Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

Lorien skrev:

Jepp!

Sånn. Da vet jeg hva du mener.

Og egentlig var det litt bra at jeg måtte lete opp det svaret, for jeg tenkte å kommentere det før i dag, men glemte det.

Jeg blir jo også sintere enn jeg syns er nødvendig til tider. Eller har en lengere alvorsprat enn strengt tatt nødvendig. Men likevel vil jeg påstå at jeg er veldig langt fra en brølemamma.
Så definisjonen, som flere har kommet med, som går på at man overreagerer i forhold til situasjonen blir liksom litt knapp.

Jeg brøler, som i roper. Jeg er veldig, veldig hissig, og fyker fort opp og lander like fort igjen. Ungene mine er vant med at jeg "brøler" og jeg er ikke særlig flink til å be om unnskyldning heller. I mitt hode brøler jeg ikke uten grunn, men jeg tror ikke alle er enig med meg.

Olympia skrev:

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.

Mine barn blir fryktelig usikker om noen er iskald mot dem med lav stemme. Eldste hadde en lærer som aldri hevet stemmen,men som alltid var rolig med en iskald, pedagogisk og litt spydig stemme. Jeg har aldri sett han så usikker som han var sammen med denne læreren.

Og jeg har selvsagt fått samme straffen som Olympia: Brølebarn.

007 skrev:

Jeg brøler, som i roper. Jeg er veldig, veldig hissig, og fyker fort opp og lander like fort igjen. Ungene mine er vant med at jeg "brøler" og jeg er ikke særlig flink til å be om unnskyldning heller. I mitt hode brøler jeg ikke uten grunn, men jeg tror ikke alle er enig med meg.
Mine barn blir fryktelig usikker om noen er iskald mot dem med lav stemme. Eldste hadde en lærer som aldri hevet stemmen,men som alltid var rolig med en iskald, pedagogisk og litt spydig stemme. Jeg har aldri sett han så usikker som han var sammen med denne læreren.

Og jeg har selvsagt fått samme straffen som Olympia: Brølebarn.

Og her er jeg helt forskjellig, jeg føler at jeg nesten alltid brøler uten grunn, men kjeften er så vanvittig mye raskere enn huet. 🙄

Jeg har et eksplosivt temperament, og blir lynende sint når jeg blir sint. Dog tar det ganske lang tid før jeg sprekker, men de gangene jeg gjør det, da er det definitivt en overreaksjon hvis det er mine barn som står i kryssilden. De har også behørig blitt bedt om unnskyldning, og nå skjer det sjelden, veldig, veldig sjelden. Jeg kan (heldigvis) ikke huske sist.

Derimot ønsker jeg meg utvilsomt en punching ball.

Olympia skrev:

Jeg er en brølemamma :bryter sammen og tilstår:

Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint. Slik hadde det nok vært her også. Det er det verste jeg vet selv også.

Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.

Olympia skrev:

Jeg glemte å skrive at jeg har fått min straff for all brølingen: Jeg har selvsagt fått brølebarn også.

Her er jeg også. Og senest i helgen hadde vi en alvorsprat her i huset, for storebror har nemlig begynt å bruke litt stygge ord når de krangler seg i mellom. Så vi har hørt både "jævla dust" og "din idiot" når han og søsteren har kranglet. Vi tok det opp i et rolig øyeblikk og lurte på hva det kom av at han hadde brukt så stygge ord til henne, og om det var slik de snakket til hverandre på skolen. Svaret var: "Nei, du og pappa ropte det til hverandre når dere kranglet en gang". Sannheten er at vi har kort lunte og masse temperament alle fem, og det kan gå en kule varmt innimellom. Det positive med det er at vi får ut all dampen med en gang og blir fort venner igjen, så vi slipper å gå å gnage og ha en isfront mellom oss. Men vi ble enige om å skjerpe oss alle sammen, for selv om vi er sinte og har lyst til å brøle kan vi bruke penere ord hvertfall.

Jeg tror jeg brøler nesten like høyt som han utkledde figuren i den restaurantfilmen, jeg. Altså at jeg ROPER noe i gata "nå er det nok! Nå tier dere stille og kutter ut den slåssinga! Jeg vil ikke ha det!"

