Hva syns dere det er ok å "tvinge" barna til?

Tannpuss, medisinering og sikring i bil.

Dragen skrev:

(..) sikring i bil.

Ja, det har jeg forresten måttet tvinge avkommet til en gang, vi måtte inn på mottak på sykehuset, og avkommet skulle absolutt ikke sitte i setet sitt og ha på selen, men det var ikke frivillig.
Vanligvis ikke noe jeg tvinger avkommet til fordi det er helt ok til vanlig.

Tannpuss, negleklipping, innsmøring av solkrem og medisin. Vi har tvangsklippet ham en gang også, det har jeg dårlig samvittighet for enda, men det var nødvendig, luggen var nedi øynene hans.

Ja, sikring i bil. Særlig det at det skal være stramt.

Nå er jo "tvang" en gradssak, da. Mellomsøster protesterte litt på hårklippen i dag hun også, og vi er jo uenige rett som det er, og der jeg "tvinger" min sak igjennom. Men det er jo forskjell på litt sutring og protestering og vill panikk, liksom.

Hm, ingenting som jeg kommer på, det var litt merkelig.:må legge seg, tenker bedre i morgen:

Minsten er en villbasse med temperament allerede. Daglig er det hyl og skrik over påkledning, bleieskift, bruk av lue -skrekk og gru - og å bli spent fast i bilsetet. Nå er han bare åtte måneder gammel, jeg lurer på hvordan han blir som toåring.

Jeg velger definitivt mine kamper med omhu.
Medisin har faktisk gått greit, men du og du som ungen hatet stikkpilleparacet da han hadde skarlagensfeber.
Klestvang hender også, og tannpuss-tvang har skjedd tidligere.
Hårklipp har aldri vært noe problem, men der skal min mor har mye av æren; frisør som hun er.

Det som har vært mest brutal krangling og tvang om; har definitivt vært fastspenning i bilsete, med sånn ekstradings for å holde selene på plass. Poden har til tider vært en god Houdini.

Ja, også brøler jeg hver gang vi er på en parkeringsplass. Det er like før jeg innfører båndtvang. Han eier ikke vett i hodet når det kommer til biler.

Hygiene, helse og sikkerhet er ting som aldri har vært valgfritt her. Vi tvinger også barna våre til mange andre ting.

Jeg får litt fnatt når jeg observerer andre presentere ting som egentlig er avgjort, som valg for barna. Altså av typen "vil du legge deg nå?" og "skal vi pusse tennene dine?" osv. Barnet tror det er et reellt valg og sier kanskje "Nei!", voksenpersonen lokker og lurer (manipulerer kanskje også?), blir gretten og tvinger til slutt.

Det er foreldrene som bestemmer mest og det kan lett bli lite fair å late som om noe annet overfor barnet. Jeg tror mange er så redde for å være autoritære foreldre at de overkompenserer alt for mye andre veien.

Her i huset har cluet vært å velge sine kamper bevisst og stå løpet ut når man først har bestemt seg. Jeg ville derfor antageligvis ikke ha tvunget en 1-åring til hårklipp. Rett og slett fordi jeg ikke ville ha syntes det var så viktig. Men dersom jeg først hadde avgjort at noe skulle skje, så mener jeg at det ofte er mye bedre å få det gjennomført enn å vingle altfor mye. Jeg tror nemlig at barnet på sikt kan bli mye mer utrygt av å føle at det er familiens "overhode" enn av å bli tvunget til hårklipp, påkledning osv.

Enig med kie!

Ser hva du mener, Kie, men jeg syns også man skal se an hvor viktig dette er for barnet. Det er forskjell på trassige protester på en upopulær avgjørelse og vill panikk. Men det er en vanskelig balansegang. På den ene siden vil jeg ta følelsene til ungene på alvor: Det er faktisk et poent for meg om dette er noe som er veldig viktig for dem. Samtidig vil jeg ikke være noen vinglepetter.

