Hva er galt med barnevernet, og hvordan kan man fikse det?

Det Snippa forteller høres veldig bra ut. I vår kommune, derimot, opplever jeg ofte barnevernet som fraværende. Man sender bekymringsmeldinger og beskjeder inn i et stort svart sluk, og får sjelden noen tilbakemeldinger. Etterlyser man vedtak og møter, så er svarene unnvikende, i den grad man får svar i det hele tatt.

Jeg aner ikke HVA som er galt, siden hele systemet er så lukket, men et eller annet er det.

En annen ting: Hvordan reagerer de som tar i mot bekymringsmeldingene? En gang jeg prøvde å få tak i en spesiell institusjon for å gi dem informasjon, var det for det første nesten umulig å finne kontaktinformasjon. Når jeg endelig fikk tak i rette vedkommende var hun ikke akkurat så veldig hyggelig å snakke med. Det var ikke noe "takk for at du sa fra", "det var fint at du informerte oss", men mer "hvorfor ringer du? Tror du ikke vi har nok å gjøre". Det var kanskje bare jeg som oppfattet det slik, men jeg tror en del barnevernsansatte kunne trengt et kommunikasjonskurs. Man kan være hyggelig uten å bryte taushetsplikten.

Saklig og fin tråd om et viktig tema.

Jeg tar meg den frihet å synse litt.
Hoveproblemet tror jeg er at når alt kommer til alt er det først og fremst økonomiske hensyn som blir bestemmende. Ikke bare i barnevernet, men i alle slags omsorgsyrker, skole etc. Kostnadsbesparinger og nedskjæringer fjerner fokuset fra det som er viktig.

Jeg vil og tro at det er vanskelig å få til en helhetlig "politikk" i barnevernet. En rød tråd, et system, en måte å møte barna på som matcher dagens tanker om omsorg og nærhet. De historier jeg har hørt fra blant annet institusjoner vitner om gammeldagse eller grenseløse måter å møte barn på.

Men dette er ikke mitt fagfelt, og jeg har for lite kunnskap til å si noe. Ville bare delta litt.

Haugtussa skrev:

Ikkje med mindre ungdommen virkar rusa eller har hatt mulig rusrelatert atferd.

Men pr definisjon har man jo ikke lov å oppbevare eller ha narkotika. Det er jo et lovbrudd. Og fra de institusjonene jeg kjenner til ville dette blitt slått hardt ned på. Ved observasjon/funn av brukerutstyr ville dette øyeblikkelig ført til ransakelse av rommene og fjerning av narkotika/brukerutstyr. At en beboer har brukerutstyr indikerer at vedkommende har tenkt å bruke det. I og med at institusjonen har omsorgen for beboeren er det dennes plikt i forhold til omsorgsbegrepet å se til at det blir fjernet, for videre å ha samtaler med beboeren om de funn som er gjort. Funnene blir svært sjelden anmeldt til tross for at det å ha/være i besittelse av ulovlige rusmidler er brudd på norsk lov.
Nå skal det sies at de institusjonene jeg kjenner til ikke driver med rusomsorg/avrusning. Allikevel vil det fra tid til annen dukke opp rusmidler blant ungdommene. Noe som blir fjernet straks det blir oppdaget.
Har du noen gang sjekket med de som driver med tilsyn av institusjonen om hvordan du skal reagere på funn av narkotika/brukerutstyr? Høres jo helt hårreisende ut at dere skal bare la det være. Det gir jo et signal til ungdommmen om at det er helt greit.

Jeg har tenkt. En ting som er kanskje den største flaskehalsen er mangel på steder å gjøre av barn som ikke har det bra hjemme. Man kan si lett at en unge ikke burde bo med familien sin mer fordi barn ikke skal ha det sånn. Men har man ikke noe sted å gjøre av ungen annet enn en institusjon som er ti ganger verre enn hjemme så sier det seg selv at ungen ikke får hjelp. Eller når det er total manko på fosterhjem. Da må man gi de fosterhjemmene som finnes til de ungene som trenger dem aller, aller mest. Og da har man ikke noe å by resten.

