Hva er en feminist?

Jeg skal innrømme at jeg også forbinder "feminisme" med å ta avstand fra alt som er typisk kvinnelig. Hvor poenget er de viktige sakene, men hvor en haug uviktige greier mange av oss liker ganske godt blir med i dragsuget for å markere standpunkt.

For meg er det et prinsipp å si at jeg er feminist. Men så ser jeg også sånn ca ut som en mann og går på jobb uten sminke, så jeg er kanskje blant dem som opprettholder det treige imaget til feministene - hehe.

Grunnen til at jeg er feminist er selvsagt at kvinner ligger langt bak menn i forhold til mye - og jeg er for likeverd mellom kjønnene.

Jeg har hørt, ute i den virkelige verden og ikke (bare) på nett, at jeg må slutte å prøve å være mann, og "innse at jeg faktisk ikke er det". Bakgrunnen for det har vært interesser og arbeid som tradisjonelt har blitt betraktet som mannegreier. Det litt interessante er at jeg bare har hørt det fra andre kvinner. Jeg vet at mange menn også mener at enkelte ting er for menn og helt andre ting er for kvinner, men hittil har ihvertfall ingen av dem hatt behovet for å "sette meg på plass" i forhold til det.

Jeg er som Pelle, og sier prinsipielt at jeg er feminist. Av og til sier jeg at jeg er rødstrømpe også, og det er ofte ene og alene for å venne enkelte til at feminister er folk. Jeg mener det er viktig å snakke høyt om det nettopp av den grunn. Feminisme skal ikke være noe noen er redd for å bli assosiert med.

pøbelsara skrev:

jeg vil ikke si at du er et brødhode på grunn av interessene dine, nei. Men mener du at feminister mener at det ikke er forskjell på kjønnene?

Jeg mener ikke at dette gjelder alle feminister nei. Et eksempel som kan belyse det, er at en del profilerte kvinnelige 68-ere har vært kritiske til at fedre skal få lik del i omsorg for barna etter skilsmisse. Jeg tolket det dithen at de mente mødre var bedre egnet som omsorgspersoner enn fedrene. Jeg opplever at feminister i min generasjon (30-40-åringer) har den holdningen. Det er vel trender og retninger innenfor feminisme som alle andre -ismer.

Pelle skrev:

Grunnen til at jeg er feminist er selvsagt at kvinner ligger langt bak menn i forhold til mye - og jeg er for likeverd mellom kjønnene.

Jeg er veldig opptatt av likestilling og har jobbet politisk for en del temaer som har med nettopp det å gjøre, men jeg har ikke pleid å kalle meg feminist. Det er ikke veldig bevisst, men kanskje har det å gjøre med at jeg ikke identifiserer meg helt med den "pakken" jeg opplever at det er å være feminist i min tid/generasjon.

Olive Oyl skrev:

Jeg er som Pelle, og sier prinsipielt at jeg er feminist. Av og til sier jeg at jeg er rødstrømpe også, og det er ofte ene og alene for å venne enkelte til at feminister er folk. Jeg mener det er viktig å snakke høyt om det nettopp av den grunn. Feminisme skal ikke være noe noen er redd for å bli assosiert med.

Nettopp. Fordi jeg er en ganske likandes person, så jeg tror det myker opp begrepet litt om folk får vite at jeg er en sånn. Av samme grunn forteller jeg gjerne at jeg er byråkrat og at jeg tror på Gud, hvis temaet skulle komme opp.

smilefjes skrev:

Jeg føler igrunnen litt at det ikke er stuerent som feminist og kvinne å si at man trenger for eksempel å være hjemme med en baby en viss tid. Faktisk. Jeg er sånn som ikke greier å gi fra meg babyen min før den er litt større. Det er sånn jeg funker som mamma. Det er en ting jeg føler at det overhodet ikke er ok å si høyt. Man skal anerkjenne at far er like god omsorgsgiver, at mors behov er uten interesse all den tid ungen har det like fint sammen med far (og det har han, dette er mitt behov) og ikke be om hensyn til at en mamma også har behov i prossessen med å produsere skattebetalere som er viktige. Sier man noe sånt så er man en dårlig feminist. (.)

