Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Fakse er inne på noe.
Forøvrig synes jeg det blir for enkelt å si at det er litt kvinners egen feil, fordi vi/de legger listen for høyt. Jeg tenker at den listleggingen ikke er noe man velger helt fritt på egenhånd, men at det ligger mange forventninger i samfunnet rundt oss til hvordan kvinner skal være for å være flinke nok og gode nok mødre. Selvsagt kan man gå i seg selv og ta et oppgjør med standarden man ønsker på ting som hus og hjem og husarbeid og slik, men det er fortsatt slik at veldig mange forventer mer av kvinner enn av menn i forhold til å ta seg av hus og barn, og at kvinner derfor lettere opplevere misbilligende blikk og mer eller mindre skjult kritikk når de for eksempel velger å jobbe fulltid med små barn, enn menn gjør. Jeg opplever fortsatt at menn blir rost for ting de fleste tar som en selvfølge at kvinner gjør. (Ta permisjon, jobbe redusert, etc. etc.)

Og det finnes jo forskning på at jo mer likestilt et forhold er, jo bedre funker det.

pøbelsara skrev:

Fakse er inne på noe.
Forøvrig synes jeg det blir for enkelt å si at det er litt kvinners egen feil, fordi vi/de legger listen for høyt. Jeg tenker at den listleggingen ikke er noe man velger helt fritt på egenhånd, men at det ligger mange forventninger i samfunnet rundt oss til hvordan kvinner skal være for å være flinke nok og gode nok mødre. Selvsagt kan man gå i seg selv og ta et oppgjør med standarden man ønsker på ting som hus og hjem og husarbeid og slik, men det er fortsatt slik at veldig mange forventer mer av kvinner enn av menn i forhold til å ta seg av hus og barn, og at kvinner derfor lettere opplevere misbilligende blikk og mer eller mindre skjult kritikk når de for eksempel velger å jobbe fulltid med små barn, enn menn gjør. Jeg opplever fortsatt at menn blir rost for ting de fleste tar som en selvfølge at kvinner gjør. (Ta permisjon, jobbe redusert, etc. etc.)

Og det finnes jo forskning på at jo mer likestilt et forhold er, jo bedre funker det.

Jo. Ja. Men er det kvinner eller menn som legger lista høyt for kvinner? (Jeg vet at det ikke egentlig er svart/hvitt, altså.)

Jeg har det veldig bra i et travelt liv, selv om det nok kan være fare for at jeg krasjer slik som Oslo78 beskriver. Det er forskjellig hvor mye arbeidsmengder man trives med, jeg liker å ha en full kalender. Det som berger meg er de ukene i året jeg må følge ungene på ulike sykehusopphold. Da får vi masse tid sammen, og jeg tar helt fri.

Det er også et poeng at jeg overhodet ikke bryr meg om huset er rotete eller skittent. Der har husbonden det mye verre, jeg merker at han blir sliten og stressa innimellom.

gajamor skrev:

Jeg har det veldig bra i et travelt liv, selv om det nok kan være fare for at jeg krasjer slik som Oslo78 beskriver. Det er forskjellig hvor mye arbeidsmengder man trives med, jeg liker å ha en full kalender. Det som berger meg er de ukene i året jeg må følge ungene på ulike sykehusopphold. Da får vi masse tid sammen, og jeg tar helt fri.

Det er også et poeng at jeg overhodet ikke bryr meg om huset er rotete eller skittent. Der har husbonden det mye verre, jeg merker at han blir sliten og stressa innimellom.

Dette høres nøyaktig ut som meg. Jeg elsket livet mitt, jeg. Og jeg trodde jeg var vaksinert mot å bli utbrent siden jeg aldri har giddet å anstrenge meg for at huset skal være i nærheten av perfekt (det er temmelig langt unna...)

Det var altså ikke nok... Men jeg håper jeg kommer tilbake til noe i nærheten av det jeg var, for jeg trivdes så inderlig godt med livet mitt.