Kjapp løsning på dette: Gjøre det vesentlig mer attraktivt å være fosterforeldre sånn at man får tak i flere.

I utgangspunktet kunne jeg godt tenkt meg å være fosterforelder, men det som stopper meg er at barna må ha samvær med biologiske foreldre. Når foreldrene og den situasjonen barna har levd i er såpass hårreisende koko at de ikke kan bo hjemme mer, så er min erfaring fra feltet og fosterforeldre jeg kjenner til at ungene blir utrolig oppskaket av å møte bio-foreldrene, de blir lovet gull og grønne skoger, løyet til, blir lei seg, skuffet og forvirret, får skyldfølelse og problemer med å roe seg der de er. Man bruker da hele uken, de neste fjorten dagene eller måneden på å roe ned barnet og når ungen endelig er rolig og trygg, så skal de møte bioforeldrene igjen.

Det er jeg forsåvidt enig med deg i, Mim, men jeg tror ikke alle tilfeller er like ekstreme jeg da. Jeg kjenner mere enn et fosterbarn som har svært god nytte av å ha kontakt med biologiske foreldre, som av forskjellige grunner ikke kan bo fast hjemme.

Men jeg regner vel med at du ikke mener at det bør være slike for absolutt alle fosterbarn.

Men i mange tilfeller tror jeg det kan være svært vanskelig for enkelte barn å roe seg ned etter slike samværsdager.

Men som oftes er det jo en alvorlig grunn til at barna plasseres i fosterhjem, men det finnes også tilfeller der foreldre selv ber om hjelp, og ber om at barnet/barna plasseres i fosterhjem og disse foreldrene ønsker jo selvsagt samvær med barna av og til. Jeg var jo der selv, nesten.

Mener ikke å kverulere eller noe, det ble bare så bastant innlegg liksom.

En ting som har skremt meg litt bort fra tanken å være forsterforeldre, er all observasjonen fra barnevernet. Jeg kjenner en familie som ble fosterfamilie til ei lita jente, og de holdt på å bukke under som familie fordi de følte at de aldri fikk tid til å være nettopp en familie. Det var filming og observasjoner og konsultasjoner mange ganger i måneden. Veldig bra oppfølging sikkert, men veldig slitsomt å konstant bli evaluert.

Det biologiske prinsipp, og dermed barnevernslovgivningen, er problematisk. Samtidig ser jeg jo at det ville bli ytterst problematisk rent samfunnsmessig om man skulle sette lignende krav til biologiske foreldre som til f.eks adoptivforeldre eller fosterforeldre.

Ressursmangelen er åpenbar. Samtidig er min begrensede erfaring, som barnevernsstudent og som besøkshjem, at forskjellene er ganske gedigne bare bydeler imellom her i Oslo. Da tenker jeg at organisering og nytenkning gjerne er en essensiell bit det også. Vi har hatt oppfølging i forhold til samme sak fra flere bydeler, og forskjellene er gedigne. Fra en bydel er oppfølgingen vi får av typen "send fire e-poster, telefonterroriser oss i et par uker og møt gjerne opp personlig hver dag en ukes tid, så kan det hende vi har tid til å ringe for å si at det er litt hektisk her akkurat nå, men vi mailer dere snart. Gjenta prosessen når lovet mail ikke har dukket opp etter en måned." Hos forrige bydel var det en times veiledningsmøte med to saksbehandlere hver tredje uke ...

Jeg ønsker meg en ny barnevernslov/praksis med mindre biologisk prinsipp; tilgang til hjelpetiltak som tvangsvedtak; forbedret mulighet for å kjapp saksformidling fra kommune til kommune ved flytting; bedret mulighet for å følge opp nyfødte og andre søsken hos foreldre hvor omsorgssvikt er avdekket; bedret mulighet for BV til å gripe inn også hos samværsforeldre osv. Man kan også med fordel sette av ressurser til i større grad å informere instanser som arbeider med barn om barnevernets arbeid - uforpliktende møter hvor man kan kaste ball med barnevernsansatte e.l., andelen bekymringsmeldinger fra f.eks barnehager er latterlig lav i forhold til det som kommer fra politiet. I det hele tatt bedre mulighetene for tidlig inngripen hos barn i risikosonen fremfor å vente til ungen er en grundig oppfucka fjortis som endelig er så ute og kjøre at han fanges opp.

