Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Katta skrev:

Jeg bruker å si at ungene mine har en pappa som virker.

Ha ha - det bruker jeg si også!

For jeg og får den - "åh, mannen din er så flink å hjelpe deg med barna!" (Vi har en stor andel gammel generasjon i familien.)

Jeg bruker svare dem at dersom det ikke hadde vært for Gubben, hadde det vært dårlig stell med de ungene. :mor som ikke lager mat:

Hattifnatten: Jeg skjønner hva du mener og vil fram til. Likevel må jeg si at jeg hadde forventet en litt mer nyansert holdning fra deg.

Hattifnatten skrev:

På hvilken måte? Holdning til hva?

Til at det faktisk, om kanskje ikke så ofte(?), går an å bli utslitt av svangerskap, fødsler og amming.

Nå tok vel ti barnefødsler og husmortiværelsen før i tida på kvinnene som levde da. De var opplærte til å ikke klage, og det gjorde de nok heller ikke. Men de gikk jammen ikke gjennom strabasene uten å få merker av det heller. En seksti år gammel dame for 100 år siden var ferdig med livet, mens søsteren hennes døde i barselseng 25 år tidligere. En seksti år gammel dame i dag er travel med å realisere seg selv, jobber fullt og stiller opp for barn og barnebarn.

Jeg er helt enig i at det er mange ting som er anstrengende i vår tid og jeg skjønner til og med at noen kan ønske seg tilbake til en tid da man ikke hadde noen valg. For da trenger man jo heller ikke ta konsekvensene av noen valg. Da er det bare sånn livet er.

Jeg går bare ikke med på at likestilling har gitt oss færre valg.

Selvsagt blir man trett av svangerskap, barselperioder og amming. Og i en verden der likestilling er et ideal blir dette anerkjent og man får tilbud om hjelp. Jeg husker levende en bok fra 50-tallet der barselkvinnen fikk streng beskjed om at det var viktig å ta seg ekstra godt av mannen når hun kom tilbake fra sykehuset. Hun måtte huske at han hadde vært ensom stakkar, og følte seg litt tilsidesatt nå når hun også var opptatt av et barn, så hun måtte ta spesielt hensyn til ham.

Ikke sant, Blå. Den idéen om at det stilles så mange flere krav fra samfunnet til kvinner nutildags? Nah. Da har man ikke lest mange "Råd til Kvinnen!"-bøker fra svunnent femtitall, altså.

Hvis man streber etter å ha det beste av det beste på alle felt, og glemmer at muffinsbloggerne jobber en 10 % stilling i den lokale brukskunstsjappa og derfor har tid til å dandere blonder på sølvplettfat og at artiklene om kvinner som med glede skryter av mengder med reiser, "shopping og champagne!", ikke refererer til kvinner med normal småbarn-obosleilighet-billån-økonomi, et cetera, da er det ikke rart man blir sliten. Det går det an å gjøre noe med.

Hattifnatten skrev:

At det ikke er så ofte at man blir langvarig og permanent utslitt av fødsler, svangerskap og amming nei.

Nei, det er nok ikke det. Og jeg må også ta selvkritikk på at du presiserte at du kun stilte et spørsmål.

Jeg vet ikke hvorfor dette traff meg. Jeg er selv blitt langvarig utmattet, men av andre årsaker enn svangerskap og amming. Jeg tygget litt på dette og tror det kommer av at jeg kanskje opplevde det som et spark bak til de som faktisk opplever dette, slik som Oslo78. Litt sånn Tåler du ikke mer enn det, liksom. Jeg har selv vært gjennom en del av det samme som henne og har stor respekt for det. Jeg har også stor respekt for dine meninger, Fnatt, jeg opplever deg vanligvis som veldig klok og nyansert. Kanskje dette traff meg nettopp av den grunn.

Jeg vet ihvertfall av meg selv at det er ikke er selve svangerskapet og fødselen jeg blir sliten av, det er småbarnsperioden. Jeg blir sliten av å ha noen som krever meg hele tiden, det er sånn jeg er. Jeg trenger tid for meg selv. Derfor har jeg ikke fått barn så veldig tett, heller, for da ville jeg blitt for sliten. Men denne slitenheten er jo borte når barna er større og det er mer tid til meg og mitt.