Jeg heter Drømmedama og jeg er feminist og det har jeg vært siden jeg var 13-14 år. Omtrent samtidig med at jeg ble bevisst på at jeg er ateist og sosialist også. Det å være feminist er en del av min identitet, det sier en del om hva jeg tror på og hva som er mitt ideologiske standpunkt. Jeg kan løpe fort på høye hæler og på parolemalemøte for ca 30 år siden ofret jeg den mørkerøde (skyld på 80-tallet) leppestiften min for å fylle ut I'en i "Internasjonal kvinnesolidaritet - deres kamp er vår kamp". Jeg har ingen blog og baker sjelden cupcakes, men jeg er for tiden hjemmeværende firebarnsmor med en mann som tjener ganske mye penger. Jeg er ikke mindre feminist nå enn jeg var da jeg forsørget mannen min for 15 år siden. En feminist er opptatt av og kjemper for kvinners rettigheter, likestilling og likeverd, det går helt fint an å kombinere det med amming og omsorg, designvesker eller terrassesnekring.
Jeg må innrømme at jeg ikke blir det spor overrasket over at fotballfruen eller fotballspilleren himself uttaler seg tøvete om feminisme. Det er da ikke noe nytt? Ikke har argumentene forandret seg stort heller? I hvertfall ikke i løpet av de 30 årene jeg har deltatt i den feministiske debatten.

Jeg synes Drømmedama sier noe bra og riktig her:

En feminist er opptatt av og kjemper for kvinners rettigheter, likestilling og likeverd, det går helt fint an å kombinere det med amming og omsorg, designvesker eller terrassesnekring.

Jeg er også feminist, og i tillegg er jeg sosialist. Ingen av delene betyr at jeg synes folk skal være like, men at de skal ha like muligheter. Hvordan jeg ser ut eller går kledd har ingenting med saken å gjøre. Selvsagt blåser jeg i hva en fotballspiller og konen mener om hva en feminist er, men jeg synes det er veldig synd hvis det skulle være en gjengs oppfatning.

Og så sliter jeg litt med å forstå hva du mener her, Katta:

Jeg skal innrømme at jeg også forbinder "feminisme" med å ta avstand fra alt som er typisk kvinnelig. Hvor poenget er de viktige sakene, men hvor en haug uviktige greier mange av oss liker ganske godt blir med i dragsuget for å markere standpunkt.

Hvilke saker er viktige, og hvilke er uviktige? Og hva er egentlig typisk kvinnelig?

Slik jeg forstår Katta, og som jeg vel også er enig i, er at kvinner er raske til å insistere på at man skal gi fra seg goder som har vært forbeholdt kvinner også.

Jeg har tenkt en del på en av likestillingstrådene. En eller annen skrev at hun lurte på hvordan gutta diskuterer dette. Hun tippet noe ala "kvinnene bruker ammingen for å jage oss på jobb" eller hva det nå var.

Jeg jobber med kun menn. De aller fleste er småbarnsfedre, eller har vært småbarnsfedre. Dermed vet jeg hva som er tonen på min arbeidsplass ihvertfall. Blant gutta. Det de sier er at de syns det er vondt at kona skal gå gråtende på jobb når hun ikke er klar enda fordi babyen er for liten til at hun er kmfortabel med å forlate den. De ønsker faktisk ikke mer tid hjemme dersom det innebærer mindre tid for henne. Og dette er menn som er engasjerte fedre. Flere av dem har jobbet redusert i småbarnstiden, de fleste av dem jobber slik at de ofte har fri på dagtid og dermed ser barna sine mer. De prioriterer dermed krystallklart tid med ungene sine. Mitt inntrykk er at menn har langt mer forståelse for babymødre og deres følelser enn mange kvinner.

smilefjes skrev:

Jeg har tenkt en del på en av likestillingstrådene. En eller annen skrev at hun lurte på hvordan gutta diskuterer dette. Hun tippet noe ala "kvinnene bruker ammingen for å jage oss på jobb" eller hva det nå var.

