Hvilket forhold har du til kropp og vekt?

Sitron skrev:

Herrejesus, enkelte begriper ingenting.

Det har du helt rett i 🙄 Men selvinnsikt har du i alle fall

Jeg har et ganske skrudd forhold til kropp og vekt og ikke minst til mat og sjokolade. Nå er jeg 5-7 kg. overvektig og forhåpentlig på vei nedover. Jeg må ha stålkontroll på kosthold og veie meg hver dag for å holde vekten i sjakk. Det klarer jeg ikke alltid, og da går det som det har gjort nå. Jeg legger på meg.

Jeg svarte at jeg er litt overvektig og på vei nedover.

Jeg kan forresten melde meg inn i sytegjengen Sitron ikke liker. Jeg syns jeg veier for mye selv om det bare er snakk om noen få kilo og har et relativt anstrengt forhold til kroppen min. Men jeg klager ikke høylytt og mye over det da, det er mest i mitt eget hode med mindre det er et tema i en diskusjon.

Iset skrev:

Det jeg synes er verst, egentlig, er de som sitter og kniper seg i et imaginært sideflesk mens de syter over de 3-4 kiloene sine til ei som veier 150 kg. Det blir litt som å klage over influensa til en som har kreft, for å sette det på spissen. Folk må selvsagt få øse ut sin frustrasjon til venner, men litt antenner kan man ha, synes JEG.

Akkurat det kan tyde på kraftig underutvikla antenner, eller muligens et virkelig elendig selvbilde og skikkelig store psykiske problemer?

For min del så klager jeg ikke over vekta til andre enn veldig nære søstre i nøden. Men det blir liksom noe annet enn å svare på en poll på FP. Der må man jo få lov til å være ærlig, selv om noen i tråden kan veie 150 kg? Hvis ikke er det jo strengt tatt hun som laget pollen som burde fått bank 😉

At man svarer "passe, men syns jeg er for tykk" eller hva nå alternativet var betyr da ikke at man går å klager over sine 3kg ekstra til 150kg tunge mennesker.

I diskusjoner som dette blir det helt klart noe annet enn det å sitte i en venneflokk og syte over 2 kg til ei på over 100, selvsagt. Det falt seg bare naturlig å nevne "problemstillingen" når vi først var inne på temaet.

Jeg er ganske overvektig, og planlegger og planlegger at jeg skal trimme og slanke meg. Det er bare litt problematisk å finne motivasjon, tid og overskudd til å få det til. Men jeg SKAL snart få gått ned de kiloene som skal til for å få lov til å ta bort puppene.

-Noen dager er jeg glad i kroppen som den er, men litt for ofte henger jeg meg opp i stor rumpe, store pupper, dobbelthake og ellers flesk som tyter og disser både her og der.

Jeg svarte at jeg er normalvektig og fornøyd med det, eller noe i den duren.

Akkurat nå er jeg 33 uker på vei, så jeg er vel ikke normalvektig for øyeblikket. Men jeg har lagt på meg 6 kilo fram til nå, og det i grunnen ikke så verst siden jeg spiser akkurat det som passer meg.
Har et veldig avslappet forhold til vekt og mat, men det er nok fordi jeg alltid har spist det jeg ville og holdt vekta siden jeg gikk ut av 9.klassen.

Det jeg er litt spent på er om jeg får hjerteinfarkt som 40-åring fordi jeg ikke er så nøye på hva jeg spiser...Men det er vel en annen diskusjon.

Har et veldig anstrengt forhold til mat og kropp.
BMI er innenfor normalen, men jeg føler meg likevel ikke bra.

Jeg synes også sitrusfrukten spikkes ihjel her. Det er jo vanlig at man når man slank er seg ikke helt får med seg hodet bestandig og føler seg tykkere enn det de er. Der har jeg vært selv.

Likevel så synes jeg det er for dumt. t Selv om jeg har slitt med spiseforstyrrelser selv, så tror jeg faktisk det ikke blir det spor bedre av at det er legitimt å ønske seg tynnere når en er mager.

