Liker du å bli feiret?

Liker du å være Brudeparet? Konfirmanten? Jubilanten?

Jeg gjør ikke det, selv om jeg er superglad i fester, men liker ikke å være hovedpersonen.

Og så lurer jeg på om det er en sammenheng mellom at man får for mye/for lite oppmerksomhet til vanlig?

Poll kommer

Kommer litt ann på. Om jeg må danse brudevals, skjære kake og gjøre sånne kleine greier som folk forventer, så liker jeg det ikke. Men om jeg bare kan delta og kose meg på mine premisser så er det ok.

Nje, det er nesten litt formavhengig! Jeg liker vel kanskje ikke så veldig godt å bli feiret. Selv om jeg i bunn og grunn er svært glad i å være midtpunktet.

I grunnen ikke, selv om jeg er veldig glad i oppmerksomhet og tant og fjas. Men akkurat å skulle ha stor bursdagsfeiring har jeg ikke spesielt lyst til, og jeg husker at jeg følte meg veldig utilpass i konfirmasjonen. Bryllupet var mer greit, for der var vi to om det, sånn at jeg ikke var helt alene med all oppmerksomheten.

Jeg ble 40 i fjor og har mer enn en gang fått spørsmål om jeg ikke skulle feire dagen, men har ikke gjort det rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst.

Nei, jeg hater det. Bryllupet mitt var et komplett mareritt, der eksen sutret seg til å ha en million gjester og eks-svigermor tvang meg til å ha svææær kjole...

Seriøst. Hadde aldri gjort det igjen, selv om mannen jeg har nå er mye bedre. Heldigvis er vi på likefot og ønsker begge en enkel middag ute med barna, dersom vi noen gang gifter oss.

Min egen bursdag feirer jeg ikke i det hele tatt.

Jeg liker ikke å være midtpunkt for feiring. Ikke i det hele tatt.
Jeg er både døpt, konfirmert og gift, men har klart å sno meg unna feiringer med masse fokus likevel. Dvs dåpen ble feiret med softis. Uformell feiring en fredagskveld da vi gifta oss.

Jubileer er også noe jeg ser mørkt på og kjenner forventningspress for tida.
Å være gjest passer meg utmerket. Andres bursdager og feiringer er toppers.

Jeg får i overkant mye oppmerksomhet til daglig og tenker at det er ok så lenge det går på sak/rolle og ikke for mye på meg som person.

Tja, jeg likte godt både å være brud, nydisputert doktorand og 40-åring, men jeg vet ikke helt om det kvalifiserer til «elsker å være midtpunkt». Jeg har ikke noe imot det, i hvert fall, og jeg elsker morsomme fester og staselige middagsselskaper. Jeg synes også det er gøy å holde taler, forelese og generelt make a spectacle of myself, så det henger sikkert sammen. Jeg får passe mye oppmerksomhet til vanlig, vil jeg si.

Å være konfirmant var vel en passelig miks av flaut (alderen + naturlig introvert) og stas (naturlig sirkushest).

Jeg liker ikke å bli feiret eller å være midtpunkt.

Jeg er ikke spesielt utadvendt, men har det likevel med å få en del oppmerksomhet. Synes det er greit med litt oppmerksomhet, f.eks. om jeg har holdt en presentasjon som noen likte eller om noen syntes at jeg gjorde et eller annet riktig og sier det høyt. Men jeg strever ikke etter det.

Jeg er alltid veldig synlig, så jeg ønsker i det hele tatt svært sjeldent ekstra oppmerksomhet velkomment, og nevner ikke at jeg har bursdag på jobb, eller her på FP for den saks skyld, har ikke store bursdagsselskaper og kommer aldri til å ha det, selv om jeg har ofte store selskaper av ingen spesiell grunn. Når jeg slutter i en jobb feks så er jeg ekspert på å bare svinne ut av døra uten at folk helt får med seg at jeg slutter. Sier at jeg kommer innom neste uke og sånn bare for å slippe "den offisielle takketalen".

