Hvordan blir de gamle i din familie behandlet?

I går var jeg og besøkte min 90 år gamle bestemor. Hun har fått et flott rom på et splitter nytt bo og behandlingssenter.
Så leste jeg dette da jeg kom hjem, og blir helt matt.

Leste denne saken,den gjør meg rett og slett kvalm. Jeg har ingen i min familie på et sykehjem e.l. , men jobber selv i hjemmesykepleien. Vi har mye kontakt med sykehjemmet, og nå har de i over et års tid hatt til enhver tid ca 7-10 på overbelegg. Når det blir mer enn det, leier de plasser i andre kommuner. Så det fins absolutt andre løsninger enn å legge de på et lager.

Mine bestefedre døde før jeg ble født, men både mormor og farmor hadde mange rundt seg som var glade i dem.
De var så heldige å ha barna i nærheten, slik at de kunne bo hjemme så lenge som mulig: Mormor bodde hjemme i sitt eget hus sammen med en av sønnene sine til hun døde, 91 år gammel.
Farmor bodde hjemme til hun ble så surrete at datteren, som bodde i huset ved siden av, ikke turde å ha henne hjemme lenger.
Hun tilbragte vel det siste året eller så på sykehjem og døde 94 år gammel.

Jeg har aldri hatt noe veldig nært forhold til mine bestemødre, men mine søsken - som er fra 10 til 16 år eldre enn meg - var veldig nær til begge to.

Generelt har tradisjonen i vår familie vært å ta vare på og respektere de eldre.

Det har vært opp og ned hvordan de gamle i våre familier har blitt behandlet men de har aldri ligget på et lager.

Min mormor fikk bo i underetasjen til en av døtrene sine, som pleide henne til det siste.

Farmoren min bodde også svært lenge hjemme med hjemmespl, og fikk god oppfølging der. Hun var kun et kort opphold på sykehjem når det nærmet seg slutten, og hadde heldigvis et godt opphold der.

Huff, for en sak.
Nå har er de gamle i min familie døde, men jeg har hatt både mormor og bestemor i live.
Mormor bodde hjemme fram til hun fikk hjerneslag i en alder av 86. Hun bodde så hjemme hos oss om vinteren og hjemme til seg sel vom sommeren. - hun ble så flyttet til aldersheimen da hun var 88. Eget rom hadde hun og det var kjempefint.

Bestemor bodde i 2.etg til onkelen min og hadde masse besøk. Hun fikk hjerteinfarkt endel ganger og siste gangen ble hun så dårlig at hun ikke rakk og komme seg hjem før hun døde. Hun var da en liten tur innom et privat sykeheim her i byen (som selger plasser til sykehuset) Aldri har jeg sett så dårlig oppfølging av de syke. Der skulle de tydeligvis spare (evt tjene) penger, så det var knapt nok folk på vakt. Bestemor ønsket da at døtrene lå over sammen med henne....Det har jo vært gjennomførbart det, men litt "feil" likevel.

Farmoren min er den eneste som har vært på aldershjem av de gamle i min familie (i min levetid). Hun var senil og fikk så vidt jeg vet god behandling. En periode bodde hun hos oss. Hun rømte i ett kjør husker jeg og vi måtte passe godt på henne.

Å legge eldre mennesker på lageret går da ikke an. Det må føles utrolig ydmykende og nedverdigende for de som blir plassert der.

Veslas tre oldemødre er heldigvis friske og oppegående. To av dem bor i huset de har bodd hele sitt voksne liv, kjører bil og klarer seg selv. Mormoren min bor i en kommunal leilighet som tidligere var øremerket eldre, men som nå er en vanlig kommunal leilighet. Det er litt trist at kommunen velger å fristille eldreleilighetene siden det nå bor mange gamle der sammen med mange rusmisbrukere. Mormor er litt redd etter en rekke hendelser med husbråk og bråk på fellesområdene.

Det gjelder å bli gammel i riktig kommune skjønner jeg. Den VG-saken er jo helt grusom!

Bestemoren min pleide bestefaren min til han døde. Da bestemor selv trengte hjelp fikk hun det i den "porsjonen" hun trengte det hele veien. Først egen leilighet ved siden av et aldershjem, så en ettromsleilighet inni selve aldersboligen, og de siste årene da hun dessverre var alvorlig dement på enkeltrom på et sykehjem.

Heldigvis er ingen på sykehjem el.
Avkommets oldeforeldre er over 80, de tre som lever, og alle bor hjemme for seg selv. Hun ene som er enslig har begynnt å bli surrete og det går litt nedover nå, hun har også mye plager (og er hypokonder), så det kan vel hende hun må på et slikt sted snart.
De to andre er meget spreke, friske og oppegående.

Jeg har ingen gamle i min familie - desverre. Pappa er den eldste og han har så vidt passert 60.

Jeg har dog jobbet i eldreomsorgen i 10 år, og vet mye om hvordan de eldre har det. De aller, aller fleste har det bra og er langt fra så kravstore som neste generasjon gamle vil bli. Dagens gamles største problem er at barn, barnebarn og oldebarn ikke har tid til å dem.