Flere runder i IKS har skremt meg og jeg har følt hvor smittsomt" bullimi er. Det er noe med å ville bli frisk av spiseforstyrrelser som jeg følte manglet hos mange. En anorektiker som kjemper med seg selv for å spise og en overspiser som kjemper med seg selv for å rspise måltider og begrensede posjoner har MYE til felles, de kan ta små stegt i fellesskap.

Jeg tror et VIKTIG steg på veien er hva vi forteller oss selv. Har en en BMI på 22 og føler seg feit, så har en en liten feilkobling, og det må man jobbe med. Ikke akseptere og jatte med. Mange setter likhetstrekk mellom det og føle avsky mot seg selv og det å føle seg feit. Avskyen kan ingen slankekur ta fra deg, det handler vanligvis om noe annet, og definitivt om en er slank/ tynn.

Per i dag er jeg nå stor, men er på vei nedover. Jeg vet hodet ikke vil henge med, jeg vet jeg vil ønske å fortsette nedover også når målet er nådd. Jeg har vært der mange ganger før. Poenget er jo da og klare å se realiteten i øynene og kjenne på en egentlig føler heller enn å ta den "billige" utveien å skylde på flesket.

Sykdom er sykdom, men når det gjelder spiseforstyrrelser så er det nødvendig med en vilje til å bli frisk. Det er ingen hvilepute uansett om du er bullimiker med eller uten oppkast, anorektiker eller tvangsspiser. Den viktigste kuren mot alle spiseforstyrrelser sitter i hodet, og det er en god del av det en må ta selv.

Maz skrev:

Jeg tror et VIKTIG steg på veien er hva vi forteller oss selv. Har en en BMI på 22 og føler seg feit, så har en en liten feilkobling, og det må man jobbe med. Ikke akseptere og jatte med. Mange setter likhetstrekk mellom det og føle avsky mot seg selv og det å føle seg feit. Avskyen kan ingen slankekur ta fra deg, det handler vanligvis om noe annet, og definitivt om en er slank/ tynn.

Sykdom er sykdom, men når det gjelder spiseforstyrrelser så er det nødvendig med en vilje til å bli frisk. Det er ingen hvilepute uansett om du er bullimiker med eller uten oppkast, anorektiker eller tvangsspiser. Den viktigste kuren mot alle spiseforstyrrelser sitter i hodet, og det er en god del av det en må ta selv.

Jeg er helt enig med deg! Og kanskje blir sitronflisen spikket litt vel langt, men på den andre siden så var dette en poll om hvilket forhold man har til kropp og vekt, og da må man jo få lov til å svare ærlig 😕. Eller skal man lyve, slik at de som virkelig er overvektige, ikke blir støtt?

Jeg skrev forresten et blogg-innlegg om akkurat den følelsen av å vite at man ser ok ut, men ikke klare å se det likevel.

Det man ser i speilet.

Postet 11-09-07 kl 23:13
Det er ganske rart hvor mange speilbilder man har.... Jeg har gått ned 11 kg på vekten, sannsynligvis mer i reell vektnedgang, siden jeg har trent så pass mye som jeg har. Jeg har fjernet 700 gr pupp, fikset en arrete mage og i samme slengen fjernet en liten kilo mage og hofter. Jeg får daglig høre at høre at jeg ser så slank ut. Og stort sett ser jeg det i speilet - jeg ser slank og flott ut .

Men så kommer det dager som denne. Premenstruelle dager, som i tillegg er en dag 6,5 uker etter sist treningsøkt. Og jenta jeg ser i speilet er ikke så mye slankere enn jenta jeg så i speilet rundt 17 mai. Ikke i mine øyne i alle fall .

Vekten sier at jeg er like slank. Klærene mine sier det. Målebåndet viser det, folk jeg møter bekrefter der. Men øynene mine ser det ikke

I speilet ser jeg en dvask, begynnende vinterblek kropp, som i grunnen enda mangler en god del kilo på å være der den burde være. Det med kiloene er jeg i grunnen enig i når jeg ikke er premenstruell og gretten også. Bare at da ser jeg faktisk det jeg har oppnådd samtidig.

Heldigvis vet jeg det går over. Om to små uker er jeg ikke premenstruell eller menstruel for den saks skyld lengre. Og jeg har ikke lengre treningsforbud . Og jeg vet at når jeg trener, da stiger humøret og selvfølelsen. Og jeg kommer atter til å se en slank, blid jente i speilet .