Fakse skrev:

Jeg synes egentlig det er greit med småbarn, full jobb, henting og bringing, husarbeid og middagslaging. Mye fordi jeg og mannen deler veldig godt på det meste, så der kan jeg nok takke likestillingen. Men også fordi vi ikke har kommet dit at vi har ettermiddagene fulle av fritidsaktiviteter enda også. Kanskje er ikke problemet likestilling og full jobb, men alt det andre som kommer i tillegg?

Her er jeg litt også. Og jeg har tenkt det samme.

Jeg prioriterer bevisst ned en del huslige syssler (koster meg ikke mye akkurat, sjuske som jeg er) og er med på lite sosialt, ihvertfall i løpet av uken. Jeg har bevisst skaffet meg en jobb nære hjemmet (vet det ikke går for alle) og trenger ikke kollektivtransport eller stå i kø, og jobber i det offentlige med en rimelig kontrollert arbeidsmengde, fleksibel sjef og fleksitid.

MEN: Jeg merket at det blir atskillig mer hektisk den ene dagen Junior skal på svømming kl 18 og vi må dra hjemmefra kl 17.10. Jeg er foreløpig innstilt på å ha så få aktiviteter som mulig i lang tid fremover, for de dagene går det slag i slag til kl 20. Vil ikke ha mange slike dager i uken, selv om svømmingen i seg selv er kjempekoselig. Det var også mer stress da jeg før tok tog til jobb, selv om jeg da kun hadde ett barn å hente/levere.

Mener ikke med dette å si at alle bør gjøre som meg. Men mer å si at jeg merker på meg selv at det skal lite til for å øke stresset ganske betraktelig, og da vil jeg sikkert også bli mer sliten.

Feks er jeg uvanlig sliten (til å være meg) nå om dagen, pga to små barn, jobb med ca dobbel arbeidsmengde i forhold til vanlig (og slik skal det være en god stund fremover og bare tanken i seg selv stresser meg), kjøp og sag av hus, tanke på flytting i nærmeste fremtid osv. Jeg har ikke hatt overskudd på å trene på mange uker, er blitt mer glemsk og har minde overskudd. Men dette er jo ting som går over.

Jeg er mye alene og jobber kun 66% stilling.
Mye alene som i mye alene med unger. Eldstemann autist og div oppfølging, mellomsøster har et aktivitetsnivå over vanlig og under oppfølgig hos PPT, lillesøster nett begynt på skolen og alt det medfører. Skulle mange ganger ønske jeg var mann jeg

Jeg leste hovedinnlegget og ser at HI har tre barn. Men kan ikke se at det står et ord om at det er en mann inne i bildet der. Jeg mistenker likevel at hun har et eksemplar av arten i hjemmet, hvorfor er hun trippeltarbeidende da?

Og hva er alt dette tullet med at likestillingen har gått for langt? Den dagen det kommer innlegg i hopetall a la sutringen til trådstarteren her, den dagen skal jeg begynne å si meg enig i det. Inntil da har likestillingen tydeligvis en lang, lang vei å gå.

Jeg vil påstå vi er likestilte i heimen hos oss. Likevel merker vi tidsklemma godt. Men jeg tror at hvis vi ikke hadde vært likestilte hadde jeg vært både sur og utslitt. Jeg håndterer dårlig nok når svigermor insinuerer at det er mitt ansvar at det ikke er avlevert bursdagsgaver til dem i tide eller vasket vinduer.

Det er endel ting vi ikke får til. Det er ikke ryddig og rent her alltid. Nå har mannen vært alene hele uka, og det er litt kaos kan man trygt si. Men han har greid å følge opp barn og skole, da får man heller leve med at det flyter litt. For oss er det to ting som kunne ha lettet hverdagen. Det ene er vaskehjelp. Det andre er å ha litt mer avstand mellom arbeidstidens slutt og barnehagen stenger/fritidsaktivitetene begynner.

Katta skrev:

Jeg håndterer dårlig nok når svigermor insinuerer at det er mitt ansvar at det ikke er avlevert bursdagsgaver til dem i tide eller vasket vinduer.

Jeg har informert om hvor hun finner vaskefille, bøtte, nal og vaskemiddel.

