Overgangen fra ett til to barn

Jeg synes det har gått overraskende greit. Storebror er en flott og stolt storebror som er oppriktig glad i broren sin, og det har vært lite problemer, bortsett fra at storebror har ønsket oppmerksomhet når lillebror har fått, men det er jo ikke et "problem". Lillebror er dog en fredelig sjel som finner seg i å være tilskuer til storebrors aktiviteter, han sover godt og er sjelden urolig (i hvert fall etter han rundet tre måneder).

Et tips: gjem bort babylekene hvis dere fortsatt har dem framme, og når dere tar de fram til baby - ikke si at de er storesøster/brors sine. Vi har måttet forhandlet fram overgivelsen av hver eneste av storebrors babyleker - han synes ikke noe om at lillebror skal ha dem. Plutselig er en rangle verdens mest spennende ting og må til og med taes med i barnehagen.

Men organiseringen av livet er jo blitt atskillig mer krevende, og det tar en stund å vende seg til at voksentiden har blitt minst halvert - i hvert fall hos oss. Men jeg regner med at det tar seg opp igjen når gutta begynner å kunne leke sammen.

Jeg syns da ikke at eldre søsken skal måtte overgi noe som helst. De kan fint lære seg å dele.

Sitron skrev:

Jeg syns da ikke at eldre søsken skal måtte overgi noe som helst. De kan fint lære seg å dele.

Akkurat den formuleringen tenkte jeg ikke så nøye over - de deler selvfølgelig. Hos oss var det snakk om hvorvidt lillebror over hodet skulle få komme i nærheten av storebrors leker.

Spennende tråd! :hengepådenne:

Tangina skrev:

Akkurat den formuleringen tenkte jeg ikke så nøye over - de deler selvfølgelig. Hos oss var det snakk om hvorvidt lillebror over hodet skulle få komme i nærheten av storebrors leker.

Det er da man godter seg over at storebror ikke aner hva som venter han når lillebror blir mobil.

Ett er som ett, og to er som to, synes jeg. 😉


Storesøster her var 4 1/2 år da lillebror kom, så vi slapp jo å ha to bleieunger samtidig, hun greide veldig mye selv av praktiske ting. Men vi må hele tiden følge opp på to ulike stadier, jeg ser at venner som har tette barn kan putte begge i vogna og gå for å mate endene, eller de kan ta med barna på kino og se filmer begge liker osv. Det blir nok en god stund til våre to har samme interesser. Men det har også sine fordeler, det blir naturlig å dele seg opp av til, slik at man får alenetid sammen med ett av barna.


Lillebror har tydeligvis ikke behov for mye søvn, og han kjemper imot søvnen hele tiden. Det er slitsomt å trille, bære, amme og bysse i søvn, eller å bruke tre timer på å legge en trøtt baby. Det som er mest slitsomt for oss foreldre for tiden er at vi nesten ikke lenger har noe tid uten barn, før hadde vi kveldene etter at storesøster hadde sovnet til avkobling. Selvsagt er det en fase, men jeg merker at lunten blir kortere og overskudd en mangelvare da jeg ikke har noe tid for meg selv. Nå skal det legges til at vi har to meget aktive barn, av den typen man gjerne finner igjen øverst på bokhyllen eller noe.


Generelt synes jeg at mye går automatisk da man allerede har barn i hus, men at det tar lengre tid og krever litt mer planlegging da man skal ut på noe. Vi er stadig vekk 10 min forsinket. 😮

Jeg synes overgangen var ganske stor.

Vi hadde en forholdsvis krevende førstemann ut, og jeg var en smule bekymret for hva nr. 2 ville bringe med seg. Det viste seg at han ble noen hakk roligere, men fortsatt av typen vil-ikke-sove.

Alt (ja, nesten alt! Jeg lover!) har gått helt fantastisk. Vi forberedte førstemann på at han skulle få en lillebror, men gjorde ingen big deal ut av det. Det var mye komplikasjoner siste måneden, og det ble nok litt trist for storebror, men ingen senskader så vidt jeg kan se. Da minien dukket opp hadde enda ikke storebror begynt i barnehagen, og jeg hadde lange, late dager hjemme med to små som fikk all verdens tid til å bli kjent med hverandre. Genialt.

Nå som minsten er halvannet kan de innimellom krangle som ingen andre, men det overskygges fullstendig av den utrolige søskenkjærligheten dem i mellom. De gir hverandre goooode klemmer dagen lang, er lykkelige når de ser hverandre igjen om morgenen, leier på hverandre og er generelt tydelig glad i hverandre.

Såh. Konklusjonen. Det går nok bra. Rent rutinemessig er det som oftest lettere for meg ihvertfall å ha to enn en.

Jeg syns ikke overgangen var så stor, egentlig. Babyer kommer jo inn i familien litt etter litt. Først sover de masse - de er kjempesøte - trasser ikke - slåss ikke.

Men det er en utrolig forskjell på å ha EN 3-4-5-åring og det å ha to... Det er samhandlingen dem i mellom som krever mest krefter av oss for tiden, i hvert fall.

Men det går gradvis - man blir vant til det.

Polyanna skrev:

. Babyer kommer jo inn i familien litt etter litt. Først sover de masse - .

Speak for yourself.

Neida, men jeg kan godt forestille meg at det er enklere for alle parter om man får en sovebaby. Man får mer tid til storesøsken, og man får kommet seg litt etter fødselen.

Ja, jeg har jo hatt tre enkle babyer, da. 🙂

Det er fem år og en dag mellom storebror og lillebror og det går som en drøm. Jeg sliter bare litt med logistikken og er konsekvent ti minutter for sent ute.

