Var involvert i en bilulykke i dag

Jeg har faktisk aldri hørt om tilfeller der mann kræsjer med dame, der han IKKE med stor oppriktighet og engasjement mener at det er hennes skyld. 😛 Inkludert han som kjørte på rødt, eller han som kræsjet med en annen bil da han kjørte forbi min venninnes bil som stod stille og blinket og ventet på klar bane til å ta til venstre.

Du har selvfølgelig rett og han er dust.

Dixie Diner skrev:

Men hvem får skylden nå da? Han mener det var mye min feil også siden jeg kjørte da han kom i full fart. Han sier også at han var halvveis forbi meg da jeg kjørte, og at han hadde lav fart. Begge deler er rett og slett bullshit, DET vet jeg. Han hadde fint klart å bremse fortere om han hadde lav fart, og jeg ser tydelig for meg hvor han var da jeg så ham, dvs. et stykke unna meg, men kjørte altså veldig fort, virket det som. Men dette blir jo ord mot ord. .

Og så er det litt patetisk med damer som ikke stoler på egen dømmekraft, men må "hente mannen" før de kan skrive/signere en skademelding.... :dukker og løper:

Stand up for yourself, girl!

Det var han som sa han hadde lav fart, noe han ikke hadde.

-ea- skrev:

Og så er det litt patetisk med damer som ikke stoler på egen dømmekraft, men må "hente mannen" før de kan skrive/signere en skademelding.... :dukker og løper:

Stand up for yourself, girl!

Ja, det kan du si. Jeg er dog glad jeg gjorde det, for jeg blir panisk i sånne situasjoner og han er roligheten selv (det har overhodet ikke noe med kjønn å gjøre). Det kunne gått mye verre om han ikke var der. Nå har jeg gjort det én gang og er tryggere om det skulle skjer igjen. Sorry.

Han sitter helt sikkert i kveld og banner over "kjærringer som ikke kan kjøre bil .... det var jo helt åpenlyst at hun hadde tenkt til å stoppe!!!!"

Jeg hadde nok også ringt mannen. Eller pappa. Bare for å få støtte i at jeg har rett.

*drillet i "hvem har skylden" av pappa siden lenge før jeg kunne kjøre bil* han jobbet med skadeoppgjør for bil i mange år. Men magefølelsen min liker å bli betryggende når jeg blir oppskaket og skal gjøre ting jeg aldri har gjort.

Hos oss var det meg som måtte skysse mannen unna da han tok det personlig at fyren som kjørte på oss mens vi stod stille mente at det var vår skyld.

Tjorven skrev:

Han sitter helt sikkert i kveld og banner over "kjærringer som ikke kan kjøre bil .... det var jo helt åpenlyst at hun hadde tenkt til å stoppe!!!!"

haha, må litt av det.

Vi har et sånt kryss ut fra boligfeltet vårt og jeg er daglig i slike situasjoner som du beskriver. Bilene kommer susende forbi i 40 sonen og holder ikke vikeplikten. Når jeg ser at de kommer i full fart så kjører jeg litt uti veien for å markere at de har vikeplikt ( de gangene de har god nok plass til å stoppe). Så tuter jeg på de som bare suser forbi. Hadde jeg holdt forkjørsretten min hadde jeg kræsjet ukentlig.

Det at motparten ikke visste at dette ikke var en forkjørsvei sier vel litt om hvem sin skyld det er og hvor oppmerksom han er. Stå på ditt, det er ikke din skyld!

Tror jeg får en slags senreaksjon nå, har ikke sovet i natt og sitter på jobb nå og klarer ikke å konsentrere meg om arbeidet mitt. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg bilen komme mot meg. Føler meg så teit, alt gikk jo bra tross alt, men jeg reagerer allikevel. Tror jeg fikk meg en støkk. Håper det ikke varer så lenge.

