Hvilket forhold har du til kropp og vekt?

Undervektig og fornøyd.
Jeg kunne hatt godt av noen kilo til, f.eks om jeg skulle bli langvarig syk, men jeg tror ikke jeg klarer å legge på meg.

Polyanna skrev:

Jeg mangler sikkert alternativer. Si fra. 🙂

Jeg tror jeg ville ha plassert meg i kategorien "jeg har noen få kilo mer enn jeg burde og ønsker meg ned i vekt". Litt overvektig blir vel ikke det samme som "noen få kilo"? Kanskje det stemmer etter graviditeten?

Jeg er 40 kilo unna en normal BMI, og er ergo sykelig overvektig. Jeg sliter med overspising og har IKKE et greit forhold til kroppen min. Jeg tenker at om minus 20 kilo skal jeg slutte å være folkesky. Akkurat nå klarer jeg ikke å takle hvordan jeg ser ut.

Jeg har vært undervektig, men har lagt på meg og har tippet over på "normalvektig" så nå er jeg fornøyd.

For meg er vekt bare et tall. Jeg veier nesten åtti kilo (166 cm), men ser ikke ut som om jeg er et gram over søttito, som er fem kg over min idealvekt. BMI sier at jeg er overvektig, men sunn fornuft sier at jeg ikke er det.

Jeg syns jeg burde trene litt, men er lite bekymret for vekten. Det er imidlertid veldig festlig å fortelle at jeg veier åtti kilo, folk pleier å bli litt sjokkerte av det.

Sitron skrev:

Tja. Fordi.

Fordi jeg syns det er tåpelig, unødvendig, barnslig, teit, fjollete, jålete og de burde fokusere energien et helt annet sted enn å være så jævla sjølopptatt.

Det er det som ligger bak.

alfaCharlie skrev:

Jeg spyr litt av folk som ikke klarer å se at andre kan ha issues som de selv mener er tåpelige.

Polyanna skrev:

Jepp. Og alle som er overvektige burde ta seg sammen og slutte og ete så mye. Og de som er anorektiske bør ta seg sammen og begynne og ete.

ja så enkelt høres det ut.

Sitron skrev:

Du vet like godt som meg at disse "knipe seg i sideflesket og stønne over tre kilo for mye" er IKKE de du snakker om der.

Hvordan vet du det? Ser du hvordan folk kjemper inni seg?

Kaprifol skrev:

Det er et luksusproblem å ha to-tre kilo ekstra. Det burde heller være fokus på å ha en velfungerende, frisk kropp.

Joda i en ideell verden er det helt riktig. Hva om man har et par tre kilo for mye og en kropp som ikke er frik eller velfungerende? Kommer det frem i en slik undersøkelse?

Hønni skrev:

Ja, hvis man har et velfungerende indre. Det henger dessverre ikke sammen med omverdenens syn på om man "bare har tre kg for mye".

Jeg har siden jeg var 13 vært spiseforstyrret, og jeg har siden da sett en tykk person i speilet og på bilder. Nå klarer jeg derimot å ta på meg fornuftsbrillene og ser til min store forskrekkelse at jeg var slank og flott når jeg var tenåring. Det visste jeg faktisk ikke!

Jepp jeg har også fått de fornuftsbrillene etterhvert og ser hvordan jeg virkelig så ut.

Sitron skrev:

I Hønnis eksempel sier hun at hun ikke så at hun selv var fin. Som du ser av innlegget mitt først her oppe, så skrev jeg om de som vet de er passe, men klager over et par kilo for mye. Det er stor forskjell på det og det å ha en sykdom.

Jeg vet at jeg er passe, men jeg syns likevel jeg er for tykk. Det er noe som er ødelagt hos spiseforstyrrede mennesker og det er vanskelig å reparere det. Jeg har en fornuft som forteller meg at jeg er passe, men jeg har et speil som forteller meg at jeg ikke er det. Speilet viser at jeg kunne gått ned noen kg. Jeg har kommet ganske langt i mitt spiseforstyrrede hode når jeg klarer å la fornuften vinne, men tankene mine klarer jeg ikke helt å bli kvitt. Forskjellen er at jeg nå har sluttet å spy for jeg lar fornuften vinne, men jeg blir likevel ikke fornøyd. (det er faktisk 13 år siden jeg sluttet å spy regelmessig og enda klarer jeg ikke å se et korrekt bilde i speilet, det sier litt om hvor lenge det sitter i).