Alle mine og mannens "gamle" er døde dessverre.
Men det er skremmende å lese slikt.

I stor grad virker det som om de har det bra der jeg har vært i hvert fall. Har hatt praksis på sykehjem, samt at jeg har hatt sommerjobb på et annet sykehjem. Har også hatt besteforeldre på sykehjem.
Alle hadde ikke enerom på "praksis-sykehjemmet", men det virket som om de syntes det var koselig å ha noen å snakke om.
På "sommerjobbsykehjemmet" hadde alle nyoppussede rom med eget bad.
Men nå bor vi på et mindre sted, hvor det ikke er så vanvittig pågang etter plasser.

Den saken er jo helt tragisk, men jeg synes man bør ha bak øret at det KUN er de fæle sakene man får høre om. Og kun gjerne fra den ene siden.

Det finnes garantert flere steder som behandler de eldre bra, enn de som ikke gjør det.

Jeg har ikke noen virkelig gamle i familien nå. Alle besteforeldrene mine er døde, og foreldre og svigerforeldre i sekstiårene og med ett unntak fortsatt i jobb.

Når min mor (som er i 60-årene) blir gammel, skal jeg følge opp med argusøyne om hun får god pleie og godt stell, uansett om hun får bo hjemme eller på sykehjem.

Mormoren min bor i omsorgsbolig enn så lenge, og der har hun det i hvert fall fint - hjemmesykepleien er innom hver dag og hjelper henne med medisinering.
Boligen hennes ligger i flukt med sykehjemmet, og jeg tror ikke hun gruer seg så veldig til å måtte flytte over. Hun er stadig over på kaffebesøk og ulike aktiviteter de arrangerer der. Så vidt jeg vet så er det enerom der.

Foreløpig bor alle T sine oldeforeldre i egne hjem. 2 av dem burde vært på aldershjem, 2 har nylig flyttet fra sitt gamle hus gjennom 50 år til en mer lettstelt leilighet. Den siste personen greier seg foreløpig svært godt alene.

Alle får masse oppfølging av barn og til dels svigerbarn, det paret som etter min (og egne barns) mening burde hatt plass på hjem får hjemmesykepleie et par ganger hver dag. Der er det den ene som nekter, den andre blir støtt innlagt på sykehus pga underernæring fordi h*n ikke får nok mat av ektefellen - som drikker seg mett på H-melk. Jeg tror livskvaliteten til begge ville blitt bedre om de flyttet i institusjon og fikk mer oppfølging og flere å snakke med i løpet av dagen.

Jeg ser også at det sliter veldig på generasjonen over oss at de stiller opp så totalt for sine egne foreldre (og sivgers). De bedyrer oss at de ikke ønsker å belaste oss i samme grad når turen kommer til dem, dette mistenker jeg at disse eldste også har tenkt en gang i tiden - men at de ikke helt selv ser hvor mye andre stiller opp rundt dem for at de skal "greie seg selv" hjemme.

Min elskede morfar på noen og nitti bor fortsatt, etter eget ønske, i sitt egetbygde, vakre hus. Han har hjemmehjelp en gang hver fjerde eller femte uke, og da passer han på å rydde og vaske godt først.

Min elskede mormor døde etter en tids opphold på sykehus for to år siden. Vi i familien fikk stadig tilbakemeldinger på hvor rørende det var å se at det alltid var noen kjente og kjære hos henne. All ære til mamma som er og var en sånn støtte i sine foreldres liv.

Morfar ble i hui og hast lagt inn for noen måneder siden, da spydde han blod, og vi trodde alle at nå var det slutt. Det eneste rommet som var ledig for ham var klystérrommet, og jeg er så glad for at jeg har familie bak meg igjen som ser på det som like opplagt som meg at jeg skal være hos ham en natt på sykehuset på et lite, trist rom. Sykepleierne hadde lite eller ingen tid til å gi ham noe særlig oppmerksomhet.

Min farmor (altså bestemor) er en usedvanlig oppegående dame i hodet, men kroppen skranter. Hun bor også fortsatt i sin egen leilighet, og vi i familien rundt hjelper med matinnhandling, stelle graven til farfar, kjøring til lege o.l.

For meg er det et privilegium å kunne tilbringe så mye tid med mine besteforeldre, og ikke minst en stor glede at barna mine blir kjent med sine oldeforeldre.

Ingen av mine besteforeldre har bodd på institusjon. Mormoren min bodde de siste årene i en leilighet i et bo- og servicesenter som virket veldig hyggelig og bra (de hadde egen leilighet og stelte i utgangspunktet seg selv, men fikk bra med hjemmehjelp og slikt, og så var det fellesrom og kort vei til naboene). Farmoren min på 93 bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, i ei lita nordlandsbygd, med hjemmehjelp og hjemmesykepleier noen ganger i uken. Det samme (men med leilighet i Trondheim) gjelder svigermormor som er fem år yngre.