Hattifnatten:

Fnatten: mine barn har kledd seg selv siden de var 3-4 år. Jeg husker jeg sa fra i barnehagen en gang at de kledde seg selv, at det ikke var jeg som hadde så kreativ sans for kombinasjoner. Men sånt plager meg veldig lite, jeg er generelt avslappet. Jeg er ikke fullt så avslappet på søppel som ikke er båret ut og sokker i sofaen, men dog.

Jeg tror du har noe rett mhp kontrollbehov. Og opplevde forventninger utenfra. Det har jeg i meg selv også, jeg merker jeg av og til lurer på hva naboene tenker når mine barn åpenbart ikke får middag på bordet klokka fire slik normen er her. Sannsynligvis tenker de ingenting bortsett fra at jeg prioriterer annerledes/feil i utgangspunktet, men det får så være.

Jeg skal svare Hattifnatten konkret:

Etter hvert av mine svangerskap har jeg opplevd uttalte smerter i rygg, nakke, skuldre og hode. Dette som både resultat av selve svangerskapet (ryggen min var ikke sterk nok til å bære magen på en måte) og som resultat av lite søvn og mye bæring. Ikke noe problem, det går jo over.

Etter mitt tredje svangerskap opptrådde de samme plagene. Det bekymret ikke meg. Etter hvert fikk jeg innmari vondt i armene. Bekymret meg ikke heller. Så ble det så vondt i armene at jeg holdt på å miste babyen min da jeg løftet ham opp. Jeg ble sykemeldt. Så slo magen seg fullstendig vrang. Så sluttet jeg å sove om natta. Så endte jeg på sykehus...Og så har jeg brukt et år på å komme meg igjen og er fremdeles ikke i mål.

Så svangerskap og barseltid kan faktisk sette sine spor på kroppen. Jeg har nok en svakhet i ryggen som gjør meg disponert for å bli sliten på denne måten, men det hadde nok ikke gått som det gikk hvis jeg hadde skjønt at disse smertene burde taes på alvor og gått inn for å få mer hvile. Jeg fikk oppfordring om å trene og gjørde det samvittighetsfullt - og gjorde situasjonen bare mye verre.

Jeg tenker at jeg stort sett gjør det jeg selv vil. Og på tross av alt vi gjør, tilbringes kvelden i stort sett foran tvn.

Kvinneliv nå er jo ingenting mot hva det var før. Godt opp på 60-tallet var det mange som ikke hadde verken fryser eller kjøleskap. En kollega fortalte at da hun hadde bleiebarn sto hun om morran i kjelleren i borettslaget og kokte tøybleier i vaskekjelleren. Skulle du ha noe fra frysen måtte du taue avgårde med ungene ned til fryseanlegget hvor dere hadde leid boks og hente tyttebær. Mat var dyrt - man brukte ca 50% av lønna på mat. Så det var ut og plukke frukt og epler og sylte og safte. Klær var dyrt, hull måtte stoppes og klær repareres. ( var en artikkel om et gigantisk utsalg i en trikotasjeforretning hvor avisa regnet om prisene til dagens pengeverdi. Bildet viste kø langt ned over gata, og et av eksemplene var dongeribukser til 800 kr i dagens pengeverdi. 800 på gigantsalg!). Hvor mange stopper sokker nå? Hvor mange HAR en stoppesopp, eller vet hva det er?? Å være husmor VAR faktisk arbeid.

Og jeg er aleine med full jobb og ikkeno samvær, så Moestue m. Millionærmann og au pair skal ikke pelle meg på nesa jeg gjør mitt i FAU også.

Jeg syns det blir mye syting, jeg. Vi droppet allle aktiviteter noen måneder, ingen fikk gå på noen ting. Det var deilig, gitt.

Hattifnatten skrev:

Går det an å stille et litt teit spørsmål?

Hva mener man med å bli sliten etter f.eks 3 svangerskap?
Er det vanlig at man i årevis etter svangerskapene går rundt og er sliten fordi man har gjennomført 3 svangerskap?

