Hvordan blir de gamle i din familie behandlet?

Ingen av den gamle generasjonen i min familie lever lenger. Bestemoren min bodde på sykehjem de siste 2-3 årene av sitt liv, på enkeltrom, lyst og pent, med sine egne pynte gjenstander og møbler på rommet.
At det er mulig å gjøre som den stakkars damen som bor på lageret, jeg er dypt sjokkert.

Har ingen igjenlevende besteforeldre, foreldrene er eldst. 2 av besteforeldrene døde hjemme hos seg, 2 døde hjemme hos oss. De bodde i egen leilighet hos oss på slutten.

Uansett hvor mye gladhistorier det finnes, så demper ikke det det fæle for de som ikke har det bra. Syntes det er helt utrolig hvor lite penger det er som blir satt av til gamle, det er pinligt!

Jeg har bare ei bestemor igjen i live. Hun er 85 år og bor hjemme hos seg selv. Heldigvis.

Go\jenta skrev:

Når min mor (som er i 60-årene) blir gammel, skal jeg følge opp med argusøyne om hun får god pleie og godt stell, uansett om hun får bo hjemme eller på sykehjem.

Og så bør du i tillegg tenke på det når du skal gå til stemmeurnene. Det er mye som kan gjøres bedre på politisk plan i forhold til å bedre kvalitet på omsorgssektoren.

"Mine" gamle har dødd med skoene på, noe jeg er veldig takknemlig for. Mine "svigergamle" er blitt ganske så skrøpelige, men har barn og barnebarn med helsefaglig kompetanse som tar ansvar for dem.

Mine oldeforeldre har bodd hjemme sammen med familien sin til de døde. Farfar døde av sykdom for mange år siden, så noe aldershjem ble aldri aktuelt for ham. Mormor og morfar trives i beste velgående i eget hus. Men så er de ikke mer enn noen og 70 heller. Farmoren min er 84 år gammel, og bor i egen leilighet i et bo-senter-greie. Ikke direkte alders/sykehjem, men hun har tilgang på hjelp ved å taste litt på telefonen. Hun ville egentlig ikke flytte inn dit, for "jeg trenger jo ikke noe hjelp" Men når hun fikk vite at en 35 år gammel trafikkskadd dame bodde i naboleiligheten, så gikk hun med på det like vel. Det kunne jo være at denne damen trengte litt hjelp.

Farmor er også med i en pensjonistforening som har møter en gang i uka. Der går hun for å hjelpe de gamle som hun sier. Bortsett fra at "de gamle" er ti år yngre enn henne. Hun er en usedvanlig sprek eldre dame, som driver med fysisk arbeide hele dagene om sommeren (i kolonihagen), og går til og fra (3 km), før hun lager middag og tar husarbeid.

Liven skrev:

Jeg har ingen gamle i min familie - desverre. Pappa er den eldste og han har så vidt passert 60.

Jeg har dog jobbet i eldreomsorgen i 10 år, og vet mye om hvordan de eldre har det. De aller, aller fleste har det bra og er langt fra så kravstore som neste generasjon gamle vil bli. Dagens gamles største problem er at barn, barnebarn og oldebarn ikke har tid til å dem.

Ja, det opprører meg neste like mye.

Mormoren min, som er den eneste gamle vi har igjen i vår nære familie, solgte huset sitt på disse tider i fjor og kjøpte seg leilighet i en tomannsbolig der broren min har den andre leiligheten. De tråkker hverandre ikke på tærne, men hun har noen rett ved siden av seg så hun er helt trygg. 🙂 Det er fint å vite. Vi treffer henne hver uke og snakkes på telefonen et par ganger i tillegg.