Polyanna skrev:

Jeg har faktisk aldri hørt om tilfeller der mann kræsjer med dame, der han IKKE med stor oppriktighet og engasjement mener at det er hennes skyld. 😛 Inkludert han som kjørte på rødt, eller han som kræsjet med en annen bil da han kjørte forbi min venninnes bil som stod stille og blinket og ventet på klar bane til å ta til venstre.

Da kan jeg faktisk komme med en "solskinnshistorie"! 😛 Jeg ble påkjørt bakfra av en mann i januar, og han la seg flat fra første øyeblikk. Done deal og alt såre vel, foruten nakken ...men DET er en annen historie.

Til HI. Det er ingen tvil, hans feil.

Jeg ringer forøvrig alltid mannen når noe slikt oppstår. Nå skjer heldigvis ikke det hver dag da :hehehe;, men jeg har faktisk blitt påkjørt bakfra hele to ganger og blitt rygget inn i én gang. Maks uflaks, men aldri min feil - heldigvis.

Polyanna skrev:

Jeg har faktisk aldri hørt om tilfeller der mann kræsjer med dame, der han IKKE med stor oppriktighet og engasjement mener at det er hennes skyld. 😛 Inkludert han som kjørte på rødt, eller han som kræsjet med en annen bil da han kjørte forbi min venninnes bil som stod stille og blinket og ventet på klar bane til å ta til venstre.

Heh, kaaan det ha noe med hva slags historier som er verd å viderefortelle og hvilke som bare er en gjesp?

Næh. Bååååååring!!

Absalone skrev:

Da kan jeg faktisk komme med en "solskinnshistorie"! 😛 Jeg ble påkjørt bakfra av en mann i januar, og han la seg flat fra første øyeblikk. Done deal og alt såre vel, foruten nakken ...men DET er en annen historie.

Til HI. Det er ingen tvil, hans feil.

Jeg ringer forøvrig alltid mannen når noe slikt oppstår. Nå skjer heldigvis ikke det hver dag da :hehehe;, men jeg har faktisk blitt påkjørt bakfra hele to ganger og blitt rygget inn i én gang. Maks uflaks, men aldri min feil - heldigvis.

Jeg sto i kø på rødt lys en gang. Bak meg hadde jeg en større bil fra forsvaret. Hva sjåføren der holdt på med, det aner jeg ikke, men som han sa etterpå, så trodde han køen beveget seg. Alt jeg fikk med meg var at jeg hørte en motor som ruset litt, og så pang... Rett i baken på meg, for køen beveget seg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg lo godt for meg selv inne i bilen da jeg så mannen komme ut og bort til meg. Det er det nærmeste jeg har vært at noen har krøpet for meg

(Uansett ble det ikke en enkel sak ut av dette, for mannens overordnede prøvde seg på å påstå at de skadene på vår bil så gamle ut og at de ikke kunne være forårsaket av han som kjørte etc. Vi måtte true med å gå til avisene for å innhente vitner til smellen før de til sist ga seg.)

Jeg ringer også alltid mannen når det er noe som skjer. Ikke fordi at jeg nødvendigvis ikke kan ordne opp selv, men det er veldig greit å ha noen i bakhånd. Spesielt om det er situasjoner hvor motparten prøver å lure.

Dixie Diner skrev:

Tror jeg får en slags senreaksjon nå, har ikke sovet i natt og sitter på jobb nå og klarer ikke å konsentrere meg om arbeidet mitt. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg bilen komme mot meg. Føler meg så teit, alt gikk jo bra tross alt, men jeg reagerer allikevel. Tror jeg fikk meg en støkk. Håper det ikke varer så lenge.

Det går over. Eg har vore med på noko liknande (samanstøt med trikk) og lyden av bremser satt i lenge. Eg måtte fortelje meg sjølv om og om igjen at det heldigvis var ein trikk, ikkje ein trehjulssykkel... Slepp tårene laus og få det ut. Og ta ein biltur med mannen i passasjersetet. Det går over.

