist*

Det har vært omtrent tre måneder mellom mine og det er rett og slett ideelt. Barnet man har fra før er, forhåpentligvis, så selvstendig at det klarer mye selv, som påkledning og annet praktisk. Det er også så stort at det er stas å hjelpe til ved bleieskift osv. Samtidig er det for lite, igjen forhåpentligvis, til å skjønne at sitt eneområde som søsken er truet.

Jeg har hatt vanskelige, ganske vanskelige, barselstider med alle mine. Likevel vil jeg påstå at det største problemet er å lære seg å beregne nok tid til å komme seg tidsnok ut døra om morgenen.

Sitron skrev:

Det har vært omtrent tre måneder mellom mine og det er rett og slett ideelt.

Takk Sitron, dette skal jeg huske på når vi begynner å produsere neste sett med unger.

Her gikk overgangen til to veldig greit. Både storebror og mellomsøster er og har vore rolege ungar. Det er 2 år og 2 mnd mellom dei, helt ypperleg. Det er litt under 3 år mellom mellomsøster og vesla og det har vore litt verre. Men det kjem nok mykje ann på ungane så vanskeleg å veta noko på forhånd. Her gikk hvertfall overgangen heilt supert, idyllen brast ikkje 😉

Vi har også nøyaktig tre år mellom våre, og det har vært en veldig bra avstand. Storesøster greier seg fint de minuttene lillebror trengte oss når han var helt ny og ikke kunne vente. Sjalusi kan jeg med hånda på hjertet si at vi ikke har opplevd, men det henger nok sammen med at Champion var en ekstremt rolig unge det første leveåret. Han er mye mer aktiv enn det storesøster var på hans alder, men heldigvis har han samme gode sovehjerte.

Men de gangene den ene hyler fordi hun har slått seg eller MÅÅÅ ha et eller annet og minsten skriker fordi han fortsatt ligger i utedressen og er varm og mor ikke har fått av seg støvlene og telefonen ringer og katta skriker, da er det stor overgang fra ett til to barn. I hverdagen har det vært ubetydelig, egentlig.

malena skrev:

Takk Sitron, dette skal jeg huske på når vi begynner å produsere neste sett med unger.

Herregud. Kan jeg skylde på at jeg er forkjølet og har vatt i hodet?

Klart.

Gratulerer! dette visste jeg ikke 😉 De første mnd med to barn var jeg euforisk, så jeg vet ikke om jeg er den rette til å svare. Etterhvert har det vært litt mer sjalusi og våkennetter, men alt i alt? Gled deg!!

Nå i ettertid er jeg litt glad for at jeg med min første opplevde en gutt som "aldri" sov og våknet "hundre ganger" om natta og at han hadde våketid fra 04-07 fra han var 3 måneder og en stund fremover...
Det lengste han sov på dagtid var i 45 minutter og en - 1- gang sov han i 3 timer!!! DA var det gæærnt da!!
HAn ålet seg rundt da han var 5 måneder og gikk da han var 9måneder og 1 uke. Jeg trodde jeg skulle få en søt liten BABY, jeg. Må si jeg var glad da han fikk barnehageplass da han var 1 år og 7måneder for da fikk jeg litt tid til meg selv igjen. Altså at jeg fikk sitte litt rolig på kontorstolen min.. 😮
Jeg var så urolig selv og sov ikke en hel natt på 2 år og 9 måneder.
HAn har alltid vært en harding og tar ikke nei for et nei. HAn har vært en tett plugg og hatet å ha på klær så en periode da han var 1 år, fra mai til november så sloss vi med å beholde klærne på han!! Herregud som jeg strevde med "klumpen" min.

Så da vi satt igang med lillebror tenkte jeg at det var bare å trå til mens jeg allikevel var så sliten.

Men lillebror var en annen kaliber, gitt. Han har sovet så fint og er så "snill og grei og føyelig. Jeg har iallefall skjønt at det å få sove om natten er alfa omega for å takle en lang dag med barn!

Storebror har vist seg å være en fantastisk bror. Han går ikke et sted uten lillebroren sin og de leker så fint sammen. De spør etter hverandre med en gang om morgnene eller når vi kommer hjem. Det har ikke vært noe sjalusi å nevne heller. Så her ordnet det seg til stor fordel at vi fikk en liten tass til.
Det er 3 år og 7 måneder mellom barna.

Lykke til med den lille som kommer.

Overgangen fra en til to var ikke så stor. Det var det å få barn som var den store overgangen for oss. Nr to var litt mer "krevende" enn nr en, spesielt med en del uro om kveldene, men det var egentlig ikke problematisk. Det var heller ikke så stor overgang å få nr tre. Og selv om nr tre uten sammenlikning var den mest "krevende" babyen, så syns jeg faktisk at tiden da nr tre var baby var mye enklere enn tiden da den første var baby.