80 prosent av omsorgsdager tas ut av kvinner

.....

Vi deler likt, det er en selvfølge for oss begge.

Jeg innser igjen at min omgangskrets er svært likestilt, dette er ikke et tema i mine kretser. Det er definitivt like naturlig at far er hjemme med sykt barn som at mor er det. Min egen familie er det vanskelig å uttale seg om, bortsett fra at det nok er oftere at min far passer mine barn hvis de er syke og jeg må på jobb, enn at min mor gjør det.

Vi deler likt. Det har hendt at en av oss har tatt en dag selv om det ikke var den personens tur, dersom den andre har noe ekstra viktig fore på jobben, men det går begge veier. Da må den andre ta to dager på rad neste gang. Jeg vet at mannen min møtte surmuling noen ganger før. Ikke så mye fordi ikke mor tok sykt barn-dagene, men fordi vi ikke hadde et nettverk (besteforeldre og sånt) som kunne stille opp i stedet.

Vi har delt relativt likt, hos oss tar den det passer minst dårlig for det.
For det passer jo aldri.
Min arbeidsgiver har ingen formeninger om slikt, og det tror jeg ikke mannens har heller.

Jeg tar alle (siden lillegutt bor hos meg er jo det naturlig).
40 har jeg å gå på for ett barn...

Jeg tar ut flest siden jeg er den eneste som får lønn for de dagene. Mannen er selvstendig og sjefen er så gjerrig.

Min første reaksjon er . Dette var ikke bra!

Vi forsøker å fordele det så likt som mulig, og anser det som en selvfølge.

Mannen min hadde en periode en portugisisk sjef, og der gikk toleransegrensa enda lavere enn ved å være hjemme med sykt barn. Når noen reiste seg fra et møte klokka kvart over fire og sa at han var nødt til å gå for å rekke barnehagen (de fleste møter ble lagt seint på ettermiddagen), kom responsen "don't you have a wife?".

Men det er ikke sånn at i dag var jeg hjemme, derfor MÅ du være hjemme i morgen. Vi prøver å få det slik at det passer best mulig for begge.

Vi har delt skjevt, tror jeg. I en periode da jeg var i løselig vikariat tok pappa'n omtrent alle sykedager for at jeg skulle få mest mulig jobb og slippe å si nei til jobbedager. Han har forresten tatt mest siden (også etter at vi flyttet fra hverandre), siden han har hatt mulighet for hjemmekontor.

Hattifnatten skrev:

Hos oss forsøker vi å dele så godt vi kan, men vi har opplevd at mannens arbeidsgiver har hatt forventninger om at jeg skal ta ut mer enn mannen min. Når han har gitt beskjed om at han må være hjemme med sykt barn har han et par ganger fått spørsmål om ikke "kona" kan være hjemme i stedet.
Det spørsmålet har jeg aldri fått på min jobb. (De kunne forresten bare prøvd seg.)

Det spørsmålet fikk jeg fra en tidligere arbeidsgiver når jeg måtte være hjemme med sykt barn. Mitt syke barn faktisk, mannen min var ikke faren engang. Jeg ble ganske så sur og svarte rimelig krasst tilbake. (det var samme arbeidsgiver som ikke ville gi meg fast stilling da han fant ut at jeg var gravid og han begrunnet det til og med med graviditeten)

Vi deler ganske likt på å være hjemme, den det passer greiest for blir hjemme og til slutt tror jeg det går opp i opp. Men jeg tror mannen ikke alltid fører det opp som sykt-barn-dag, siden han som oftest jobber samtidig som han ser etter ungene, eller tar igjen det meste etter arbeidstid. Så på papiret vil det da se ut som om jeg tar de fleste dagene.

Jeg tar alle ene og alene fordi Drammen ikke har rett til omsorgsdager. Når minsten blir født sånn at vi har rettigheter begge to regner jeg med at vi ender med å dele veldig likt. Hvis han ikke insisterer på å dulle hjemme hver gang ungen hoster da - det er ikke totalt utenkelig.

Adrienne skrev:

Men jeg tror mannen ikke alltid fører det opp som sykt-barn-dag, siden han som oftest jobber samtidig som han ser etter ungene, eller tar igjen det meste etter arbeidstid. Så på papiret vil det da se ut som om jeg tar de fleste dagene.

Hm ja, jeg tenkte også på det etter at jeg hadde postet mitt innlegg.

Okei, på det første barnet hadde jeg ingen sykedager siden han bodde hos faren og jeg to timer unna.

Jeg tar alle. Sånn er det med pendle-mann.

Heldigvis er ungene sjeldent syke, så jeg har ikke vært i fare for å "bruke opp" dagene mine, og heller ikke gått glipp av mange dager på jobb.

Vi tar ut annenhver gang - og er ganske så akkurat på 50 %.

Vi deler ganske likt på det, men hos oss har begge utstrakte gjemmekontormuligheter, så jeg tror ikke noen av oss har bokført sykt barn-dager hos arbeidsgiver de siste 5-6 årene.

Jeg kjenner mange som deler ganske så likt, og mange hvor mor stort sett tar ut alle dagene. Jeg kjenner ingen hvor det alltid er far som er hjemme.

Vi deler likt, den det passer minst dårlig for den dagen blir hjemme.

Men jeg vet av mange familier hvor det stort sett bare er mor som hjemme, med argumenter av typen "far er uunværlig på jobb" og "mor vil uansett benytte en hver anledning til å være hjemme med barna".

Jeg har tatt alle planleggingsdager, siden barnas mor jobber i barnehage og er opptatt med planlegging. Også tar jeg sykt barn-dagene som faller på ukene jeg har barna. Men som mannen til Adrienne, så bruker jeg som oftest ikke å føre det opp som sykt barn dag. Jeg jobber en god del hjemmefra mens den syke sover eller ser film eller leker hvis hun er i form til det, og avspaserer resten.

Nå tar jeg alle selv siden jeg er alene med dem. Dvs bestefar/bestemor tar noen innimellom, dersom ungene ikke er veldig syke.
Når vi var 2, så delte vi sånn høvelig, pappaen studerte, så dersom han ikke hadde noen obligatoriske timer så var han hjemme. Jeg tror nok at vi delte sånn omtrent 50/50.