Jeg registrerer at det i veldig mange tilfeller er de kvinnene som klager mest over hvor slitsomt barn/svangerskap/husogheimogjobb er, også, ikke overraskende, er de som snakker mest om viktigheten av nyvaskede vinduer, gjærbakst til enhver anledning, at man må være hjemme tidligst tre hver dag for å ha middagen klar, at julegardinene (!) må strykes etc. De som ikke vil fire på kravene/standarden. Og selvfølgelig skal man trene på treningsstudio, gå på cafe med vennene og reise på jentetur til Praha.

Og jeg ser ikke helt at det skal være et overordnet samfunnsansvar å gjøre noe med at noen legger lista for hva de må gjøre og hva de må ha høyere enn de er nødt til.

Cuyahoga skrev:

Jeg registrerer at det i veldig mange tilfeller er de kvinnene som klager mest over hvor slitsomt barn/svangerskap/husogheimogjobb er, også, ikke overraskende, er de som snakker mest om viktigheten av nyvaskede vinduer, gjærbakst til enhver anledning, at man må være hjemme tidligst tre hver dag for å ha middagen klar, at julegardinene (!) må strykes etc. De som ikke vil fire på kravene/standarden. Og selvfølgelig skal man trene på treningsstudio, gå på cafe med vennene og reise på jentetur til Praha.

Og jeg ser ikke helt at det skal være et overordnet samfunnsansvar å gjøre noe med at noen legger lista for hva de må gjøre og hva de må ha høyere enn de er nødt til.

Denne er eg enig i. Det som er litt trasig er at det blir et samfunnsansvar for jobben er det einaste av dette en kan blir sjukmeldt frå. Eg var nettopp på et seminar om kvinner og helse og foredragsholderen, kvinne, var opptatt av akkurat dette,; korfor er det jobb som alltid først skal vike?

Cuyahoga skrev:

Jeg registrerer at det i veldig mange tilfeller er de kvinnene som klager mest over hvor slitsomt barn/svangerskap/husogheimogjobb er, også, ikke overraskende, er de som snakker mest om viktigheten av nyvaskede vinduer, gjærbakst til enhver anledning, at man må være hjemme tidligst tre hver dag for å ha middagen klar, at julegardinene (!) må strykes etc. De som ikke vil fire på kravene/standarden. Og selvfølgelig skal man trene på treningsstudio, gå på cafe med vennene og reise på jentetur til Praha.

Og jeg ser ikke helt at det skal være et overordnet samfunnsansvar å gjøre noe med at noen legger lista for hva de må gjøre og hva de må ha høyere enn de er nødt til.

Jeg er enig. De jeg kjenner som har gått på en smell og blitt langvarig sykemeldte, har levd utrolig aktive liv, jeg hadde ikke klart å få til halvparten av hva de har drevet med. Ei ble veldig fornærmet på meg da hun fortalte at hun skulle bli nesten 100% sykemeldt og jeg spurte hvilke grep hun hadde tenkt å ta på fritiden. Spørsmålet var ikke relevant, for det var jobben som gjorde at hun ikke hadde overskudd til alt som "måtte" gjøres. Sånt blir jeg litt oppgitt av, jeg innrømmer det, men jeg sier ikke at dette gjelder alle kvinner som "møter veggen". Folk som kommer på jobb når de er nesten 100 % sykemeldt og som klager på hvor slitne de er fordi de dagen før hadde trening, venninnebesøk med middag og vin og dessuten måtte styre med de som pusser opp huset... Vel, jeg er ikke så empatisk da, kanskje.

Hyacinth skrev:

Nei, det er nok ikke det. Og jeg må også ta selvkritikk på at du presiserte at du kun stilte et spørsmål.

Jeg vet ikke hvorfor dette traff meg. Jeg er selv blitt langvarig utmattet, men av andre årsaker enn svangerskap og amming. Jeg tygget litt på dette og tror det kommer av at jeg kanskje opplevde det som et spark bak til de som faktisk opplever dette, slik som Oslo78. Litt sånn Tåler du ikke mer enn det, liksom. Jeg har selv vært gjennom en del av det samme som henne og har stor respekt for det. Jeg har også stor respekt for dine meninger, Fnatt, jeg opplever deg vanligvis som veldig klok og nyansert. Kanskje dette traff meg nettopp av den grunn.