-ea- skrev:

Og så er det litt patetisk med damer som ikke stoler på egen dømmekraft, men må "hente mannen" før de kan skrive/signere en skademelding.... :dukker og løper:

Stand up for yourself, girl!

Jeg ringte også mannen da jeg kræsjet, rett og slett fordi jeg var et skjelvende vrak og på ingen måte var i stand til å skrive noe som helst. At ulykken var 100 % min skyld var det ikke noe tvil om, og ei heller noe vi diskuterte, men jeg klarte ikke for mitt bare liv slutte og gråte og var også veldig takknemlig for at ungdommen i bilen bak gikk mellom meg og han jeg kjørte på for å unngå at jeg ble regelrett slått ned.

Det er ikke alltid det er fordi man ikke stoler på egen dømmekraft, det kan være helt andre ting som gjør at man føler behov for støtte i en slik situasjon.

Carrera skrev:

Jeg sto i kø på rødt lys en gang. Bak meg hadde jeg en større bil fra forsvaret. Hva sjåføren der holdt på med, det aner jeg ikke, men som han sa etterpå, så trodde han køen beveget seg. Alt jeg fikk med meg var at jeg hørte en motor som ruset litt, og så pang... Rett i baken på meg, for køen beveget seg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg lo godt for meg selv inne i bilen da jeg så mannen komme ut og bort til meg. Det er det nærmeste jeg har vært at noen har krøpet for meg

(Uansett ble det ikke en enkel sak ut av dette, for mannens overordnede prøvde seg på å påstå at de skadene på vår bil så gamle ut og at de ikke kunne være forårsaket av han som kjørte etc. Vi måtte true med å gå til avisene for å innhente vitner til smellen før de til sist ga seg.)

Jeg ringer også alltid mannen når det er noe som skjer. Ikke fordi at jeg nødvendigvis ikke kan ordne opp selv, men det er veldig greit å ha noen i bakhånd. Spesielt om det er situasjoner hvor motparten prøver å lure.

Lurer jammen på hva han holdt på med ja. Hehe. Men kjedelig når de prøver seg og ikke gir seg, dog godt at det ordnet seg.

Og jeg stoler på min dømmekraft jeg også, men jeg kan veldig lite om bil, i motsetning til mannen, og det kan være greit med et vitne på hva som blir sagt osv. Og, jeg har da også ringt fordi det ikke er så greit å bli påkjørt alltid heller. Sist fikk jeg en skikkelig real smell og endte opp på legevakten.

Men det er klart, jeg er patetisk ... (jmf. -ea-)

Dixie Diner skrev:

Tror jeg får en slags senreaksjon nå, har ikke sovet i natt og sitter på jobb nå og klarer ikke å konsentrere meg om arbeidet mitt. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg bilen komme mot meg. Føler meg så teit, alt gikk jo bra tross alt, men jeg reagerer allikevel. Tror jeg fikk meg en støkk. Håper det ikke varer så lenge.

Det går over, jeg lover. Det kan ta litt tid før du helt klarer å glemme det, det gikk nesten ett år før jeg sluttet å kjenne lukten av svidd airbag, men jeg var bak rattet og kjørte bil allerede dagen etter og har aldri vært redd for å kjøre bil.

Dixie Diner skrev:

Tror jeg får en slags senreaksjon nå, har ikke sovet i natt og sitter på jobb nå og klarer ikke å konsentrere meg om arbeidet mitt. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg bilen komme mot meg. Føler meg så teit, alt gikk jo bra tross alt, men jeg reagerer allikevel. Tror jeg fikk meg en støkk. Håper det ikke varer så lenge.

Sånn hadde jeg det også i dagene etter påkjørsel i januar. Jeg plages forøvrig fortsatt med redsel for at bilen som kommer bak meg ikke skal klare å bremse, og ser for meg i speilet hvordan det smeller til bakfra. Det er guffent, men ikke like guffent som det var rett i etterkant og de første ukene etterpå.