Jeg jobber med kun menn. De aller fleste er småbarnsfedre, eller har vært småbarnsfedre. Dermed vet jeg hva som er tonen på min arbeidsplass ihvertfall. Blant gutta. Det de sier er at de syns det er vondt at kona skal gå gråtende på jobb når hun ikke er klar enda fordi babyen er for liten til at hun er kmfortabel med å forlate den. De ønsker faktisk ikke mer tid hjemme dersom det innebærer mindre tid for henne. Og dette er menn som er engasjerte fedre. Flere av dem har jobbet redusert i småbarnstiden, de fleste av dem jobber slik at de ofte har fri på dagtid og dermed ser barna sine mer. De prioriterer dermed krystallklart tid med ungene sine. Mitt inntrykk er at menn har langt mer forståelse for babymødre og deres følelser enn mange kvinner.

Dette er jo likestilling slik det bør være, mener jeg. At småbarnsfedrene er på dette planet. Det er en årsak til at båndene mellom mor og baby er sterkere fra starten, enn for far og baby (selv om det selvsagt også der er sterke bånd). Det viktigste er at det blir åpnet for at far kan være mer hjemme dersom det er ønskelig for begge parter.

Jeg dulter på Zoë, hun uttrykker det jeg også mener om feministbegrepet.

Zoë skrev:

Jeg omtaler meg selv som feminist så snart jeg har muligheten. Jeg påstår med brask og bram at det må det være åpenbart at enhver oppegående kvinne er.

Å være feminist er å vite at kvinner har like stor verdi som menn. Punktum. Og hvordan kan man være bekjent av å ikke mene det? Jeg tar det også for gitt at enhver oppegående mann ønsker en partner som synes hun har like stor verdi som han.

Når det gjelder Fotballfruen og hennes mann føler jeg litt på samme måte som med Trude Mostue. Jeg klarer ikke å irritere meg så veldig. Vi bor i et fritt land og folk kan mene hva de vil, og bør få lov å gjøre det. Vi som mener i mot må bare sørge for at stemmen vår også høres, og kanskje gi noen innspill og argumenter som veier lit tyngre enn det Fotballekteparet gjør nedgjennom kommentarfeltet.

Helt ærlig så er jeg ikke så veldig bekymret for den oppvoksende generasjon av unge kvinner. Jeg beveger meg i et miljø der jeg møter mange av arten, samt har døtre i tenår og tjueår og i all hovedsak er dette unge, sterke jenter som både utdanner seg, pønter seg og løper på fjellet i sjaskeklær. De balanserer fint egne håp og drømmer med omgivelsenes idealer og forventninger.

Selv om de er hvitbleket og orangetonet i dag blir det sikkert fine, sterke kvinner av dem, tenk bare på hvordan vi så ut på 80-tallet.:D

Smilefjes, hvor lenge var disse damene hjemme? Jeg var hjemme i ti måneder, og jeg gråt også masse. Det hadde jeg gjort uansett når jeg gikk ut i jobb. Nå er permisjonen på henholdsvis 47 og 57 uker, mot 48 og 52 da jeg var i permisjon. Far har rett på 12 uker, kontra 4 da jeg fikk barn. Det betyr at mor kan være hjemme 35/45 uker nå, mot 44/48 da jeg fikk barn. På toppen av dette kan man ta ut ferie. Dermed er det ingen mødre som må dra fra babyen sin før den er 40/50 uker gammel. (med forbehold om at jeg greier regne riktig her jeg sitter med bitteliten skjerm og morgentrøtte øyne. ) Det er jo heller ingenting i veien for å være hjemme lenger for egen regning heller. Selvsagt finnes det feminister med mer radikale meninger enn andre, det er vel ingen som mener at feminister må være dønn enige om hva som er best for seg selv og familien?

Jeg syns det er litt merkelig å avskrive feminisme på det jeg mener er misforståelser av begrepet fra din side.

Jeg twitrer litt feminisme og det medfører en del pepper. Det er mye kvinnehat der ute, altså. Anders Beintein Breivik er bare toppen av isfjellet når det gjelder menn som hater kvinner, statsfeminisme, kvotering (omtales som "vold mot menn") og kvinner som vil kontrollere reproduktive rettigheter, sex og kropp selv. Jøye meg.

Jeg er -på grunn av at jeg er en ordentlig feminist, eller på tross av det...?- rykende uenig med Audun Lysbakken og hans anti-ammingskorstog, han manglende forståelse for at ikke alle har en herlig barseltid der man kjapt kan overlate flaskebabyen sin til far og i likestillingens navn haste tilbake til kontoret sitt.