Det skjer sjelden, altså. Måneder mellom hver gang. Og stadig sjeldnere. Og jeg er ikke stolt av det. Virkelig ikke.

(det skjer forresten aldri når jeg har færre en tre barn alene, og jeg har tenktt å dra "åh, men dere med bare en/to barn, dere aaaaaaner ikke hva dere snakker om, altså!"-kortet, bare så der vet det!)

Og ellers brøler jeg til mann og til ting ( - og fy søren som jeg lo av den atle antonsen-filmen!), og har brølt mye til søstra mi da vi vokste opp.

Men ting oftest.

Kirsebær skrev:

Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.

Ikke sant; det er alltid ekkelt med det som avviker fra det man er vant til. Tror jeg hadde blitt like engstelig om min mor hadde satt seg ned med mild stemme og blomster i blikket når jeg trasset som verst.

Men en annen ting: jeg nekter å være flau eller skamme meg over å brøle av og til! Det er for meg en helt naturlig del av et temperament og det å være menneske, og havner i kategorien "folk er forskjellige". Unnskyldning er selvsagt noe annet, men jeg gidder ikke gå rundt å føle meg mindreverdig eller ille berørt fordi om jeg hever stemmen altfor mye når jeg er trøtt eller irritabel. Det går under begrepet "normalvarianter" i min bok.

Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that.

Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til. For at ikke ungene skal høre at vi krangler. :dobbeltmoral:

Jeg er på linje med Missa. Jeg nekter også å skamme meg over det. Ingen av ungene mine reagerer negativt på brøling og kjefting. Jeg ser det som et tegn på at jeg har lykkes litt. Jeg selv takler derimot ikke brøling. Jeg er oppvokst med kjefting og brøling av det konstant negative slaget. Stefaren min kjeftet og brølte 24/7, samme hva, og jeg krymper meg derfor alltid når folk blir høyrøstede, for det sitter sånn i meg. Men jeg ønsker likvel ikke å skjerme ungene mine helt for kjefting og brøling. Det er forskjell på å bli sint og lei av handlinger ungene gjør og å kjefte/brøle på ungene bare fordi de er til.

Kirsebær skrev:

Jeg blir bare så fnisen av å se for meg voksne mennesker brøle og hoppe opp og ned. Jeg skjønner at det ikke er så gøy, altså, men jeg ser for meg en tegneseriefigur, liksom.

Som når man blir -smilyen på jobb?


Jeg har stort sett alltid "utestemme". Når blir irritert eller sint så blir den enda høyere så det kan sikkert høres ut som brøling.

Jeg har et temperament langt inne, som av og til kommer fram. Jeg tror foreldrene min ennå husker en gang jeg totalt eksploderte i en krangel med faren min.

Jeg hever sjelden stemmen, men har en helt egen tone som tas frem når jeg blir virkelig lei og strikken er tøyd så langt som den, for øyeblikket, kan tøyes. (Bølla er bare 2, men Mett er snart 36 og vet godt hvor lang den strikken er ...) Det har dog hendt at jeg har brølt, og det har uten unntak vært helt berettiget. De to gangene det skjedde hadde Mett vært aldeles på jordet, og påstår han noe annet skal jeg ta frem det lydnivået igjen.

Det hender jeg "brøler" til Bølla, men med det mener jeg bare at jeg blir mye hardere i stemmen. Det er stort sett aldri berettiget, og jeg ber jevnlig om unnskyldning. Jeg tror det å kunne være ydmyk i forhold til egne barn og innse at man av og til må be om unnskyldning redder mang en uheldig situasjon, og den teorien kommer jeg til å tviholde på. Jeg ser for meg å mange, mange ganger måtte be om unnskyldning for å ha vært urimelig.

Polyanna skrev:

Men ting oftest.

Jeg kan bli helt usannsynlig rasende på ting, men brøler ikke så mye til dem, det kan vel mer sammenlignes med han der nordnorske vaskemaskinreperatøren.

