Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

FOrøvrig er det ikke de store og alvorlige tingene jeg brøler for altså - da er jeg krampeaktig pedagogisk - og det hører jeg igjen i storebror.

Jeg brøler de gangene min grense er nådd. Da med fjas, manglende samarbeidsevne, sturing og sånn - i en herlig kombo.

Jeg lo høyt av Atle Antonsen. 😀

Jeg kan også være brølemamma, det skjer heldigvis ikke så veldig ofte. Det er særlig ungenes krangling seg i mellom som får meg til å tippe. Ikke første gangen, ikke andre gangen, men syvogfemtiende gangen DA er det NOK! Sånn veldig, veldig nok! Jeg kan også hisse meg opp over somling og sabotasje om morgenen, men da har jeg vel til gode å brøle tror jeg. Eller kanskje jeg bare har fortrengt?

Når jeg først hever stemmen og brøler er det både velfortjent og på sin plass.
Der og da, i etterpå klokskapens lys har jeg bedt om unskyldning og severt noen kopper kakao ja

Men som oftes holder det lenge å se på mann eller barn over brillekanten.
Det blikket er anerkjent i familien

Nenne skrev:

Jeg lo høyt av Atle Antonsen. 😀

Jeg kan også være brølemamma, det skjer heldigvis ikke så veldig ofte. Det er særlig ungenes krangling seg i mellom som får meg til å tippe. Ikke første gangen, ikke andre gangen, men syvogfemtiende gangen DA er det NOK! Sånn veldig, veldig nok! Jeg kan også hisse meg opp over somling og sabotasje om morgenen, men da har jeg vel til gode å brøle tror jeg. Eller kanskje jeg bare har fortrengt?

Åh, ja! Tror tre av fire brølinger har skjedd i bilen, etter en morgen der det har vært krangling om hvem som skal sitte hvor, hvem som skal ha hvilket Donald, hvem som kom først frem til trankøen ( ), hvem som dyttet hvem i trankøen, krangling om hårbørsting, krangel om hvem som skal få ha bilnøkkelen og åpne bilen, hvem som skal sette seg inn først, hvem som må flytte seg for å få plass til sekken.... DA! Når kranglinga fortsetter etter at vi har begynt å kjøre! Da har jeg to-tre ganger hugget bremsene i og BRØLT, ja.

Men når jeg tenker meg om så er det virkelig lenge siden sist.

Trankøen?

Jeg brøler. Jeg er jo ganske høylydt til vanlig, så når jeg blir sint økes volumet enda noen hakk og blir jeg skikkelig rasende brøler jeg høyt. Både til mann, barn, bror og foreldre. Til venner og kollegaer har jeg aldri brølt, heldigvis.
Ser jeg i ettertid at jeg har vært urimelig (det hender) ber jeg om unnskyldning. Synes jeg brølinga var på sin plass, gir jeg gjerne de som trenger det en forklaring på hvorfor jeg følte for å brøle når jeg har kjølt meg ned litt.

Jeg har alltid brølt i grunn. Jeg har mye temperament.

rine skrev:

Trankøen?

Oh, yes. Det er ikke den TING man ikke kan krangle om, eller kappes om å få FØRST!! Inkludert å stille i køen for tran hver morgen.




(Morgenene går forresten mye lettere nå. Vi har gjennomført minst mulig slingringsrom. Faste plasser ved bordet, fast rekkefølge for hvem som får ha bilnøkkelen, fast rekkefølge inn i bilen, etc. Og så blir de større, gudsjelov. Men morgenblomster blir de aldri, tror jeg..)

Her er det også trankø - men da om kvelden.

Jeg har aldri gitt ungene mine tran. Eller jo, den første fikk noen ganger. Dette er vel faktisk litt Dårlig Mor, det? :bekymret:
Til mitt forsvar så er de veldig sjelden syke og spiser laks en gang i uka og makrell i tomat flere ganger. Trenger man tran da?

rine skrev:

Jeg har aldri gitt ungene mine tran. Eller jo, den første fikk noen ganger. Dette er vel faktisk litt Dårlig Mor, det? :bekymret:
Til mitt forsvar så er de veldig sjelden syke og spiser laks en gang i uka og makrell i tomat flere ganger. Trenger man tran da?

Da er vi to.

Jeg kan brøle ja.
Og til de som tror det bare har med mor og slitenhet og stressfaktor og gjøre; flaks for dere.
Jeg er hellig overbevist om at barnas personlighet KAN spille en rolle også... Noen barn tar ikke vanlig tilsnakk, og noen barn er mer provoserende enn andre. Enkelt og greit. Så hvis man blander flere uheldige faktorer, som temperamentsfull mor (og barn), stress, sliten/underskudd av søvn, ekstremt testende barn m.m, ja da forsterkes brølegenet mitt. :ærlig:
Det er sjelden (som i aldri) at jeg tilter helt uten forvarsel, og i de fleste tilfeller har noen ignorert faresignaler som f eks fresing og iltre blikk, etter gjentatte tydelige beskjeder om at nå holder det, og har ignoreringen gått over tid, ja da kan LionKingMother komme gett...

Er det bare meg som er brølemamma og som har vondt i magen over det? Jeg syns aldri det er på sin plass å brøle, det må da virke veldig truende. Å bli sint og heve stemmen - helt ok - men å rope og brøle? Det er en forferdelig måte å opptre overfor barn, føler jeg. Jeg trodde jeg var aldri så lite unormal og hater den siden av meg, så sånn sett er det en trøst å se at det er flere med samme svakhet. Men jeg klarer altså ikke å tenke at det er greit noengang, ikke overfor barn.