Det blir nok ikke bedre at jeg langtfra har en frisk og velfungerende kropp.

Sitron skrev:

Jeg driter vel i sykdommen, det er ikke de jeg snakker om. :teskje:

Poenget er at du vet ikke om de som har svart passe er spiseforstyrret eller ikke. Det er ikke noe alternativ i denne pollen som kan vise det.

Herrejesus, enkelte begriper ingenting.

Mitt kroppsbilde er preget av at jeg i mange år har hatt noen kilo for mye kjenner jeg. Når jeg ser at jeg bruker størrelse 36-38 og S i klær og at BMI'en min er 22 så vet jeg jo at jeg ser helt fin ut, og at jeg egentlig ikke trenger å ta av et gram til. At det eneste jeg trenger er å trene og holde meg fast og fin. Og jeg hadde vett nok til å melde meg av slanketråden her på FP.

Men jeg kjenner likevel at jeg skulle ønske at jeg hadde badevekten viste en 3-4-5 kilo mindre. Da hadde jeg fremdeles veid ca 4-5 kilo mer enn da jeg var 19 og slank. Men så er det noe meg at jeg nå er eldre, og ikke minst at jeg har mye mer muskler nå. Så det er ikke sikkert at 3-4-5 kg mindre er et mål jeg bør sette meg.

På gode dager kan jeg se meg i speilet og vite at jeg ser bra ut. Daglig sier min kjære til meg at jeg er deilig og perfekt. Men jeg må nok jobbe litt mer med selvbildet, for på dårlige dager så synes jeg fremdeles jeg er rundere enn jeg har lyst til å være.

Jeg VET jeg er slank, jeg klarer bare ikke å se det helt selv.

Jeg skjønner hva Sitron mener, og jeg kan også bli indignert over de som kniperne seg i det imaginære sideflesket. Men det er da ingen motsetning mellom dette og det å forstå at noen av disse sidefleskkniperne kan ha til dels store psykologiske problemer mht. kropp og vekt.

Jeg er litt overvektig og ønsker meg ned i vekt - er på vei

Men spør du legen min så er jeg veldig overvektig og MÅ ned i vekt. Men jeg er fornøyd som jeg er, om jeg klarer å gå ned 10 kg til så er jeg enda mer fornøyd. Jobber med saken - det tar bare atlfor lang tid. 🙄

Som tidligere treningsnarkoman, nå som benkensliter, er jeg ikke veldig fornøyd med kroppen, nei. Føler at jeg bør spise veldig sunt hele tiden, selvom jeg vet at det som trengs er trening. Fra å ha en kropp som trente minimun 4 ganger i uken til 0 ganger i uken sier det seg selv at det ikke ser så veldig bra ut
Samtidig er jeg svært, svært forsiktig med å nevne sånne ting her hjemme. Med en datter på snart 9, skal man passe seg veldig for kroppsfokusering. Vi har ingen vekt, synlig iallefall, og kjører aldri slankekurer/dietter på noen som helst måte.
Det er bare oppi mitt syke lille hodet at dette er ett problem (og på nettsider da )

Sitron skrev:

Herrejesus, enkelte begriper ingenting.

Jepp. Alle, alle andre er domme!

Sitron skrev:

Herrejesus, enkelte begriper ingenting.

Nei det beviser du godt i denne tråden.

Polyanna skrev:

Jepp. Og alle som er overvektige burde ta seg sammen og slutte og ete så mye. Og de som er anorektiske bør ta seg sammen og begynne og ete.

Og normalvektige mennesker MÅ ha et riktig og bilde av kroppen sin og høy selvtillitt. Det følger med tallet som står på vekten 🙄. Normalvektige har selvfølgelig også alltid vært normalvektige, og vet derfor heller ikke noe om det å feks være overvektig.