Jeg kan også bli helt villt sint på pc-en min, hvis den bare tøyser seg, henger seg og ikke gjør som jeg vil. Verst var det da jeg gikk over til office 2010 før de verste bugs i systemet var fikset, for da var det tøys og tull hver eneste dag. Og plutselig sitter jeg der og viser fingeren til pc, ser opp og ser min splitter nye sjef rett foran meg.

Miss Norway skrev:

Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til.

Jeg setter dette tryne i mannen: Jeg tror jeg faltisk ser akkurat sånn ut også.

Jeg sniller også Sambo. Men jeg har sett meg selv i speilet når jeg gjør det, og selv om jeg føler meg som , så får jeg det ikke helt til.
Og det er nedtur altså.

Kirsebær skrev:

Jeg sniller også Sambo. Men jeg har sett meg selv i speilet når jeg gjør det, og selv om jeg føler meg som , så får jeg det ikke helt til.
Og det er nedtur altså.

Jeg sniller ikke mannen, men jeg blir fryktelig pedagogisk (og irriterende) tror jeg.

Jeg brøler nok til tider til mine barn. Eller. Roper iallefall. Jeg har kort strikk, jeg har i egentlig ikke veldig temperament, men jeg tåler likevel lite fuss.

Jeg får det ganske bra til, om jeg får si det selv. Jeg vil også legge til at man blir aldri for gammel til å himle med øynene.

Skremmern står opp tidlig, drar alle ungene opp, kler på, pusser tenner og setter frem frokost. Går i kjøleskapet for å ta ut matboksen som lages kvelden i forveien. Ingen matboks.

Skremmern: Hvor er matboksen til storesøster?

Mann: Jeg tenkte jeg skulle lage den i dag

Skremmern:

Jeg er også brølemamma, jeg brøler både med og uten ord. Jeg definerer brølemamma som Missa gjør.

Jeg har alltid reagert sånn, tror jeg, både på ting som ikke gjør som jeg vil de skal gjøre og personer som provoserer på et eller annet vis.

Noen ganger har jeg overreagert og må be om unnskyldning til mine barn (Størsten, som oftes), andre ganger har jeg ikke overreagert, men kunne kanskje ha styrt meg litt. Når jeg er sint og klarer å "bare" heve stemmen er jeg ikke brølemamma. Og ja noen ganger så ser jeg omtrent slik ut.

Skremmern skrev:

Jeg får det ganske bra til, om jeg får si det selv. Jeg vil også legge til at man blir aldri for gammel til å himle med øynene.

Skremmern står opp tidlig, drar alle ungene opp, kler på, pusser tenner og setter frem frokost. Går i kjøleskapet for å ta ut matboksen som lages kvelden i forveien. Ingen matboks.

Skremmern: Hvor er matboksen til storesøster?

Mann: Jeg tenkte jeg skulle lage den i dag

Skremmern:

Jeg er også ganske god på den egentlig, når jeg tenker etter.
Det dumme er at mannen er så sykt trøtt på morgenene, at han ikke alltid får med seg effekten, så da må det ord til i tillegg.

Nok en brølemamma melder seg. Jeg har alltid vært sånn. Jeg var høylytt som barn, jeg er høylytt som voksen. En skikkelig hyssigpropp er jeg. Mamma er sånn, bødrene mine også. Selvsagt har jeg brølebarn også. :tror aldri at jeg flytte i leilighet:

av Atle Antonsen. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kan bli så fly forbanna når ting ikke virker som jeg vil. Jeg har f.eks. ødelagt noen fjernkontroller oppigjennom.

Men jeg brøler sjelden/aldri til mennesker. Og det skal en del til før jeg brøler til datteren min. Jeg har blitt flink til å telle til ti inni meg. Det som likevel får meg til å sprekke er når hun sutrer og er misfornøyd med alt. Jeg har da gjerne lenge prøvd å blidgjøre henne og være på tilbudssiden. Når da ingenting hjelper og hun fremdeles er pottesur, ja da kan jeg virkelig EKSPLODERE! Heldigvis er det sjelden. At jeg eksploderer, altså. Det at hun er sur er dessverre ikke like sjelden.