Men det er i interessant å se hvor mye trening betyr for humør og tiltakslyst. Jeg har boblet over de siste måneden. Stått opp med et smil, fnist meg gjennom dagene, gått smilende til sengs og sovet som en stein. Nå, etter seks uker uten trening merker jeg at initiativet er mindre, pc'en nærmere og humøret dalende. Skremmende i grunnen! Men samtidig ikke, for jeg vet jo hva som er medisinen, og at det ikke er så lenge til jeg kan ta den igjen.

Vel, jeg har bekjempet speilet i kveld. Stått foran helfigur-speilet og prøvd tettsittende kjoler, tvunget meg selv til å se at de sitter som et skudd. Tok til og med på meg sexy undertøy og sendte natta-melding til min kjære, som er på jobbreise. Bare for å bevise for meg selv at jeg ikker er det jeg ser i speilet. Det er i hodet mitt jeg ser dvask og feit ut. Ikke i speilet.

Jeg velger å overse tidligere diskusjoner og svarer ut fra meg selv. Før jeg ble gravid denne gangen så var jeg (endelig) fornøyd med både form og kropp, etter å ha tatt et realt krafttak for å kvitte meg med de siste 10 graviditetskiloene, samtidig som jeg strammet opp en slapp kropp og trente på meg en del nødvendig muskulatur. Nå, etter å ha gått ca. 2/3 av svangerskapet er jeg opp 11 kg fra utgangspunktet og jeg kjenner at jeg gruer meg til den vektøkningen som jeg vet kommer i siste trimester. Jeg er ikke en som føder og ammer bort kilo, så jeg vet at jeg må ta en ny runde for å kvitte meg med de uønskede kiloene, og ikke minst få på plass all den muskulaturen som har forsvunnet i et bekkenløst og kvalmt svangerskap. Jeg trives ikke med den dvaske, gravide kroppen jeg bor i for tiden. Men jeg er heldigvis så heldig at jeg klarer å se den jeg faktisk er i speilet, ikke en forvrengt versjon og jeg vet at jeg kan kvitte meg med de uønskede kiloene når formen er på plass igjen etter fødselen.

Jeg krysset av på ganske overvekt, misfornøyd med det, men heldigvis på vei ned.

Tror egentlig at jeg tilhører kategori veldig overvektig, men om noen uker runder jeg BMI på 30 så da føler jeg det ikke som like ille lenger. Begynte på Grete Roede ved nyttår, og er til nå ned 7 kilo. 13 til og så er jeg fornøyd. Overvektig vil jeg vel strengt talt være da også, men bare bittelitt og helt til å leve med.

Jeg har et meget anstrengt forhold til kroppen min og har vært overvektig stort sett hele livet.

Maz skrev:

Sykdom er sykdom, men når det gjelder spiseforstyrrelser så er det nødvendig med en vilje til å bli frisk. Det er ingen hvilepute uansett om du er bullimiker med eller uten oppkast, anorektiker eller tvangsspiser. Den viktigste kuren mot alle spiseforstyrrelser sitter i hodet, og det er en god del av det en må ta selv.

Og det er det ingen som nekter for her så vidt jeg kan se. Poenget er at man kan ikke se hvorfor noen svarer som de gjør i en slik poll og da er det litt merkelig å si det sitronen gjør.

Selv må jeg si at jeg var så godt som frisk i mange år, men når BMI øker fra 17-18 (jeg var frisk når min BMI var her, ble sånn pga amming) til 21-22 så merker man at tankene kommer litt tilbake siden kroppen forandrer seg ganske mye. Likevel mener jeg selv at jeg ikke har spiseforstyrrelser i dag, jeg spiser nemlig det jeg ønsker selv om jeg ikke alltid er like positivt innstilt til kroppen min (og mesteparten av det kommer nok av at jeg ikke kan trene, den er rett og slett ikke frisk).