En av målsetningene til barnevernet i dag er jo at barnet og familien i størst mulig grad skal gis hjelp i hjemmet. En annen målsetning er at barnet skal ha samvær med sine foreldre, enten barnet bor i fosterhjem eller i institusjon. I mange tilfeller (de jeg kjenner til) reguleres dette også etter barnas ønsker. Både i forhold til hyppighet og lengde på samværet. I tillegg skal barnet oppmuntres til samvær, selv om den ansatte i barnevernsinstitusjonen, eller som fosterforelder mener at det ville vært bedre for barnet å ikke ha samvær.

En av grunnene til samvær er at barna skal kunne opprettholde kontakt med biologiske foreldre. Også for at barna skal kunne ha et "nettverk", kanskje i form at tanter, onkler, besteforeldre, og foreldre, den dagen de flytter ut av institusjon/fosterhjem. Det er ikke ok å bli atten år gammel og ikke ha noen. Ved å jobbe på denne måten gis barna en mulighet til selv å velge når de blir gamle nok.
Mangelen på både økonomiske og menneskelige ressurser og kompetanse i barnevernet er stor. Dette kan bedres over statsbudsjettet, men da må det være vilje til det. En må se verdien av det forebyggende arbeidet barnevernet gjør. Slik som det er i dag hører vi stort sett de stygge historien, og ikke de historiene som er bra. Mange barn får hjelp av barnevernet. Det utvikles nye tiltak som fungerer godt, og det fins veldig mange engasjerte mennesker både innen forebyggende barnevern, i barne og familietjenesten, samt på institusjoner og hos fosterhjem. Sånn sett burde jeg vel avspore med å spørre hva som er bra med barnevernet.

Jeg leste i bt en dag om en som mente at det burde være en tidslimit i bv. At om det ikke var mulig å gjenforene barn og foreldre etter et år (tenkt eksempel) så skulle denne tanken skrinlegges.
Det vil jo gi mer ro til forsterfamilie og barna, og kunne på sikt kanskje gi rom for adopsjon i Norge.

Det er en ting jeg har reagert sterkt på med tanke på BV her.

Det er ei dame som har fått 3 barn med 3 forskjellige fedre. Hun var rusmisbruker, og var sammen med en rusmisbruker da barn nummer 2 ble født. Hun ruset seg på sterke smertestillende piller daglig, og en dag gikk det galt i butikken. Hun mistet sitt nyfødte barn i gulvet. BV ble tilkalt og barna ble tatt fra henne. Da hadde flere venninner og familie levert inn flere bekymringsmeldinger til BV. BV plasserte det eldste barnet hos biologisk far og nye kone, og minstebarnet ble plassert i fosterhjem.

Moren fikk flere sjanser til å bli rusfri og gå gjennom behandling for å få barna tilbake. Men hun klarte ikke å følge opp avtaler. TIl slutt ble det fattet vedtak om at barna ble permanent tatt fra henne. Så i dag har hun ikke kontakt med de eldste barna. Men hun har visstnok blitt rusfri.

Hun giftet seg i fjor og fikk et barn til. Dette var også med en mann som ruset seg på piller og han døde brått for ikke så lenge siden.

Dette barnet har moren fått beholde. Det har ikke blitt satt i gang noen tiltak.

Jeg tenker, er det bare å få nye barn om man mister de barna man har. Jeg vet jo selvsagt at det er to sider av en sak. Men jeg kjenner denne damen ganske godt. Og det er enkelte ting jeg stusser over.

Jeg er derfor enig med shute at det burde vært bedre oppfølging med tanke på søsken.

Jeg har tro på at mødre og fedre kan forbedre seg, og muligens også bør få en ny sjanse til å få tilbake omsorgen for barna sine. Men det bør være strenge krav og tett oppfølging.

