Har dere det slik iblant?

I blant når jeg står og venter på bussen så tenker jeg på ting og tang, og så begynner jeg f.eks å tenke på at tenk om noe fælt skjedde barna og hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. ofte spinner disse tankene litt langt og det ender med at jeg nesten får helt pusteproblemer og føler jeg må kaste opp eller besvime eller begynne å gråte høyt.. 😮
Liksom som et ally mcbeal-syn også tror jeg nesten det er ekte.. som om jeg går ut av meg selv og sitter og ser ned på den situasjonen jeg tenker på.. Litt vanskelig å forklare..som en drøm på en måte. bare at jeg er våken.

Her i går sto jeg og ventet på bussen hjem for å hente klumpen i bhg og jeg begynte å tenke på hvordan det hadde vært om han plutselig ble akutt alvorlig syk i bhg. F.eks akutt hjertesvikt eller noe ang det. Jeg så for meg at jeg skulle hente han, kom inn og de voksne på avdelingen sto rundt noe på gulvet og det var han. Han var blå i ansiktet og en av de voksne drev med med opplivning mens en av de andre ringte til 113. Jeg så for meg hvordan panikken grep meg og jeg løp til han og hylte og gråt og det var nesten som at jeg ikke fikk puste der jeg sto på busstoppet. Det knøt seg i brystet og jeg måtte liksom riste meg litt for å slutte å tenke slik.
Det hender også hvis jeg tenker på om at snuppa opplever noe skummelt og blir redd for hun er typen som blir litt hysterisk hvis noe skjer som er litt uventet. som da jeg gikk ned rulletrappen uten henne og hun ikke turte å gå etter og sto igjen på toppen. da ble hun hysterisk redd og gråt. Når jeg tenker på henne i en slik situasjon så får jeg den samme opplevelsen som beskrevet over. Får lyst å gråte..

Har alle det slik?

Jeg har det iallefall slik - sånn at jeg nesten begynner å gråte. Enda jeg er nesten den mist dramatiske dama jeg kjenner.

Jeg tar meg i å tenke på mine egne barns begravelse f.eks - helt utrolig vanskelig.

Bauche skrev:

Jeg har det iallefall slik - sånn at jeg nesten begynner å gråte. Enda jeg er nesten den mist dramatiske dama jeg kjenner.

Jeg tar meg i å tenke på mine egne barns begravelse f.eks - helt utrolig vanskelig.

ja vettuhva.. det turte jeg ikke skrive i forrige innlegg i frykt om at dere skulle tro jeg var sinnsyk..:o ja men det hender her og..

Jajamennsann. Jeg kan fint tenke ut de grusomste scenarier så jeg begynner å gråte. Jeg er ganske dramatisk anlagt.

Ja, er ikke det ganske vanlig da? Jeg er jo veldig følsom, men selv de minst følsomme av de jeg kjenner kan ha sånne tanker ganske hyppig og bli satt ut av det. Jeg får ofte slike grusomme tanker etter å ha lest eller tenkt tilbake på diverse grusomme nyhetsoppslag om barn, og da ramler jeg helt sammen.

Jeg også. Tenker ofte at jeg ikke tør gå inn på soverommet til storebror når han har sovna, tilfelle han har viklet seg inn i noe og blitt kvalt eller noe lignende. Eller jeg ser for meg at mannen og storebror har kræsja i bilen på vei til barnehagen. Kan jobbe meg opp skikkelig hvis jeg ikke tar tak.

Nei, seff ikke.

Jeg har det ikke slik.

Bauche skrev:

Jeg har det iallefall slik - sånn at jeg nesten begynner å gråte. Enda jeg er nesten den mist dramatiske dama jeg kjenner.

Jeg tar meg i å tenke på mine egne barns begravelse f.eks - helt utrolig vanskelig.

Signerer. Jeg kan bli helt overveldet av egne tanker. Men nå har livet vårt vært nokså sterkt preget av sykdom også, siden poden var 1 uke gammel.

Jeg kan også ha slike tanker og bli helt fra meg av skrekk og angst av bare et tankespinn. Som oftest må det ha skjedd noe eller at jeg har lest noe for å sette i gang en slik tankerekke, men det er helt grusomt og noen ganger litt vanskelig å riste det av seg etterpå.

Jeg har en mor som er katastrofetenker og jeg har tatt en sjefsbeslutning på å slett ikke gå i samme spor selv. Så jeg avslutter slike tankerekker i samme sekund som de entrer bevisstheten. POFF - borte!

Det hender eg begynner å tenkja i slike baner, men eg greier å stoppa dei før det tar heilt av. Vel, ikkje alltid. Eg var meir av ein dagdrøymar på godt og vondt då eg var tenåring.

Jeg er (dessverre) slik når noen ikke kommer hjem når de skal og jeg ikke får tak i de. Da er det ikke måte på hva som kan ha skjedd og hvordan jeg greier å gire meg opp.

Jeg er flau for å innrømme det, men en gang ringte jeg til pappa sent på kvelden fordi mannen ikke kom hjem når jeg trodde han skulle komme hjem og han ikke svarte på telefonen. Hva pappa skulle gjøre vet jeg ikke helt, men jeg klarte ikke være alene om bekymringen over hva som hadde skjedd.:o

Her hender det også at jeg tenker i de baner, men jeg stopper tankene før det går for langt.

Jeg kan bekymre meg mer enn sunt er over stort og smått, men dette er jeg heldigvis ikke plaget med.

Jeg ble først kjent med dette fenomenet da jeg fikk storebror, og jeg har hatt en god del katastrofetanker det første året etter fødsel begge gangene. Så har det roet seg, men det forekommer fremdeles.

Du er ikke alene om katastrofetankene. Huff, jeg innbiller meg de verste ting, fra bilkræsj, til drukning, flykræsj, dødelig svineinfluensa, kreft osv. Tankene har ingen grenser og jeg plager meg selv alt for mye med det.

Ja, dette var ganske overveldende følelser å bli konforntert med da jeg ble mamma. Husker jeg fortalte det til en eldre venninne som da hadde tre barn. Hun beskrev det som en side ved det å føle ansvar og omorg for barna. Jeg grever meg ikke ned i slike tanker, men opplever de av og til. De er ekle, men på den andre siden gir de også noe positivt, og det er lettelsen for at alt egentlig er bra.

Altfor ofte. Jeg må virkelig riste meg selv mentalt noen ganger, fordi det blir for makabert.