Bør jobben bli "familie"?

Min arbeidsgiver har et spørsmål i sin årlige ansatteundersøkelse om i hvilken grad man føler at jobben er "familie". Scoren på dette spørsmålet var i følge ledelsen "ikke tilfredsstillende".

Jeg har ikke som noe mål at jobben skal føles som "familie". Jeg har min familie hjemme og jobben vil jeg at skal forbli en jobb. Jeg kan bli glad i kolleger og trives med arbeidsoppgaver, men det er virkelig ikke noe mål for meg å bli limt til jobben på en slik måte at jeg føler den er familie.

Jeg synes også det er en uting at stadig flere jobbarrangementer finner sted i helgene. Jeg ønsker å tilbringe tiden jeg ikke får betalt for sammen med det jeg definerer som familie og venner; altså mann og barn. Det er lov til å si nei til noe, men ikke til alt. Og alt man sier nei til blir sett ned på. Ledelsen har videre uttrykt at det skal legges opp til flere sosiale arrangementer (også dette på "fritiden") for at vi skal få mer familiefølelse til jobben.

Jeg vet at de mener det vel. Det er kule ting vi gjør, for all del. Men er det lov å si at man allikevel ikke synes det er så greit å bruke så mye tid på?

Det er helt greit synes jeg. I min første jobb så var det mange nyutdannede og få med barn og da var det veldig sosialt. Trives egentlig med bittelitt avstand. Jobb er jobb liksom. Uansett hvor godt jeg liker den. Det er ikke nødvendigvis de som bare ånder og lever for jobben som gjør den beste jobben altså.

Jobb er jobb, familie er familie.

For meg er det vel mer et mål at jobben absolutt ikke skal bli min familie.

Jeg jobber for å leve. Jeg lever ikke for å jobbe. Bevisst. Familien min er og blir viktigere, og sånn vil jeg det skal være, det er i tråd med mine verdier.

Jeg trives på jobb, har greie kolleger, men nei, familien min er hjemme.

Så jobber jeg også i offentlig sektor, og tror ikke noen forventer at jeg skal se på jobben som familein, Selv om vi har de som mer "lever for å jobbe" her også.

Jeg vil at jobben skal være familie.
Jeg vil ikke skille mellom arbeidsliv og privatliv. Jeg har ett liv og det må fylles med det som gjør livet mitt bra.
Det betyr ikke at jeg vil jobbe døgnet rundt, men jobben min skal være en så velkommen del i livet mitt at det ikke er noe offer å bruke en helg på reise, eller svare på telefonen på kvelden. Det skal være en del av livet.

Jeg liker best at det er sånn og skjønner hvis sjefen din også ser det slik. Men jeg har samtidig forståelse for at andre ser det annerledes.

Nei, fy f***!

Jeg tror jeg hadde fått mild angst om sjefen min hadde formidlet at han ønsket å jobbe for at jobben skulle bli som familie. Det høres helt villt ut i mine ører, og noe jeg absolutt ikke hadde ønsket.

Jeg vil ikke at jobben skal bli familie. Jeg har en flott arbeidsplass - jeg trives, har gode kolleger, kan fint finne på å dra på kafe med kolleger en kveld, eller ta en lønningspils etc. - men jeg er ikke interessert i mange aktiviteter på kvelder og helger som man føler en uoffisiell forpliktelse for å delta på. Jeg har en familie - og den kommer alltid først. Det er dem jeg primært ønsker å tilbringe fritiden min med, deretter kommer venner og til slutt jobb.

Jeg foretrekker å være veldig privat på jobben. Venner og familie har jeg andre steder Men jeg ser godt at på en annen arbeidsplass/dag så hadde det kanskje vært OK å vært mer personlig og sammensveiset.

Jeg hadde en jobb som var som en familie, på godt og vondt, og var veldig glad for det. Det var en fin ting, både for jobben og meg.

Men det er ikke noe man kan pålegges, gud forby.

Jeg liker at det er hyggelig på jobb, men vil helst ha ganske løse relasjoner så noen familiestemning blir det aldri for meg. Jeg kan godt gjøre hyggelige ting med jobb og kolleger på fritiden. Vi er jo her tross alt for å jobbe mange, mange timer sammen hver bidige dag, uke og år så det er positivt å møtes i litt mer sosial setting også. Jeg syns arbeidsmiljø er en viktig trivselsfaktor for at jeg skal ha det bra ellers også.