Takk! Jeg er veldig åpen med hva som har skjedd med meg og det varmer å få forståelse selv om det sikkert er min egen feil at livet ble for mye slit i en periode. Men jeg vil understreke at jeg overhodet ikke er noen kontrollfreak, jeg er ikke en bollebakende husmor med ting på stell. Jeg tok mye ansvar hjemme fordi mannen i flere år har gitt uttrykk for at han er veldig sliten, og da ønsker man jo å avlaste. Så ble det for mye med 3 svangerskap, nattevåk og amming i tillegg. Og det året jeg har hatt unner jeg INGEN. Den fortvilelsen, de smertene, søvnløse netter, oppkast, konstant diare, osv - og stadige tilbakefall fordi det omtrent er umulig å ta det så rolig at kroppen restituerer seg med 3 relativt små barn.

Det verste er at jeg antageligvis hadde skrevet akkurat det samme som Hattifnatten for halvannet år siden... Har lært en ting og to om hvordan livet kan ta brå svinger kan man si.

oslo78 skrev:

Takk! Jeg er veldig åpen med hva som har skjedd med meg og det varmer å få forståelse selv om det sikkert er min egen feil at livet ble for mye slit i en periode. Men jeg vil understreke at jeg overhodet ikke er noen kontrollfreak, jeg er ikke en bollebakende husmor med ting på stell. Jeg tok mye ansvar hjemme fordi mannen i flere år har gitt uttrykk for at han er veldig sliten, og da ønsker man jo å avlaste. Så ble det for mye med 3 svangerskap, nattevåk og amming i tillegg. Og det året jeg har hatt unner jeg INGEN. Den fortvilelsen, de smertene, søvnløse netter, oppkast, konstant diare, osv - og stadige tilbakefall fordi det omtrent er umulig å ta det så rolig at kroppen restituerer seg med 3 relativt små barn.

Det verste er at jeg antageligvis hadde skrevet akkurat det samme som Hattifnatten for halvannet år siden... Har lært en ting og to om hvordan livet kan ta brå svinger kan man si.

Jeg har også lært mye av min motgang. Nå er mine plager stoffskifterelatert, men det er klart at enkelte ting ved min personlighet kan ha vært med på å gjøre det verre, det er nesten umulig å si, men jeg er dessverre (dvs var) både perfeksjonist, kontrollfrik og umåtelig effektiv. Likevel tror jeg det blir ganske galt å legge skyld på den enkelte når en rammes av ting som ME, CFS og utmattelse.

Teflona skrev:

Jeg er enig. De jeg kjenner som har gått på en smell og blitt langvarig sykemeldte, har levd utrolig aktive liv, jeg hadde ikke klart å få til halvparten av hva de har drevet med.

Det gjelder ihvertfall ikke meg. Ikke at jeg gikk på en smell heller, akkurat, men jeg ble syk.

allium skrev:

Så er det mange måter å bli sliten på. Det er vel få av oss som har den belastningen som f.eks. Nessies bestemor hadde, rent fysisk. Men jeg tror vi er for lite flinke til å konsentrere oss om det vi gjør, og ikke tenke på alt det andre. Det er psykisk slitsomt å la seg dra i alle mulige retninger, og jeg tror menn er flinkere til f.eks. å bare tenke jobb når de er på jobben, ikke være i gang med å planlegge middagen og bekymre seg for hosten til minstemann, mens de innimellom kikker i speilet og lurer på hva de kan gjøre med den ekstra bilringen.

Akkurat dette tenker jeg også på som en stor medvirkende årsak til stress. Arbeidet før i tiden krevde mer tid, og mer fysiske krefter. Mens arbeid i dag krever at man kan sjonglere mange ting på en gang, holde oversikt over mer, være flere roller enn tidligere. Jeg tror kanskje at det også henger sammen med den økte informasjonsmengden. Mange valg, mange vurderinger, mange sjanser til å "gå glipp av noe", lite ro til å bare være der man er (fysisk og psykisk).

