rine skrev:
Mathilda jobber på vg, oslo78 i barneskolen. På vg. er man blessed med lite foreldrekontakt, og er man riktig heldig, kommer ikke de mest problemstiske elevene inn på skolen man jobber på engang...
Jeg har fulgt mine to-tre barn gjennom alle trinn på skole nå (minstebarnet er i 2. året på vg. skole) og mitt inntrykk er at vg. skole har en annen tilnærmingsmåte til elever og foreldre som er mye mer løsningsorientert enn hva som er tilfelle i barne/ungdomsskole der min opplevelse var at problemen var det som var i fokus.
Jeg har et barn med tilretteleggingsbehov og måten vi som foreldre er blitt hørt, og hun er blitt sett på er himmelvid forskjell mellom grunnskole og vg. skole.
Magica skrev:
Vår barneskole inviterer stadig til mer samarbeid og foreldrekontakt, foreldreinvolvering. Foreldre har også fått en styrket rett i vgs (lovbestemt). Det jeg mener skolene må være mer tydelig på er HVA forventer skolen av oss foreldre, hva kan og bør vi bidra med, og hva IKKE. Selv jeg som kjenner skole bedre enn de fleste er usikker på når jeg bør mene noe, eller om det bare blir å blande seg inn.
Der har jeg også slitt, hjem/skolesamarbeid blir veldig tydelig kommunisert, men skolen er lite tydelig på hva dette skal bestå i, utover at hjemmet må ta tak i det skolen anser som problemer.
Å balansere mine ønsker for mitt barn mot skolen har vært vanskelig all den tid jeg aldri ble klok på hva som var legitimt å komme med uten at læreren skulle anse meg som en av disse håpløse curligforeldrene som bare tenker på min gullunge.
Det er litt av det keg ser i en del tråder her på forumet også, noen lærere har beinharde utfall mot foreldre som har ønsker ifht til sitt barn som ikke samstemmer med hva den læreren mener er gangbart.
007 skrev:
Helt klart, hver og en må jo kjempe for sitt barn. Men min foreldregruppe har ingen problem med å forstå at jeg som lærer må ta hensyn til en hel klasse.
ming skrev:
Nå har jeg ikke lest hele diskusjonen her, så bær over meg hvis diskusjonen har sporet av.
Jeg er lærer. Jeg klager ikke over foreldrene "mine" på nettet, men ja, det hender jeg nikker gjenkjennende til enkelte andres innlegg.
Jeg opplever det som om at det klages pga en trend - en negativ utvikling i samfunnet - der individfokuset blir sterkere og sterkere. Som lærer jobber jeg med et sterkt gruppefokus. Jeg har i løpet av uka grupper som varier fra 7-47 elever, og gjør mitt beste for at disse elevene i fellesskap skal nå målene i Kunsskapsløftet, samtidig som de trives, har det bra og utvikler seg godt sosialt. Enkelte av disse 47 elevene har behov som gjør at vi må ha mer individfokus i forhold til dem. De trenger kanskje noe undervisning i mindre grupper (derav gruppen på 7), forenklet arbeidsplan, litt mer en-til-en-tid i løpet av dagen, Tilpasset opplæringsplan, IOP, hjelp til å få med seg riktige bøker hjem, ekstra oppgaver eller hva _har_ du. Disse individuelle behovene gjør vi alt vi kan for å møte. Det er helt OK, og så absolutt en del av jobben vår. I løpet av de 15 årene jeg har jobbet som lærer (og de 12,5 årene jeg har vært forelder), opplever jeg imidlertid at foreldre til "normale" barn, altså barn uten ekstra utfordringer verken faglig eller sosialt, i mye større grad krever individuell tilpasning og tilrettelegging. De spør i større grad hva læreren kan gjøre for deres barn enn hva læreren kan gjøre for klassen/trinnet/elevgruppa. Det gir seg utslag i problematikk som er beskrevet i andre tråder, og i nevnte avisartikkel. Ekstraservice ift det ene barnet krever jo ikke spesielt mye tid, og virker nok ikke urimelig å kreve for foreldrene, men i det vi skal drive den samme ekstrasevicen ift alle 47 elevene våre, går det ut over de andre, primære oppgavene våre.
Jeg syns utviklingen er betenkelig og verdt en diskusjon, men vil helst ikke diskutere enkeltforeldre/situasjoner.
Jeg finner det lett å sammenlikne dette med helsevesenet, der det stadig kommer reformer og nye lovfestede rettigheter for pasienter/brukere, samtidig som pengesekken på dette nivået ikke øker i særlig grad.
I dagens informasjonssamfunn søker pasienter og pårørende kilder for info (som ikke alltid er like pålitelig) og fremsetter sine ønsker ut fra dette.
Det er bare å se på ulike diskusjonsforum der det legges ut tråder om hva legen sier, hva behandlingen er, når man har fått time og må vente, og medforumister kommer støttende til med hva man som pasient skal kreve av behandling, utredninger og oppfølging.
Jeg ser likevel ikke at yrkesgruppene i denne bransjen legger ut sin frustrasjon over brukergruppen sin her på FP slik enkelte lærere gjør.
oslo78 skrev:
Der var ordet jeg har manglet. Trend. Altså på ingen måte alle, men dessverre stadig flere.
Også ser jeg Kattas poeng - vi som skole må kanskje bli flinkere til å nyansere politikernes bilde av hva tilpasset opplæring er og ikke er slik at vi ikke møter forventninger vi ikke har noen som helst mulighet til å oppfylle.
Ja, eller at man faktisk er løsningsorientert i stedet for problemfokusert og ser på brukergruppen sin som en ressurs og ikke som en belastning.