Mitzya skrev:

Jeg har hatt ei som felte noen tårer under en hårklipp, men det var ingen hysterisk gråt da, så da gjennomførte vi hårklippen.

Så har jeg èn som hater tannpuss, så der blir det mye tvang føler jeg.

Og den minste hater å bytte bleier, så der må jeg bare gjøre det jeg skal, kjapt og overhøre hyl. Det nytter ikke å prøve å overbevise eller dilledalle, så best å gjøre det kjapt og få det overstått.

Mat er aldri tvang hos oss. Spiser de ikke, så greit, da får de sulte til neste måltid.

Medisinbruk prøver vi med overtalelsesevner, men ved et tilfelle på ei av jentene, så ble det noen dager med tvang for å få øyedråpene på plass.

Bading går stort sett greit. Iallefall å det å få dem inn i badehuset. Værre å få dem ut igjen.

Ja, og har ei som ikke vil kamme hår. Det er jo også noe jeg bare MÅ gjøre før vi leverer i bhgen. Prøvde å kjøpe egen hårbørste til henne, men neida, håret skal IKKE kammes, nei..

Her var det mye som stemmer for oss også.
Mat er ALDRI tvang.
Tannpuss er tvang, og bleieskift likeså. 2 åringen min kan gå med bæsj opp til ørene om så er, uten å si ifra. Han kan bli hudløs på stumpen uten å gi fra seg en lyd. Så vi tvangsskifter mer eller mindre.
Medisinering er også en "må"-ting.
Og klær trer vi på om tiden er knapp og viljen er sterk.
Storebror skal få gå i barnehagen i pysjen om så er - han er så stor at han kan velge. Så får han selv kjenne på hvor fint det er når alle lurer på hvorfor han ikke har kledd på seg 🙂
Og når vi skal reiste til barnehagen, så bæres de evt. ut i bilen og tvangsfestes. Skikkelig snill og god mor.
Har slingringsmonn på en del ting, men enkelte ting er det jeg som bestemmer basta bom. Sånn er det.
De blir aldri gitt valg på ting de må heller. De blir ikke spurt om de vil gå på badet. De får beskjed om at det skal de.

Det er temmelig sjelden vi ender opp med å tvinge poden til ting, ettersom han er rolig og stort sett hører på forklaringer. Han hylgråt seg gjennom i alle fall det første frisørbesøket sitt, men påstod etterpå at det hadde vært "artig" (yeah, right ) og hadde ikke noe spesielt mot å skulle tilbake. Han gråter ofte når håret vaskes, men trenger ikke å holdes fast eller noe slikt, han bare står der og hyler, stakkar (sjeldnere nå, når både han og vi har funnet ut hvordan man unngår vann i øynene). Han har blitt sittet på og fått øynene tvangsdryppet, og fått medisin tvunget ned i halsen, da han var veldig liten (nå holder det med alvorlige forklaringer på forhånd), og han har blitt tvangsholdt i hånden ved gatekryssing og på svingete busser og slikt. Og så har jeg vel en gang eller to mistet tålmodigheten og kledd av ham eller pusset tenner ved tvang når han har slått seg vrang ved kveldsstellet. (Han er velsignet med flokefritt hår, så man trenger faktisk aldri gre eller børste det, ikke en gang når det er ganske mye av det.)

Eneste jeg kommer på er at vi har måttet tviholde Storesøster én gang, for å gi henne paracet ved høy feber.

Har enda ikke prøvd frisøren da. Kan tenke meg hun ikke ville ha likt det, så det venter vi litt med til hun forstår mer.

Medisin og tannpuss definitivt. Men jeg har også kledd på henne og tatt henne under armen når hun ikke har villet være med hjem.

Jeg er raus med belønninger og premier, og prøver å unngå rene bestikkelser.

Hårklipp kan jeg forstå i ekstreme tilfeller blir nødvendig, om det er massive floker på et barn som nekter å børste håret. Heldigvis har vi sluppet det.