Jeg forstår jo at det kan bli for mye observasjon med tanke på dem som ønsker å være fosterforeldre, men jeg har også hørt tilfeller der forsterforeldre får for lite oppfølging. Min kommune fikk nylig refs fra Fylkesmannen etter at 2 fosterforeldre og 1 avlastningsfamilie sto anonymt frem i avisen og klagde over for dårlig oppfølging fra BV sin side.

BV her hos meg har dessverre fått litt dårlig rykte på seg, og ble gransket av Fylkesmannen, og det ble avdekket flere brudd på frister og de fikk refs for den dårlige oppfølgingen av fosterforeldre og avlastningsforeldre. Og som nevnt i andre innlegg her, så er jo BV innblandet hos meg også, og jeg merket dessverre fort at det ikke var så lett å få hjelp når foreldre frivillig ville ha hjelp. Men inntrykket mitt er at det ofte er ingen nåde om BV bestemmer seg for noe. Ofte er det jo rett at BV griper inn med tvangsvedtak, for all del. Det jeg mener å få frem er at det skulle vært litt lettere å få hjelp når foreldre, desperat kontakter BV for å få hjelp, der man føler man mister kontrollen.

Dette ble litt rotete og kanskje ikke så lett forståelig, men jeg kjenner jeg engasjerer meg litt rundt dette.

Jeg ønsker meg nok et annerledes BV på mange måter. Jeg har tro på at de nye endringene som nå skjer kanskje kan være positivt.

Vanskelig tema. Jeg tror nok mye av problemet i barnevernet er et lovverk som er rigid og samtidig mangelfullt. Jeg oppfatter også at det i mange tilfeller er mangelfull dialog mellom barnevernet og andre instanser (psykiatri, helse, PPT, skole, barnehage) fordi barnevernet har en strengere taushetsplikt som hindrer samarbeid på tvers.

Dermed blir barnevernet en "øy" i hjelpeapparatet, hvor de gjerne tar i mot info, men ikke like gjerne deler. Det blir som en annen skriver ganske lukket, og det i seg selv øker sannsynligheten for rykter, og det øker sannsynligheten for at ukultur kan få vokse i fred og ro.

Når det gjelder prinsippene rundt biologiske foreldre kjenner jeg at jeg ikke er enig med f.eks. det Annemede skriver, om at hvis ikke barnet kan tilbakeføres i løpet av ett år, så skal tanken om tilbakeføring skrinlegges.

Jeg tenker sånn: barnevernet skal være der for alle barn som trenger vern. Det kan være at foreldrene ruser seg, men det kan også være ved dødsfall i familien, alvorlig sykdom hos en av foreldrene, osv. Det ville være helt absurd om prinsippet skulle være at barnet skulle fratas foreldrene og ikke tilbakeføres etter f.eks 2-3-4 år. Det kan være mange gode grunner for at barna ikke kan bo hos foreldrene i en periode, men jeg tror at for mange av barna vil det være bra å få komme tilbake til foreldrene.

Lager man regler som f.eks. 1 år, og så frigis barnet til adopsjon, tror jeg terskelen for å ta kontakt med barnevernet blir høyere. Det blir mye "skumlere" for foreldre å selv ta kontakt, og det blir langt mer dramatisk å sende inn en bekymringsmelding.

Norge har et godt utbygd velferdstilbud, og foreldre med dårlig arbeidsevne, helseproblemer, psykiske problemer osv vil ofte kunne ta seg av barna sine helt greit med noe økonomisk støtte, for eksempel. Jeg syns ikke vi skal gå bort i fra prinsippet med å jobbe med FAMILIEN, med barna og foreldrene, og ha det som det primære. Så skal det bare være der hvor det ikke går at man tar barna ut av familien, og fortsatt da mener jeg at det er viktig for barnas del at de får ha kontakt med foreldrene, og at de tilbakeføres så snart forholdene ligger til rette for det.

Jeg er derfor i utgangspunktet enig i de PRINSIPPENE som barnevernet følger i dag også. Jeg mener at det er lovverket og samarbeid med andre instanser som er de store hindrene. Og det er dette man bør jobbe med.

Jeg kan ikke si nøyaktig hvordan det burde fungere, til det har jeg for liten kjennskap til barnevernet. Men jeg ser for meg bedre samordning av tjenester mellom ulike instanser, både med tanke på de voksne og på barna.