Kjæres farmor (92) er i live, og er på sykehjem i Bergen. Hun falt en dag på Torgallmenningen for noen år siden og etter det ble hun tussemang, stakkars. Hun turde ikke å gå ut etter det og dermed gikk det fort nedover. Uten sosial kontakt til dagen blir man nok litt rar. Så hun glemte etterhvert å spise og falt igjen innomhus, ettersom man kan bli litt svimmel om man ikke spiser på en måned eller to. Hun var innom Haraldsplass og frisknet fort til, ettersom det var sosial kontakt hun*egentlig* trengte. Dermed måtte hun hjem og det samme skjedde igjen. Svigermor måtte styre på i månedsvis for å få en sykehjemsplass til henne, men det ordnet seg heldigvis. Hun var helt ute av stand til å ta vare på seg selv og leiligheten de to årene mellom fallet og sykehjemsinnleggelsen.

I svigerfamilien min hersker en myte om at de står hverandre så nær og tar så godt vare på hverandre. Men dette til tross, min svigerfar bor maks 10 min unna der moren bodde og hjalp henne ikke. Han er ikke jobb og er defintivt oppegående. Søsteren hans gjorde det heller ikke. Så farmoren hadde bæsj i tøflene og var komplett la-la mens barna hennes lot som ingenting. Men de liker ikke konfrontasjoner i den familien, og syntes det var veldig nifst å si til moren at hun burde få hjelp.

Min mormor (80) er i live og klarer seg selv. Der er det strøkent, hun trener, spiser, ordner alt mulig og er en perle. Hun stelte min morfar mens han var syk før han døde for ti år siden. Farmoren min bodde i kårstue vegg i vegg med foreldrene mine og ble stelt av dem før hun døde. Farfaren min døde brått, og rakk aldri noen pleie.

Bestemoren min bor på i en utrolig flott aldersbolig. Hun søkte seg dit selv når hun syntes huset og gården ble for mye for henne. I den nye boligen er alt handikapvennlig, dvs at det heller ikke er noe problem å bevege seg med gåstol. Hvis hun ikke vil lage seg mat på sitt lille kjøkken kan hun velge å spise alle måltider i fellesrommet. Vegg i vegg ligger sykhjemmet, det er også helt nytt. Utfordringen med plass til alle har de sikker der også, det er et stort problem i kommunene.

Vi har dessverre ingen eldre enn foreldrene mine i familien, og de er ikke akkurat modne for aldershjem.

Av mine besteforeldre er det bare mormor som lever. Hun bor fortsatt hjemme i en alder av nesten 90 og klarer seg greit. Hun har en kjempegod venninne som bor samme sted og de er mye sammen. Jeg prøver å ringe henne med jevne mellomrom, men får ikke besøkt henne så ofte. Foreldrene mine bor i utlandet, men når de er i Norge er de alltid på besøk. De prøver også å ringe minst en gang i uken. Broren til mamma er oppover ganske ofte, tror jeg!

Bestefar bodde hjemme nesten til det siste, men de siste månedene bodde han på aldershjem og fikk plass der han ønsket. Farmor bodde på sykehjem lenge før hun døde. Det virket som en fin plass og det var rett i nærheten av den ene tanten min. Farfar døde hjemme mens han enda var frisk og oppegående.

Jeg syns de gamle blir godt tatt vare på i min familie. Bestemor (min farmor) bor sammen med tanta mi og hennes familie i en generasjonsbolig. Hun er i god form, og de har gjensidig hjelp og nytte av å bo i samme hus. De har alltid bodd sammen, siden tanta mi plutselig kom hjem fra Afrika, der hun hadde bodd og jobbet i mange år. Bestemor har et veldig nært forhold til barnebarna sine siden hun alltid har bodd med dem, og kaller dem "ungene våre".

Mormor og morfar bor i huset ved siden av mamma og pappa. De klarer seg heldigvis stort sett selv, men mamma hjelper til med endel ting.

Sambos besteforeldre er døde, men foreldrene hans bor sammen med to av søstrene hans. Og resten av familien er innom omtrent hver dag tror jeg.

Jeg har to bestemødre, begge bor hjemme. Min mormor er 83 og bor i et stort hus og ordner det meste selv. Min mor og hennes bror hjelper til med handling og andre ærend innimellom. Min farmor er 91 og min onkel er nede hos henne hver dag (de er naboer). Hun har hjemmehjelp som hjelper til med å vaske. Begge er relativt spreke, og ikke spesielt sullete, litt glemske innimellom, men ikke så verst.