Overfor voksne ser jeg annerledes på det. Jeg har forøvrig vært et brølemenneske hele oppveksten og i ett av forholdene mine og har fått veldig negative reaksjoner og karakteristikker pga det. Det kan jo være at det er defor jeg får så vondt i magen av den reaksjonsmåten også, men jeg tror virkelig at det kan virke veldig truende på barn. Uansett hvor langt de har strukket strikken.

Jeg liker ikke når jeg brøler, jeg prøver å la være, og sier unnskyld når jeg gjør det.

Men en av familiereglene våre er "Vi skal gi hverandre slack", og det gjelder oss selv også. Alle gjør feil.

Jeg blir fullstendig satt ut lenge etterpå hvis jeg har blitt skikkelig sint. Det er rett og slett ingen god følelse å bli så rasende at man ender opp med å overreagere og heve stemmen for mye. Og jeg sier alltid unnskyld til barna hvis jeg har overreagert. Jeg pleier også å si at det ikke er greit at jeg gjør det selv om jeg sier unnskyld etterpå, men at det er viktig å si unnskyld når man har gjort noe som man vet er galt.

Miss Norway skrev:

Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that.

Jeg er oppvokst i et hjem med til tider høyt desibel og mye temperament (både moren min og søsteren min er høylytte drama-queens), og det har hatt motsatt effekt på meg. Jeg er nokså konfliktsky og tar (altfor) lett til tårene om f.eks. mannen min hever stemmen til meg. Hissighet på personalmøter har jeg faktisk nesten opplevd, tror jeg (eller så har jeg vel trukket meg ut fra konflikten og observert det "utenfra").

Jeg er fryktelig hissig, det har jeg alltid vært. Kort lunte, og eksplosivt sinne som går fort over. Har fått unger av samme sorten. Dermed blir det også brøling innimellom. Stort sett i forbindelse med at ungene sloss/krangler/bråker og ikke hører uansett hva jeg gjør. Jeg tror aldri jeg har hatt behov for å rope eller brøle med mindre enn to unger hjemme. Jeg har også mye lenger lunte med andres barn, takk og pris.
Heldigvis har mannen og jeg en avtale om at vi ber hverandre lukke igjen gapet hvis vi er ufine eller reagerer for kraftig på noe. Jeg ber selvsakt ungene som unnskyldning dersom jeg sier noe jeg ikke mente. Det samme gjør de til oss voksne.
Brøle og rope i tide og utide har jeg klart å legge av meg, det slet jeg veldig med da eldstemann var i trassalderen. Fikk god hjelp av en pedagog i barnehagen til å lage noen strategier for å møte trass og sinne og det hjalp raskt for alle parter.
Jeg har vokst opp med en far som ikke kunne styre sinnet sitt, og jeg blir livredd om mannen min brøler eller kjefter til meg, men det kan jeg knapt huske har skjedd.

Jeg brøler nok sjelden, men jo, jeg kan både heve stemmen og rope : NÅ ER DET NOK!

Mannen kan brøle. Han brøler til ting og TV`n også. Da er det best å bare la ham brøle i fred.

Frøken Rattata skrev:

Er det bare meg som er brølemamma og som har vondt i magen over det? Jeg syns aldri det er på sin plass å brøle, det må da virke veldig truende. Å bli sint og heve stemmen - helt ok - men å rope og brøle? Det er en forferdelig måte å opptre overfor barn, føler jeg. Jeg trodde jeg var aldri så lite unormal og hater den siden av meg, så sånn sett er det en trøst å se at det er flere med samme svakhet. Men jeg klarer altså ikke å tenke at det er greit noengang, ikke overfor barn.

Jeg synes også det er en forferdelig følelese etterpå de gangene jeg har brølt til datteren min. Angrer og ber alltid om unnskyldning. Det må oppleves truende og skremmende, ja, for barna. Og da tenker jeg ikke på å bli sint og heve stemmen litt, men altså skikkelig ute av kontroll brøling.

MinaX skrev:

Jeg er nokså konfliktsky og tar (altfor) lett til tårene om f.eks. mannen min hever stemmen til meg. Hissighet på personalmøter har jeg faktisk nesten opplevd, tror jeg (eller så har jeg vel trukket meg ut fra konflikten og observert det "utenfra").

Her har du meg også. Det med å ta til tårene er et handicap i mange tilfeller, og hemmer meg litt i hverdagen. Mamma var av typen adrenalinsint og kjeftetet, men så blåste det fort over også. Pappa har aldri hevd stemmen til meg noen gang.

Jeg er nok også på det nivået at det handler om en overraksjon.

Og ja, jeg gjør det.

Senest i gårkveld. Guttungen var ikke samarbeidsvillig, han tullet, stakk av, ville ikke gjøre som vi skulle under kveldsstellet.

Jeg brølte "KOM HIT!" til en toåring i tullehumør, 5 meter unna meg, og innså at dette var å overreagere, så jeg ropte opp til min mann at jeg ikke klarte oppføre meg slik jeg ville, så derved byttet vi. en 2,5 år gammel litt overtrøtt gutt som bare vil tulle, og en sliten, hormonell, høygravid mor som bare vil ha nenvte gutt i seng så hun kan senke sin vonde kropp i badekaret og lindre litt... det er en lite gunstig kombinasjon.

Så ja, når jeg er "brølemamma" er det når jeg hever stemmen unødvendig høyt, og da vet jeg egentlig ganske umiddelbart at jeg har overreagert. Og prøver å justere meg, eller rett og slett gå ut av situasjonen, eller noen ganger bryter mannen inn på eget initiativ...