Har dere det slik iblant?

Har opplevd det men veldig sjelden heldigvis.

Katastrofetankene kommer innom, men blir husjet fort ut igjen som regel. Men det er ekkelt likevel, selv om jeg vil si jeg er flink til å ikke la det påvirke meg til å være overbeskyttende f.eks.

Nei aldri.

Jepp. Har også lært meg å kutte tankerekkene. De er svært lite funksjonelle.

Dramaqueen her så det gjør jeg ofte, kan bli helt slått ut av mine egne tanker og nesten paralysert, da jeg ikke tør gå å sjekke ungene til slutt.

Jeg har allerede opplevd mitt livs mareritt, å være maktesløs i kampen for min sønns liv. Etter det har jeg blitt en blanding av kald og distansert, samtidig som jeg er nervøs og tenker flere katastrofetanker.

Det er vel det som er riset bak speilet når man elsker noen? At man av og til innser hvor intenst grusomt det ville være om noe skjedde dem.

jolie skrev:

Altfor ofte. Jeg må virkelig riste meg selv mentalt noen ganger, fordi det blir for makabert.

Sånn er det hos meg også, jeg lar meg virkelig overmanne av følelsene mange ganger, og "lever" meg så inn i det at det er virkelig plagsomt.

Etter et mildt sagt turbulent førsteår med minstemann, begynte hun endelig å sove nogenlunde på natten da hun var ett år. Da skulle man tro at jeg også kunne sovet, men da klarte jeg ikke å legge meg til å sove. Hver gang jeg sovnet, og det var virkelig hver gang, så kjørte jeg bil med jentene bak i setene sine. Vi kjørte av veien og ut i et vann, og jeg klarte ikke å få de løs fra setene sine. Jeg turte ikke lukke øynene og legge meg til å sove, men tilslutt kollapset jeg jo og sovnet alikevel, bare for å våkne hylende kort tid etter. Vel, det har blitt bedre, virkelig, men enda så kan slike tanker overmanne meg, og jeg liker fremdeles ikke å kjøre bil. Må vi kjøre forbi vann, blir jeg svimmel og uvel, og må virkelig ta meg sammen for ikke å bli helt hysterisk. Vi må kjøre langs Krøderen for å komme til hytta, og jeg slipper snart tom for unnskyldninger for å slippe å reise oppover...

for en lettelse at flere har det slik.

Javisst, men har lært meg å bryte tankerekken og snappe ut av det.

Har det slik jeg også, er en katastrofetenker av rang. Noen ganger "rister jeg det av meg" andre ganger kan det kjennes som om jeg får panikk tror jeg. Og det begynte nok som verst etter at jeg ble mamma selv.

Jeg elsket å kjære karuseller, nå tør jeg knapt i tilfelle noe skulle skje. Jeg liker ikke å farte uten mann og barn på noen måte heller, det er helt sykt å tenke sånn, men noen ganger bare blir det slik. Jeg prøver å ikke la det begrense meg i hverdagen da.

Jeg tror dere er mentalt forstyrret hele gjengen.

Georgine skrev:

Javisst, men har lært meg å bryte tankerekken og snappe ut av det.

Signerer denne.

Når mannen kommer hjem senere enn planlagt og ikke ringer, så ser jeg for meg ulykker, ambulanser, blod og tårer. Og er nesten overbevist om at det er sånn det er, og har mer enn en gang brutt sammen i lykkehulk når han kommer inn døra.

Og ja, jeg tenker også krisetanker om ungene. Har sett for meg både begravelser, operasjoner, ulykker og you name it.

Jeg har flyktige tanker om forferdelige ting som kan skje, men jeg dveler ikke ved de. Jeg tror jeg kommer til å bekymre meg mer for ting de kan havne oppi når de blir større og begynner å løsrive seg.

Huff, ja. For min del kom slike katastrofetanker etter at jeg var nær ved å miste mannen min (den gang samboer) i en ulykke. Den klaustrofobiske og angstfylte følelsen jeg måtte holde ut før jeg fikk beskjed om at han kom til å overleve/bli bra, rystet meg så inderlig. Etter den tid har ulike scenarier som kan fremkalle lignende følelse dukket opp i hodet fra tid til annen. Det kan handle om at mann eller barn involveres i ulykke, at de blir alvorlig syke osv.
Heldigvis har jeg blitt flinkere til å "oppdage" tankespinningen når den setter i gang. Dermed kan jeg si til meg selv at jeg ikke vil bruke tid og krefter på å tenke på dette, og heller rette tankene mot noe annet.

Jeg tenker tankene, men lar meg ikke prege av dem eller la de få "tak" i meg.
Jeg har opplevd så mange av de forferdelige tingene en er redd for og vil ikke bruke tid og krefter på tankene om det.

Ja, og det kan være ganske slitsomt.

Har hendt ja.

Jeg stopper tankerekken før den tar av, ellers hadde jeg blitt kokko.

Jeg kjenner meg godt igjen på det du beskriver SpettakelRandi.
En utrolig fæl følelse å kjenne på som jeg prøver å bli kvitt.