Jeg har gjennomført 3 svangerskap og det var ille nok mens det stod på. Etterpå har jeg da fungert og jeg trodde det var ganske så vanlig. At noen får senskader vet jeg selvsagt, men at kroppen blir permanent sliten etter svangerskap er vel ikke såå vanlig?

Jeg tror mange kvinners kontrollbehov på hjemmefronten bidrar sterkt til slitenhet.
Kroppsfokus og det at man skal se ut som en fotomodell til man er 60 hjelper heller ikke på totalen.

Det hjelper ikke å være konstant misfornøyd med kroppsbildet sitt. Det hjelper ikke å være alene om å ha fullstendig kontroll på familienTM, kontrollere at barnas klær matcher, passe på at mannen gjør det riktige etter instruksjoner når han "passer" barna sine osv.

Slækk trengs på en del områder for at likestillingen skal nå fram. Slækk og ansvarsforskyving i hjemmet.

Menn må ta mer ansvar på hjemmebane og kvinner må legge av seg kontrollbehovet. Jeg får neller av kvinner som stønner og sukker over sine menn som ikke kan kle barna. Nei pokker om jeg hadde lært meg å kle mine barn om mannen min hadde stått over skulderen min og kritisert fargevalg, klesvalg og hvordan jeg gjorde ting.

Jeg gjorde nesten ingenting av dette. Ikke matching av klær, ikke dårlig kroppsbilde, bruker ikke sminke, blåser i om tøyet er strøket, kunne ikke brydd meg mindre om at mannen kler ungene slik eller slik. Men jeg ble altså sliten rent fysisk. Av bæring, trilling, løfting, gåing, ståing, amming, nattevåk, osv. Så sliten tydeligvis at jeg ble syk. Legene trodde jo først at jeg hadde massevis av rare sykdommer, så kraftige smerter hadde jeg i magen.

Jeg bruker å si at ungene mine har en pappa som virker.

Charlie skrev:

Jeg tenker at jeg stort sett gjør det jeg selv vil. Og på tross av alt vi gjør, tilbringes kvelden i stort sett foran tvn.

Kvinneliv nå er jo ingenting mot hva det var før. Godt opp på 60-tallet var det mange som ikke hadde verken fryser eller kjøleskap. En kollega fortalte at da hun hadde bleiebarn sto hun om morran i kjelleren i borettslaget og kokte tøybleier i vaskekjelleren. Skulle du ha noe fra frysen måtte du taue avgårde med ungene ned til fryseanlegget hvor dere hadde leid boks og hente tyttebær. Mat var dyrt - man brukte ca 50% av lønna på mat. Så det var ut og plukke frukt og epler og sylte og safte. Klær var dyrt, hull måtte stoppes og klær repareres. ( var en artikkel om et gigantisk utsalg i en trikotasjeforretning hvor avisa regnet om prisene til dagens pengeverdi. Bildet viste kø langt ned over gata, og et av eksemplene var dongeribukser til 800 kr i dagens pengeverdi). Å være husmor VAR faktisk arbeid.

Jeg syns det blir mye syting, jeg. Vi droppet allle aktiviteter noen måneder, ingen fikk gå på noen ting. Det var deilig, gitt.

Akkurat sånn har jeg også tenkt. Hva er det vi klager over i forhold til slik det var for 50 år siden.

Men kroppen min er tydeligvis ikke skapt for eller vant til det jeg har utsatt den for de siste 7 årene. Fasiten fikk jeg i fjor. Men jeg håper det igjen kommer en dag hvor jeg kan gå en tur uten å bli redd for å bli dårlig av det. Og jeg tror dagen nærmer seg.

Hattifnatten skrev:

Hva mener man med å bli sliten etter f.eks 3 svangerskap?
Er det vanlig at man i årevis etter svangerskapene går rundt og er sliten fordi man har gjennomført 3 svangerskap?