Jeg syns det er interessant og trist å se at vi er så mange som er passe eller bare litt i pluss, og som ikke klarer å slå oss til ro med det. Det er helt sant, som Sitronen sier, at vi burde ta oss sammen og slutte å være misfornøyd. Burde. Men jeg får det i hvert fall ikke til. Jeg er helt ok, men vet at jeg er penere og klærne sitter penere, når jeg veier 3-6 kilo mindre enn nå. Og jeg klarer ikke så slippe tanken på at det er der jeg vil være. Når det tross alt BURDE gå an. Jeg har det ikke sånn med andre ting i livet, tross alt. Jeg slår meg fint til ro med at huset bare er nesten ferdig oppusset, og når andre sier at vi har det fint så tar jeg det til meg og blir glad. Hvorfor har jeg det ikke på samme måte med vekt?

NB: Dette er filleproblemer, for min del, og sikkert for de fleste som driver og vaker bare noen få kilo over matchvekt. Men det er irriterende at det er sånn. Og at jeg ikke klarer å bestemme meg for å enten A) være happy som jeg er eller B) gå ned de lusne kiloene, da for pokker!

Polyanna skrev:

Jeg syns det er interessant og trist å se at vi er så mange som er passe eller bare litt i pluss, og som ikke klarer å slå oss til ro med det. Det er helt sant, som Sitronen sier, at vi burde ta oss sammen og slutte å være misfornøyd. Burde. Men jeg får det i hvert fall ikke til. Jeg er helt ok, men vet at jeg er penere og klærne sitter penere, når jeg veier 3-6 kilo mindre enn nå. Og jeg klarer ikke så slippe tanken på at det er der jeg vil være. Når det tross alt BURDE gå an. Jeg har det ikke sånn med andre ting i livet, tross alt. Jeg slår meg fint til ro med at huset bare er nesten ferdig oppusset, og når andre sier at vi har det fint så tar jeg det til meg og blir glad. Hvorfor har jeg det ikke på samme måte med vekt?

NB: Dette er filleproblemer, for min del, og sikkert for de fleste som driver og vaker bare noen få kilo over matchvekt. Men det er irriterende at det er sånn. Og at jeg ikke klarer å bestemme meg for å enten A) være happy som jeg er eller B) gå ned de lusne kiloene, da for pokker!

Og det er akkurat dette som er problemet. Det står ikke på viljen hos meg ihvertfall. Jeg vil så gjerne og jeg prøver ganske så hardt å være fornøyd. Det er ingen bryter man kan skru av og på.

trøtt skrev:

Og det er akkurat dette som er problemet. Det står ikke på viljen hos meg ihvertfall. Jeg vil så gjerne og jeg prøver ganske så hardt å være fornøyd. Det er ingen bryter man kan skru av og på.

Nei, hadde det vært en bryter, så hadde jeg slått av de følelsene for lenge siden!

Og jeg jobber med saken, jeg gjør virkelig det. Men selv om det er et lite filleproblem, så er det fremdeles et problem for meg. Så får det være så dumt og til å spy av for dem som mener de har større problemer, eller som ikke forstår problemet .

Jeg synes bare det er litt snørrhovent å spy av andres følelser jeg 🙁.

Scarlett skrev:

Jeg er egentlig passe, men vil liksom ned bare 2-3 kg til. 🙄

Samme her.

Bryr meg ikke så mye om at jeg har litt deigmage og slapp rumpe. Men, det hadde vært morsomt å bli litt strammere. Slik det er nå, spretter den løse magen over bukselinningen og det ser ikke så pent ut, synes jeg.

Jobber faktisk med saken, har trent i 1 måned og gått ned 2-3 kilo.

Litt overvektig, og på vei ned. Eller, er ikke overvektig ut fra bmi,som er på 24,5. Men vil ned 9 kg til.

Jeg har forsonet meg med både mitt ytre og indre. :PK:

Jeg har i perioder slitt med anorektiske tendenser, i perioder med mye kaos og uforutsigbarhet rundt meg. De siste ti årene har jeg vært normalvektig, men er på grensen til å være undervektig, ifølge BMI.

Som regel synes jeg at jeg er passe, men så snart jeg går opp et halvt kilo, blir jeg lettere "hysterisk". Jeg har ikke et helt avslappet forhold til kropp og vekt.