Selv om hun aldri har protestert hylskrikende har jeg holdt henne på fanget osv i situasjoner der hun helst ville springe.

gajamor skrev:

Hvorfor MÅ man børste håret? Jeg skjønner at man må ta medisiner og pusse tennene, men hårbørsting er jo ikke akkurat livsnødvendig 😕

Lille E hadde en lang periode hvor hun ikke ville gre seg, tilslutt måtte vi klippe henne. Etter det har greing vært greit.
Håret må gres for å fjerne knuter og for å sjekke for lus.

Tvang brukes kun ved medisinering. Nå er heldigvis begge to blitt så store at de kan forklares hvorfor, og med noen bestikkelser går det greit;)

Tvang ved ting som handler om helse (medisiner, muligens også termometer når de er små, påkledning i ekstremvær), sikkerhet (bilsikring feks) og renslighet (tannpuss, dusj).

Jeg har tre barn som er helt ulike. De som måtte tvinges i medisiner som små, tar det helt fint nå, og den som tok medisin glatt som liten, må tvinges nå som hun er tre.

Khadija HATER, og da mener jeg HATER å dusje, og vi har prøvd alle virkemidler i verden. Lokking, bestikkelser, tvang, gradvis tilvenning... Det som funker litt nå, er at vi går i dusjen begge to, jeg blokkerer sånn at hun ikke kan smette ut, dusjer henne fort, vasker henne, og så åpner jeg veien igjen sånn at hun kan løpe ut på stuen fortere enn svint.

Hun er så redd/panisk/hysterisk for å dusje at hun ikke tør gå på do engang, hun sitter på potte i gangen utenfor badet, fordi hun er redd for at vi skal ta henne i dusjen...

gajamor skrev:

Hvorfor MÅ man børste håret? Jeg skjønner at man må ta medisiner og pusse tennene, men hårbørsting er jo ikke akkurat livsnødvendig 😕

Nei, men jeg antar du ikke har barn med arabiske gener?

Dvs, Khadija min får også kjempefort floker, sånn som Malika gjør...

Tannpuss, neglklipping og hårklipp blir tvang på min minste.

Tja.. Mye av de nevnte tingene er helt klart ting jeg tvinger de til å gjøre..

Ting som jeg anser som viktig og ikke farlig er også noe jeg ville tvunget de til feks, bruke tøfler om det er bikkje kaldt og de er kalde på føttene. Det er jo ikke farlig-farlig, men viktig.
Man kommer langt med en liten "gulrot", men synes absolutt ikke de skal belønnes for å gjøre helt vanlige ting. Feks, pusse tenner..
Jeg har et barn som både har lett for å gjøre som jeg sier, og jeg har et barn som absolutt ikke vil. Vi har måtte møte på helsestasjonen 2 ganger for å få målt hørselen. For der skulle hun ikke "tvinges" på noe vis..

Jeg tror barn kan være veldig forskjellige i forhold til hvordan de protesterer også.

Datteren min hadde f.eks. det med å skrike seg bort da hun var liten. Det var på en måte en fordel for henne så lenge det varte, tror jeg. Da hun sluttet å besvime i raserianfall ble det nesten verre. Hun kunne nok også ha klart å gire seg opp til full panikk i visse tilfeller. Altså at selve protestanfallet og grenseløsheten (hennes) kunne bli skremmende og vondt for henne. For henne var en stødig voksen som tok ledelsen og kanskje også holdt henne fast det som var beroligende når hun mistet kontrollen. Føyelighet fra min side gjorde panikken større.

Mens andre har kanskje andre uttrykk for fortvilelse, raseri, protester osv. og dermed vil en episode med "vill panikk" virkelig være et signal om at "nå er vi på villspor".

For meg er begge deler en del av å ta følelsene til barna på alvor. Føyelighet er ikke alltid løsningen på panikk. Det kommer veldig an på barnet tror jeg.