Jeg forlot et juleryddet og fint hjem i begynnelsen av desember, for et kort opphold på sykehus.
Det korte oppholdet viste seg å bli lenger, og enda lenger. Jeg var hjemme en tur i går, og det julehuset jeg forlot, bærer nå dypt preg av at en stor Guttunge (snart 10) og en litt større "guttunge" (44) har rådd over kåken uten tilsyn. Hjemmet mitt er så teppebomba som bare to Mannfolk klarer å teppebombe et hjem. (Jepp, her spiller jeg på alt av kjønnsstereotypiske fordommer så det jodler, og skjærer alle menn over samme kam, men pytt.

)
Nuvel. Med litt flaks er vi snart hjemme fra sykehuset en gang for alle, så blir det litt kramperydding i helga, litt grønnsåpe og salmiakk på strategiske steder, og pytt, jul blir det lell, uansett om det er litt skitt i en krok.
Julegaver er handlet inn, men ikke innpakket. Jeg har ikke bakt så mye som en havrekjeks, og vi eier ikke noe som kan likne på julemat i hus. (Bortsett fra ei julepølse som er gjenglemt og overvintra et år i fryseren, tror neppe den er spesielt god å spise.)
Jeg er fornøyd bare vi ender opp som samla familie julaften, jeg, kjenner jeg.