Han lar det personlige bli politisk når han sier at mange mange damer har sagt til han at de opplever ammepress og mislykkethet i forbindelse med amming. Javel. Det har vi hørt om alle og til og med opplevd flere av oss.

Men jeg mener denne problemstillingen må tas opp et par strukturelle hakk. Hvorfor strever så mange med ammingen? Kan det ha sammenheng med kort kort liggetid på sykehuset? At man hives ut av barsel lenge før ammingen er etablert? At det er manglende hjemmebesøk fra jordmor og helsestasjon? At helsestasjonene har minimalt med ammekonmpetanse? At mange har mødre og annen familie uten ammekompetanse? At ammehjelpen ikke har all verdens med ressurser? At mange ikke vet at det gjør litt vvondt i starten og at det er normalt? At mange har lagt listen så høyt i forhold til hvor tynne de skal bi fort, hvor mye besøk de skal ha, hvor mange kafeer og trilleturer og venninnebesøk de skal få unna? At de tror barseltiden er en tid der man kan ta et par ekstra fag, trene masse eller starte bedrift - for vi har jo alle hørt om sånne?

Jeg mener det er et for hardt press på hva kvinner selv tror de skal makte i barseltiden, et for hardt press på kvinnekroppsidealet (vi skal jo ikke se ut som om vi har født, selv om vi fødte i går, liksom, bare se på Posh og de derre) og for mye press på hvor fort man skal tilbake i jobb, at man må dele permisjonen 50/50 for å være likestilt og pappa kan jo bare gi flaske...Det er fryktelig mye anti-ammepress der ute hører jeg, og man skal være godt motivert for å stå mot ukunnige helsesøstre, bestemødre og Audun Lysbakken som alle mener det er viktig med snille babyer som tar flaske og ikke er uløselig knyttet til kvinnekroppen, for det blir veldig "natur" og noe man ikke kan temme og håndtere.

Nå vil jo hauger storme til og si at "det gikk bra med meg", eller bli veldig sinte fordi de leser inn i det jeg skriver at menn er dårlige omsorgspersoner. Det mener jeg at menn ikke er, eller ikke trenger å være. Menn kan ta seg litt ferie i tillegg til å mase seg til noen uker fri når babyen er helt ny, særlig når det er baby nummer 2, 3 eller 4 osv. Eller ved keisersnitt. Det å komme seilende inn på banen når babyen er 6-7 mnd er litt som å bare komme til dessert når det var levergryte og kålrotbiff stekt i tran til middag. For å sette det på spissen.

Klart det er mange ikkelikestilte menn der ute som har godt av noen uker hjemme for å se hvordan det er og være uforstyrret med ungen sin. Men for oss som har hatt jævlige svangerskap, jævlige fødsler og jævlige barselperioder med kolikk, sopp, brystbetennelser, lite søvn eller hva_har_du, så hadde vi trengt å være mer sammen hele familien og vi hadde hatt det best om vi hadde kunnet fordele permisjonsukene selv.

Dette mente jeg ikke da jeg bodde innenfor ring 3 og hadde ett barn, men nå - med tre barn og ikke fullt så enkle logistiske kår- så er jeg i tvil om Lysbakken er på rett vei her. Og nei, jeg er ikke happy med at menn skal mene mye om kvinnekroppen. (annet enn at den er fin og sånn) Det minner om andre kamper vi har hatt om reproduktive rettigheter og den skal mene noe om livmor og pupper som bærer dem.

Tusen takk, HV!

Jeg er skrekkelig uenig med deg Harriet.

Du kan godt fordele permisjonsukene dine selv, og jeg tror det blir bra uansett. Men du er ikke som folk flest. Det er ikke alle mødre som i stor nok grad lar mennene sine slippe til. En større del av permisjonen til far sikrer at dette skjer. Prisen for å miste disse permisjonsukene har nå blitt høy; mye høyere enn før. Og det synes jeg er en god ting.

Og ja; jeg bor innenfor ring 3. Det er et helt bevisst valg. Nettopp for at logistikkabalen skal gå opp. Og jeg synes allikevel at jeg har rett til å uttale meg.