Jeg har selvfølgelig glemt at jeg trampet big time i salaten i en annen vektdiskusjon og er derfor skikkelig blærete nå

Divine skrev:

Jeg skjønner hva Sitron mener, og jeg kan også bli indignert over de som kniperne seg i det imaginære sideflesket. Men det er da ingen motsetning mellom dette og det å forstå at noen av disse sidefleskkniperne kan ha til dels store psykologiske problemer mht. kropp og vekt.

Det jeg synes er verst, egentlig, er de som sitter og kniper seg i et imaginært sideflesk mens de syter over de 3-4 kiloene sine til ei som veier 150 kg. Det blir litt som å klage over influensa til en som har kreft, for å sette det på spissen. Folk må selvsagt få øse ut sin frustrasjon til venner, men litt antenner kan man ha, synes JEG.

Sitron skrev:

Du vet like godt som meg at disse "knipe seg i sideflesket og stønne over tre kilo for mye" er IKKE de du snakker om der.

Du vet at det hender at overvektige og undervektige også blir normalvektige? Og at det ikke er sånn at man får tilsendt riktig kroppsbilde i posten den dagen vekten og speilbilde viser at man er normalvektig?

Iset skrev:

Folk må selvsagt få øse ut sin frustrasjon til venner, men litt antenner kan man ha, synes JEG.

Ja, det er det jeg også reagerer på.

En annen ting: Jeg har en venninne som også er svært overvektig, og vi har begge erfart at slanke mennesker liksom skal symptatisere med oss og nikke og si at "ja, jeg har gått opp to kilo jeg også, så jeg vet godt hvordan du har det." Venninna mi sier at folk sikkert sier det for å være snille og vise at de bryr seg, men noen ganger blir settingen litt absurd.

Syns det var litt vanskelig å pollesvare idag. Jeg veier 10kg for mye, men jeg har jo noe på gang i magen og skal være svært fornøyd dersom jeg får et svangerskap der jeg ikke går så mye opp i vekt som forrige gang. Om 2 år vil jeg være svært misfornøyd med de 10 kg, men akkurat nå går det greitt. Syns det har vært vanskelig å gå ned i vekt i prøvetiden - man kan si det har blitt endel trøstespising/trøstefesting imellom slagene. Jeg har imidlertid tro på at jeg skal klare å gå ned i vekt når jeg er ferdig med svangerskap og amming.

Sitron skrev:

I Hønnis eksempel sier hun at hun ikke så at hun selv var fin. Som du ser av innlegget mitt først her oppe, så skrev jeg om de som vet de er passe, men klager over et par kilo for mye. Det er stor forskjell på det og det å ha en sykdom.

Er det? Hvis man er overvektig har man ofte et selvbilde som er rimelig ødelag. Så slanker man seg. Og man vet jo per def når man er normalvektig. Man kan jo regne ut BMI, og den sier jo når man er passe. Men man kan fremdeles føle seg for tykk! Uten at man nødvendigvis er syk av den grunn.

Jeg VET at jeg er passe. Jeg ser tallet på vekten, jeg ser tallet som står i klærene mine. Jeg kan på gode dager også se det selv. Men selvbildet mitt er ikke alltid helt enig i det jeg vet. Derfor svarer jeg "passe, men synes jeg er for tykk", eller hva nå alternativet er.

Men jeg jobber med selvbildet mitt, og håper jo at jeg skal klare å endre det, uten at jeg må bli tynn for å få det til. Noen blir det. Har en god venninne som ikke klarte å stoppe, og som har gått fra å være overvektig til å bli tynn. Hun klarte rett og slett ikke å stoppe da hun var passe slank.

Divine skrev:

Ja, det er det jeg også reagerer på.

En annen ting: Jeg har en venninne som også er svært overvektig, og vi har begge erfart at slanke mennesker liksom skal symptatisere med oss og nikke og si at "ja, jeg har gått opp to kilo jeg også, så jeg vet godt hvordan du har det." Venninna mi sier at folk sikkert sier det for å være snille og vise at de bryr seg, men noen ganger blir settingen litt absurd.

Den har jeg også fått servert ja. Skjønner at de sier det for å sympatisere, men jeg kjenner jeg må himle litt.

Forresten så synes jeg det spikkes VOLDSOMT på det Sitron sier i denne tråden, ærlig talt.