Det er jo noe "omvendt" når det å gjøre noe skikkelig fysisk og "tanketomt" arbeid (klippe plenen, male et gjerde etc) blir en avslappende og meditativ aktivitet.

Kanskje vil forskning etterhvert vise at den psykiske belastningen gjør oss fysisk utmattet?

Et annet perspektiv er dette med vårt eget ansvar for sykdom og slitenhet. Selv har jeg vært syk i ett års tid med en autoimmun sykdom. Det er på en måte litt trist å tenke på at jeg i over ett år gikk rundt og følte meg skyldig i at jeg var syk. " det er sikkert fordi jeg lever så travelt, jeg stresser nok for mye, jeg er ikke flink nok til å trene osv." og så viste det seg at jeg feiler noe fysisk. Det betyr jo ikke at jeg skal ta ansvar for mitt eget liv og ta gode valg om hvordan jeg lever. Men det betyr heller ikke at det er "min feil" at jeg var så sliten.

Kjenner at jeg ikke helt klarte å finne de gode formuleringene eller ordene. Sliten på en lørdagskveld etter bytur med de to søte små

Bokormen skrev:

Det er sikkert store forskjeller rundt om, men jeg kjenner en del som skal være med på alt, som tar på seg veldig mye utenom barn og jobb. (Noen av disse igjen veksler mellom "jeg er verdensmester i alt til "det er såå synd på meg, jeg er sliiiten". Og så tilbake til verdensmesteren..)

Jeg kjenner til ei slik ei. Og hun er skikkelig uspiselig.

Hyacinth skrev:

Det gjelder ihvertfall ikke meg. Ikke at jeg gikk på en smell heller, akkurat, men jeg ble syk.

Nei, og jeg sier også at jeg inderlig godt vet at det slett ikke gjelder alle kvinner som blir syke. Jeg har selv stoffskifte-sykdom og vet hvor skjør balansen er for mange, men jeg sitter heller ikke på jobb og fortviler over at jeg ikke rekker Hemsedalturen eller ørten middagsavtaler, for slike ting kan jeg bare sjelden gjøre om jeg ønsker å fortsette i 100 % jobb, det vet jeg med sikkerhet.

Å få tre tette barn kan jeg se for meg at tærer ganske mye på kreftene. Man får tre svangerskap uten å ha restituert seg helt mellom hver gang, man har nattevåk, amming og bleieskift i trippel dose. For min del tar det et par år å komme meg etter et svangerskap. Det har med trening og amming å gjøre tror jeg. Først når jeg er helt ferdig med ammingen og det har gått noe tid føler jeg at kroppen og overskuddet er mer eller mindre tilbake. Jeg jobber jo endel, men er ikke perfeksjonist på hjemmebane. Dessuten har jeg en mann som virker, og hvis jeg skal trekke noen konklusjoner ut fra hvordan han ser ut i øyeblikket, er han minst like sliten som meg.

Jeg mente ikke å stikke deg, Hattifnatten. Beklager om det virket slik. Jeg mente egentlig det Katta sier, og for meg fikk denne slitenheten en litt lei utgang. Men I'll be back!

Teflona skrev:

Nei, og jeg sier også at jeg inderlig godt vet at det slett ikke gjelder alle kvinner som blir syke. Jeg har selv stoffskifte-sykdom og vet hvor skjør balansen er for mange, men jeg sitter heller ikke på jobb og fortviler over at jeg ikke rekker Hemsedalturen eller ørten middagsavtaler, for slike ting kan jeg bare sjelden gjøre om jeg ønsker å fortsette i 100 % jobb, det vet jeg med sikkerhet.

Ja, jeg vet. Jeg har selv hatt kolleger som klager på hvor trøtte de er, for de var i forening til klokka halv ett og dagen før var de først hos frisøren rett etter jobb, så på trening og så kjørt barna et eller annet sted og så rett i forening. Da sitter jeg litt sånn 😱, for jeg har overhodet ingen mulighet til å leve et sånt liv og jeg kjenner jeg blir litt sur over at de klager på trøtthet.