Og så vil det være noen uforbedrelige tilfeller, og da burde det være mulig etter individuell vurdering å frata omsorgen permanent. Men i utgangspunktet tror jeg de fleste barn er tjent med kontakt med foreldrene sine. Det samme gjelder jo ved samlivsbrudd, eller der hvor foreldrene kanskje aldri har bodd sammen. Selv om pappaen er en dust, så er det oftest mer positivt for barnet å ha kontakt med han, enn å ikke ha kontakt i det hele tatt.

Men Bina, sånn som det er nå så finnes ingen tidslimit. Foreldre som er totalt uskikket får uendelig mange sjanser. er det riktig da?

bina skrev:

Lager man regler som f.eks. 1 år, og så frigis barnet til adopsjon, tror jeg terskelen for å ta kontakt med barnevernet blir høyere. Det blir mye "skumlere" for foreldre å selv ta kontakt, og det blir langt mer dramatisk å sende inn en bekymringsmelding.

Dette er jeg veldig enig i.

Jeg har inntrykk av at det er tøft og vanskelig for foreldre å søke hjelp hos BV sånn som systemet er i dag også, og mange har høy terskel for å melde inn bekymringsmelding til BV om de er bekymret for andre barn. Dette tipper jeg blir enda mer problematisk om det kommer andre regler rundt dette med å frigi barnet til adopsjon.

I de tilfeller der foreldrene har fått mange sjanser til å forbedre så støtter jeg selvsagt en slik ordning, men hvor skal grensen gå tenker jeg.

Viktig mye av det du sier der Bina.
Jeg har ganske god kjennskap til barnevernet både fra inn og utsiden. Innsiden fordi jeg kjenner mange som jobber i barnevernet. Utsiden fordi jeg selv har tatt imot hjelp fra barnevernet (barne og familietjenesten) over mange år. Det jeg har opplevd er at skolen på sin side ser på barnevernet/barne og familietjenesten som en instans som tar barnet bort i fra foreldrene og plasserer det i institusjon eller fosterhjem. Og som heller ikke gruer seg for å bruke det som en trussel mot barnet på grunn av barnets ulike vansker. At barnevernet fortrinnsvis ønsker å hjelpe familien/barnet i hjemmet har jeg inntrykk av at skolen ikke "kjenner til". Jeg har også opplevd at skolen tenker at såfremt de melder barnet/familien opp til barnevernet så er de fritatt for skyld i forhold til fremtidige søsksmål i forhold til at de iikke har fulgt lov om opplæring og sørget for å gi også de barna som sliter god nok undervisning. Også i jobbsammenheng møter jeg stor uvitenhet i forhold til hvordan barnevernet egentlig jobber. Samtidig så ser jeg også at det fins mange inkompetente ansatte i barnevernet. Jeg har møtt veldig mange uten barnevernsfaglig bakgrunn, det være seg vernepleiere, førskolelærere, ergoterapeuter osv. Ansatte som ser sin egen lille verden og som ikke evner å sette seg inn i hvem som jobber med hva innenfor egen etat. Jeg møter også motvilje mot tverrfaglig samarbeid fra flere instanser.I forhold til min sak har jeg som mor fritatt alle involverte i ansvarsgruppesamarbeidet for taushetsplikt innenfor det tverrfaglige samarbeidet. Slik lovverket er i dag er det bare den som har det formelle foreldreansvaret som kan gjøre det. Slik sett så blir barnevernet veldig ofte bundet av taushetsplikten. Likeledes de andre etatene som barnevernet skal samarbeide med, selv om de skal jobbe til barnet og familiens beste. Det er et komplisert felt. Allikevel, som mor er jeg møkka lei av å møte et skoleverk som bruker barnevernet som ris bak speilet ovenfor foreldre som sliter. Barnevernet/barne og familietjenesten ønsker fortrinnsvis å hjelpe barna og familiene der de er, og da hjelper det ingen å skremme vettet av de som har behov for hjelp.
Når det gjelder "bortadopsjon" av barn etter et år så mener jeg det er særs uheldig, da også foreldre må gis mulighet til endring. Det er nå åtte år siden jeg ble skilt, og mine barns far hadde et meget turbulent forhold til oss alle i mange mange år. I dag har han og barna litt kontakt, om enn ikke samvær, etter barnas ønske. De har hele tiden ønsket kontakt med faren, og slik har det vært viktig for meg å imøtekomme dem på det ønsker. De fleste barn ønsker faktisk det, uansett hvor "dårlige" deres biologiske foreldre er.