Takketaler og avskjeder er min store skrekk.

Jeg kan gjerne holde en takketale, men å være gjenstand for sånt får meg til å ønske et synkehull.

Jeg synes det er stas å bli feiret. Da jeg ble 30 fikk jeg to overraskelsesfester to dager på rad, kjempegøy! Vi hadde lite bryllup, men stor fest etterpå, men da mer uformelt der vi ikke satt ved et bord og var Brudeparet. Veldig fint. Nå fyller jeg snart 40, og da føler jeg ikke for noen stor fest, men det er mer på grunn av livssituasjon og energinivå, og at det har vært litt for mye over lang tid som gjør at jeg heller vil ha en rolig feiring med de nærmeste. Kan hende jeg ombestemmer meg innen november, men noen stor feiring blir det ikke.

I konfirmasjonen min nektet jeg å ha taler eller sanger. Jeg syns det er litt vanskelig med egen feiring og midtpunktfølelsen, og har ikke feiret noen runde tall så langt. Men nå skal jeg snart! 😱 Og jeg gleder meg, selv om jeg slet litt med å bestemme meg for stor fest.

Jeg kan godt være midtpunkt, men det må helst være litt uplanlagt midtpunkt (som i at mange samles rundt meg fordi jeg har noe spennende eller morsomt å fortelle, eller at flere synes at jeg er flink til å synge og spille gitar (av typen på nachspiel 😮, det må innrømmes, og det er dessuten noe som ikke skjer særlig ofte lenger). Gedigne arrangerte selskaper må gjerne ha en annen hovedperson enn meg.

Men når det er sagt, så elsker jeg å arrangere på vegne av andre, gjerne stort og pompøst, og så kan jeg godt holde taler.

Jaaaa!

Jeg er en diva.

Jeg liker godt rose- og takketaler. Jeg er en skamløs hund etter smiger. Og så liker jeg GAVER!

Jeg liker i grunnen godt å være hovedperson i sånne sammenhenger; jeg synes det er hyggelig med taler også (hvis de er bra eller i det minste koselige). Det er veldig sjelden jeg er i den situasjonen, da, jeg kan vel i farten huske bryllup og førtiårsdag, og begge deler var forholdsvis rolige affærer. (Konfirmasjonen var enda roligere, vi hadde ikke taler eller noe.) Jeg ville ikke nødvendigvis like å bli veldig fokusert på i gigastore selskaper, men det er da heller aldri aktuelt.

Jeg får ... passe mye oppmerksomhet til vanlig, vil jeg si. Er en ganske fredelig introvert, med en liten og enda mer introvert familie, og jobber i en jobb der jeg er godt synlig internt, noe synlig overfor kunder, og har så å si ingen kontakt med omverdenen.

Jeg kunne godt tenke meg en rosende takketale i ny og ne, jeg. Men det har jeg aldri fått. Jeg må nok bytte jobb oftere. (Eller vente til jeg blir femti.)

Toffskij skrev:

Jeg liker godt rose- og takketaler. Jeg er en skamløs hund etter smiger. Og så liker jeg GAVER!

Ja, jeg også! Elsker elsker elsker gaver og taler og skryt og moro. Rosa sanger også, helt topp!

Jeg liker ikke så godt å være midtpunkt, men jeg takler det greit, og har ingen skrupler med å holde taler og sånn. Og litt ros kan jeg da alltids ta imot. :raus:

Altså, pollen passer ikke, for det er jo noe i mellom å elske å være midtpunkt - og ikke å like det.

Jeg vil gjerne ha en passe dose med [positiv] oppmerksomhet som bare er meg til del -jeg liker å bli sett. Jeg vil gjerne ha gaver, og skulle ønske at Noen Andre fikset 45-års selskap til meg, for eksempel.

Jeg føler ikke at det har noe med hverdagens opperksomhet å gjøre.

Broccoli it is, then.