Hovedårsaken til at jeg faktisk er bekymret for at de yngste voksne vet for lite om hva feminisme er, er det Harriet skriver om. Det er et skremmende kvinnehat der ute, og det er ikke bare noen få; det er nok til at de tar del i og til en viss grad preger deler av samfunnsdebatten, i alle fall den som foregår på grasrotnivå.
Jeg blir skremt når jeg leser om menn som hevder seg utsatt for vold fordi kvinner er tilkjent rettigheter, jeg blir skremt når jeg leser at kvinner er delansvarlige for at de er utsatt for vold. j Jeg eg blir skremt når det hevdes at kvinner er like voldelige som menn, på tross av at det er et overveldende flertall av kvinner som drepes av sin livspartner. Jeg blir skremt og sur når jeg opplever at noen menn faktisk tror at enhver kvinne som befinner seg i en maktposisjon i samfunnet, er kvotert dit og altså ikke har kommet dit i kraft av sine egne evner. Jeg blir skremt fordi kvinner som Trude Mostue, som befinner seg i en posisjon hun har vært i stand til å komme i nettopp fordi noen tok kampen en gang og gjorde det mulig for kvinner å ta utdanning på linje med menn, snakker nedsettende om andre kvinner og andre kvinners valg. Når så vi sist en mann som uttalte seg nedsettende om andre menns valg i forhold til å ta seg av familien sin?

Jeg tror definitivt at de aller fleste unge kvinner i dag er sterke og flinke og er sjelegald for at det er en selvfølge for dem at de kan velge akkurat hva de vil bli og hvem de vil være. Men jeg er bekymret for at det fortsatt på svært mange nivåer stilles andre krav til kvinner enn til menn i samfunnet vårt.

Jeg ble voksen på 80-tallet. For meg var det også en selvfølge at jeg kunne bli hva jeg ville og at kvinner og menn skulle dele ansvar for både inntekter om omsorg i familien. Men mange av oss oppdaget på mer eller mindre brutalt vis at det var mange mer eller mindre utalte holdninger og forventninger til oss som kvinner som var stikk i strid med det vi trodde var en selvfølge. Jeg synes det er leit at det fortsatt er slik.

Jeg tror, som Tjorven, at det offentlige må legge føringer på fordelingen av foreldrepermisjonen, til tross for at det finnes mange oppegående kvinner og menn som fint klarer å få til en rettferdig fordeling uten dette. Men så lenge menn av mange arbeidsgivere forventes å være borte så lite som mulig, at det bortimot ikke er akseptabelt i visse kretser at menn er gode omsorgspersoner for barn, at enkelte arbeidsgivere fortsatt ikke følger reglene, og forbigår kvinner i fruktbar alder ved ansettelse og forfremmelser (selv om andre årsaker gjerne gis), ikke tilrettelegger arbeidsplassen under svangerskapet, slik at kvinner blir tvunget ut i sykemelding eller svangerskapspenger, så lenge det fortsatt finnes nek som sier at "mannen skal ta deler av min permisjon (sist sett på SM i går)", ja da trenger vi fortsatt offentlige føringer. Det er også pussig at de politikerne som oftest hevder at familiene selv er i stand til å velge, er de samme som forutsetter at kvinnen tar brorparten av permisjonen.

Tally, hvor skrev jeg at jeg avskrev feminisme? Forøvrig er mor i jobb igjen når babyen er 32 uker gammel om de har hundre prosent dekning. Forutsatt at ungen er født til termin, ellers er den enda mindre.

For min del er det ikke fælt å komme på jobb igjen uansett. Eldste var åtte måneder da jeg måtte på jobb, det var veldig galt. Mellomste var elleve måneder, det gikk helt fint for da var jeg klar.

Sorry, jeg glemte ukene før fødsel. Så ja, med minste permisjon og null ferie er det 32 uker. Jeg er personlig enig i at det er tidlig. Men mennene på jobben din vil jeg tro fikk barn før de nye permisjonsordningene trådde i kraft? Poenget mitt er at det virker som du mener alle feminister mener at mor skal svosje ut i jobb etter tre uker, slutte og amme og overlate alt til far, og slik er det ikke. Man kan fint være feminist og uenig i det.

Audun Lysbakken- feministene later til å mene det og mener biologi er ekkelt eller irrelevant.