Det er jo et helt vilt stort tema du tar opp her. For å si det litt kort så tror jeg kompetansen med fordel kunne vært hevet generelt over hele fjøla men særlig på ledernivå. Jeg tror rutinene og holdningene kunne hatt godt av en gjennomgang, er det foreldrevern eller er det barnevern. Hva er god nok omsorg for et barn, med trykk på god nok?
Det er utopisk å tro at alle barn kan få en optimal oppvekst, men da må fylkesnemnd og barnevern gjøre sine prioriteringer med åpne øyne og innse hvilke konsekvenser deres prioriteringer får for de involverte barna.

Ellers må jeg bare påpeke at jeg er helt sikker på at barnevernet forøvrig er stappfullt av hardt arbeidene mennesker som jobber og sliter seg ut med det de holder på med. Det er nok en grunn til at de ikke holder ut så lenge.

Det må forøvrig være rom for stort individuelt skjønn i barnevernets saker, derfor burde kunnskapen til de som jobber der ta sikte på å være best mulig.

Det er mye utskiftninger i BV, det har jeg også sett her jeg bor. Og det er nok en grunn til det ja. De har jo et enormt press over seg. Som ikke alle makter å takle. Synd at det skal være sånn. Vi trenger virkelig et barnevern som fungerer bra.

Om man kontakter BV for hjelp, så betyr det jo ikke at man er uegnet som mor/far. Jeg har hørt andre foreldre si dette, de føler at det å kontakte BV er en stor nedtur, og et tøft og vondt valg.

Brenda skrev:

Det er mye utskiftninger i BV, det har jeg også sett her jeg bor. Og det er nok en grunn til det ja. De har jo et enormt press over seg. Som ikke alle makter å takle. Synd at det skal være sånn. Vi trenger virkelig et barnevern som fungerer bra.

Om man kontakter BV for hjelp, så betyr det jo ikke at man er uegnet som mor/far. Jeg har hørt andre foreldre si dette, de føler at det å kontakte BV er en stor nedtur, og et tøft og vondt valg.

Det er et tøft valg, men jeg har møtt bare godvilje hos barnevernet, om enn til tider inkompetanse også. Nå er nå jeg sett på som en ressurssterk person, men med et barn som droppet helt ut av skolen måtte jeg ha hjelp. Og viljen til å hjelpe har jo vært der, problemet er at ingen vet hvordan. Og der er det kanskje jeg ser den største inkompetansen, de ansatte vet ikke hvem som har kompetanse om hva. Og ting tar alt for lang tid. I et barns liv teller hvert minutt og man kan ikke ta seg tid til å vente, eller bruke alt for lang tid på å tenke seg om.

Perhonen skrev:

Det er et tøft valg, men jeg har møtt bare godvilje hos barnevernet, om enn til tider inkompetanse også. Nå er nå jeg sett på som en ressurssterk person, men med et barn som droppet helt ut av skolen måtte jeg ha hjelp. Og viljen til å hjelpe har jo vært der, problemet er at ingen vet hvordan. Og der er det kanskje jeg ser den største inkompetansen, de ansatte vet ikke hvem som har kompetanse om hva. Og ting tar alt for lang tid. I et barns liv teller hvert minutt og man kan ikke ta seg tid til å vente, eller bruke alt for lang tid på å tenke seg om.

Ja, det er et tøft valg. Jeg har jo selv mine erfaringer, som jeg har skrevet om over her.

Det som var tøft for meg var at det tok lang tid før jeg fikk hjelp, i det jeg så på som en håpløs situasjon, spesielt med tanke på de andre barna, som led under de dårlige forholdene.

Hvert minutt teller, det er helt klart.