Jeg synes, som ElinM sa, at den største overgangen var fra ingen barn til ett…:) Nå fikk jeg den krevende babyen først, så nr 2 var en svært så rolig og lite krevende baby (ihvertfall de første 7 mnd) i forhold. Permisjonstiden blir ikke helt den samme som første gang, man har jo største som skal leveres og hentes i barnehagen, hos oss hadde han kortere dager, så man må strukturere dagen annerledes. Familielivet blir kanskje enda mer "låst fast" og konsentrert om barn og familie, litt vanskeligere å få barnevakt til to enn en hvis det er noe, men det skjer gradvis og glidende. Det er 3 år mellom barna, og for storebror var den en litt rar og vanskelig periode rundt fødselen og etterpå. Etter et år ble det mer samspill og lek, ikke bare en kjedelig baby, og i perioder, akkurat nå er det litt vanskelig, så er det en del sjalusi. Men de er veldig glade i hverandre og viser omsorg.

😱
Er det lurt å forberede seg på nr to?

Da har jeg dårlig tid. Noen dager, kanskje. 😮

*37 uker gravid med 2-åring hjemme* 😛

Jeg synes overgangen har vært overraskende enkel. Lillemor har tatt det veldig greit selv om hun har noen tøffe stunder innimellom og nobalille er en rolig og avbalansert liten kar som stort sett er blid og fornøyd med tilværelsen. Lillemor gråt veldig mye mer enn nobalille gjør. Han lar seg mye lettere roe ned og det tror jeg har mye å si for gråt er det jeg synes er mest slitsomt med å ha småbarn.

Hos oss var nummer en en propell fra dag èn. Han slet ut både den ene og den andre i løpet av en time, og var ingen enkel unge. Enkelt og greit.

Nummer to kom omsider, og var sin storebrors rake motsetning. Hun sov bedre på natta da hun var 4 mnd, enn storebroren som da var 4 år.

Hos oss ble det mye forandringer i tilværelsen rett etter nummer to kom, og det gjorde at det ble veldig slitsomt en periode, hadde vi hatt en stabil tilværelse, tror jeg det hadde vært lettere, og vi hadde nok ikke merket så stor forskjell.

Nå har vi ingen baby lenger, og merker ikke forskjellen på en og to så mye som før.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes den virkelig store overgangen gikk fra 0-1 barn.

Signerer, det tenkte jeg også

Jeg var nok en litt styrete og nervøs førstegangsmor, så jeg følte at det å få nr 2 var en tvers igjennom herlig opplevelse. Jeg hadde nettopp vært igjennom det, var mye tryggere på alt rundt babyer og koste meg. For storesøster, som var 2,5 da lillesøster kom, var nok overgangen litt større. Men ettersom hun var så liten ble det fort en del av hverdagen, og hun husket knappt å ha hatt oss for seg selv. Kan tenkes at volumet i heimen er noe høyere med to enn med ett, men man blir vant med det også. Lykke til!

Hannah var 17 mnd når vi fikk Hedda, litt pes var det jo i begynnelsen men det gikk seg nå til ettervert.
Har vert heldig å har hatt veeldig fredelige babyer.

Gled deg heller til familieforøkelsen:)

Bokormen skrev:

Lillebror har tydeligvis ikke behov for mye søvn, og han kjemper imot søvnen hele tiden. Det er slitsomt å trille, bære, amme og bysse i søvn, eller å bruke tre timer på å legge en trøtt baby. Det som er mest slitsomt for oss foreldre for tiden er at vi nesten ikke lenger har noe tid uten barn, før hadde vi kveldene etter at storesøster hadde sovnet til avkobling. Selvsagt er det en fase, men jeg merker at lunten blir kortere og overskudd en mangelvare da jeg ikke har noe tid for meg selv.

Ah, nesten sånn har vi hatt det en stund nå, men endelig ser det ut til at lillesøster begynner å ville legge seg tidligere på kvelden. I dag var begge i seng omtrent kl 20, og det er jo så deilig! For minstedamen ser det kanskje litt ut som om kveldssøvnen går litt på bekostning av morgensøvnen, men det gjør jo ingenting så lenge vi uansett har en sprett våken storesøster halv sju. Jeg mener, de kan jo like gjerne sove samtidig.

(Men det hadde kanskje hjulpet enda bedre på trøtthet og utslitthet om vi var litt flinkere til å komme oss i seng selv. *titte på klokka*)

Generelt synes jeg at mye går automatisk da man allerede har barn i hus, men at det tar lengre tid og krever litt mer planlegging da man skal ut på noe. Vi er stadig vekk 10 min forsinket. 😮

Det er helt _utrolig_ hvor lang tid det tar å komme seg ut døra! Bare å dra en tur i butikken krever jo pakking for alle eventualiteter.

Her gikk overgangen veldig bra!
Å det til tross for at pappan til jentene flyttet 50 mil unna oss når minste jenta var 2 uker!

Det eneste var litt vanskelig var når jeg skulle i møter/legen/tannlegen.
Når det bare var storesøster som var med gikk det greit, men når jeg skulle ha med to stk føltes det som om jeg hadde med en hel gjeng.

Det er 2 år og 9 mnd mellom dem. Jeg syns det er helt perfekt!
Storesøster er stor nok til å klare litt selv. Hun spiser bra uten å søle, klær på seg selv når hun orker, snakker og forklarer seg, og hun skjønner det når hun må vente litt!
Det tok heller ikke lang tid før de hadde stor glede av hverandre!