Jeg vet ikke om det kan kalles vanlig, men det er vel ikke sjelden heller, at folk sliter med å komme på bena igjen etter svangerskap og fødsel? Godt hjulpet av at man ikke får den nødvendige søvn for å restituere heller. Jeg tipper jeg brukte et par år på å komme i vater rent fysisk etter svangerskap. Ikke slik at jeg var sykemeldt, men jeg hanglet og var generelt kraftløs. Og jeg fikk da inntrykk at vi var mange som hadde det slik. Det skyldtes muskelsvinn under svangerskapet, det tok lang tid å få opp jernnivået, ryggubehag etc. Mitt svangerskap var over snittet komplisert, så det er ingen benchmark. Men som sagt var inntrykket mitt at vi var mange som hadde det slik i etterkant.

Hattifnatten skrev:

Jeg har ofte fått høre hvor FLINK han er som sitter barnevakt når jeg er på jobb.

Jeg fikk høre hvor heldig jeg var som fikk lov ti å reise på ferie en hel uke uten barn. Jeg tror aldri han fikk høre hvor heldig han var som fikk lov til å dra på jakt uten barn.

Så er det mange måter å bli sliten på. Det er vel få av oss som har den belastningen som f.eks. Nessies bestemor hadde, rent fysisk. Men jeg tror vi er for lite flinke til å konsentrere oss om det vi gjør, og ikke tenke på alt det andre. Det er psykisk slitsomt å la seg dra i alle mulige retninger, og jeg tror menn er flinkere til f.eks. å bare tenke jobb når de er på jobben, ikke være i gang med å planlegge middagen og bekymre seg for hosten til minstemann, mens de innimellom kikker i speilet og lurer på hva de kan gjøre med den ekstra bilringen.

Jeg føler ikke jeg har brukt så mye tid på å komme meg etter svangerskapene, men ammingen, DEN har tatt på. Jeg ammet alle fire lenge (opptil to år), og når jeg selv går sykt mye ned i vekt av det, så tar det (for meg!) flere år å få tilbake energien igjen. Jeg tror ikke jeg har følt skikeklig energi før det siste året, det bil si etter at minsten ble 4 år.

Charlie skrev:

Jeg tenker at jeg stort sett gjør det jeg selv vil. Og på tross av alt vi gjør, tilbringes kvelden i stort sett foran tvn.

Kvinneliv nå er jo ingenting mot hva det var før. Godt opp på 60-tallet var det mange som ikke hadde verken fryser eller kjøleskap. En kollega fortalte at da hun hadde bleiebarn sto hun om morran i kjelleren i borettslaget og kokte tøybleier i vaskekjelleren. Skulle du ha noe fra frysen måtte du taue avgårde med ungene ned til fryseanlegget hvor dere hadde leid boks og hente tyttebær. Mat var dyrt - man brukte ca 50% av lønna på mat. Så det var ut og plukke frukt og epler og sylte og safte. Klær var dyrt, hull måtte stoppes og klær repareres. ( var en artikkel om et gigantisk utsalg i en trikotasjeforretning hvor avisa regnet om prisene til dagens pengeverdi. Bildet viste kø langt ned over gata, og et av eksemplene var dongeribukser til 800 kr i dagens pengeverdi. 800 på gigantsalg!). Hvor mange stopper sokker nå? Hvor mange HAR en stoppesopp, eller vet hva det er?? Å være husmor VAR faktisk arbeid.

Men på den tiden hadde de ikke de mulighetene vi har i dag. Det var vanskeligere å få til utdannelse, jobb, hobbyer, festing, oppussing og interiørinnkjøp i tillegg til familie, og spesielt for kvinner vil jeg tro. Det avr heller ikke overflod av fritidsaktiviteter som ungene kunne være med på. De ofret ikke slike ting noen tanker, men kunne konsentrere seg om en ting - om å være husmor. Det var helt sikkert ikke noe slaraffenliv det heller, og det var sikkert ofte frustrerende.

Men i dag har vi andre utfordringer, som handler om det jeg var inne på tidligere, at vi må velge bort ting som vi har lyst til å gjøre. Og når man ikke klarer å velge bort noe så blir det veldig travelt og slitsomt. Jeg tror også det med å være tilstede i det man driver med akkurat nå er viktig, som allium nevner. Skal vi tenke på alt samtidig så får vi ikke glede av det vi driver med akkurat da.

Det var ikke lett før, men det er ikke nødvendigvis så lett nå heller.