Jeg er veldig, veldig glad i det jeg holder på med i jobben min, men jobben som familie?!

Nei, absolutt ikke. Om det skulle komme til å kjennes slik for noen, er jo det fint, men jeg synes ikke noe om at man skal ha som mål at det skal bli slik. Jobben til sambo har alltid lagt opp til mye sosialt og legger mange seminarer til helger slik at man kan være sammen over tid og pleie relasjonene. Når dette er en jobb som innebærer ganske mange reisedøgn i året i tillegg, blir ikke jobben spesielt familievennlig i ordets rette forstand. Jeg har bedt sambo protestere mot dette, og det ser ut til at han har fått med seg flere småbarnsforeldre på å opponere på det oversosiale fokuset, og i dette siste har de ikke vært nødt til å reise på hotell med overnatting hver gang de skal diskutere noe. Gudskjelov.

Menneskene jeg jobber med føles ofte som familie på godt og vondt. Derimot slipper jeg kun et fåtall av de jeg jobber med inn i min private sfære.

Det er ingen problemstilling her

'BM null sosialt engasjement fra ledelsens side*

Jeg synes det er utidig av ledelsen å bare bestemme seg for at de vil at de ansatte skal føle jobben som familie. I grunnen hadde det vært helt på sin plass å ta dette opp med dem i en eller annen sammenheng. Det er absolutt ikke noe man kan pålegge de ansatte å føle, eller å gå inn for å få hverandre til å føle.

Jeg har på noen områder helt klart en "familieaktig" følelse til kollegene mine, og trives med det, men samtidig er det åpenbare forskjeller i forholdet til jobben og til familien som gjør at jeg ikke ville gitt en veldig høy score på det spørsmålet. Jeg synes det er viktig å være profesjonell, både for meg selv og andre, og i den forstand mener jeg at man er nødt til å tenke og prioritere annerledes på jobben enn man gjør i familien.

Jeg har på ingen måte noe ønske eller behov for at jobben og kollegaene skal føles som familie. Jeg er, av natur, svært privat og trives med å ha det slik. Jeg liker jobben min, trives på jobb og gjør en god jobb. Det hadde jeg ikke gjort om jeg måtte tilbringe masse fritid, som jeg mye heller vil bruke på min familie, "på jobb".

Om jeg hadde vært på intervju til drømmejobben og fikk dette forespeilet (altså at arbeidsplassen min skulle føles som familie) hadde jeg reist meg og gått fra intervjuet på flekken.

Jobb er jobb, ikke familie, og det er fint om man trives med kolleger og arbeidsoppgaver og omgivelser, men noe uttrykt ønske fra ledelsen om at man skulle føle seg som i en familie ville jeg synes var rimelig kleint.

Akkurat nå kunne jeg tenkt meg mere sosialt på jobben. Det er ikke akkurat mye, og jeg har mange hyggelige kolleger.

Men klart det ikke bør bli for mye, sånn at det går utover andre relasjoner.

Men jeg har "plass" til mer jobbsosialt. Og man tilbringer jo mange timer på jobb, så det å ha et godt forhold til kollegene er viktig. Her er det bare lunchpausen som er banebryter. Det å ta en pause ellers er det ikke så mange som gjør.

Altså. Jeg bryr meg om kollegaene mine. Jeg er fullstendig lojal. De kan ringe meg midt på natta om det trengs. Jeg elsker jobben min.

Men det er ikke aktuelt at en kollega får komme hjem til meg. Jeg drar ikke hjem til dem. Familiene skal ikke merges. Det skal holdes på et nivå hvor jeg kan holde privatsfæren og særlig familien min fullstendig utenom dersom en kollega skulle vise seg å slutte, for eksempel.

Jeg hadde blitt så inderlig provosert over å få beskjed om at scoren på et slikt spørsmål var "ikke tilfredsstillende" at jeg nesten freser her på dine vegne.

Jeg har hatt en jobb som på et vis føltes som en familie, og det var veldig på godt i mesteparten av tiden jeg jobbet der, men helt ulidelig trist og leit da vi ble omorganisert og lojaliteten altfor høy på tross av etterhvert veldig dårlige forhold.

At man skal kunne pålegge noen å føle for dette er helt latterlig! Å spørre om det er en ting. Jeg forstår at det er interessant med tanke på om man har stort sprik, eller store likheter, så kan ledelsen iverksette tiltak som f.eks ivaretar et overveldende flertall som ønsker tettere bånd.
Men at noe svar da skal være "feil", det har jeg store problemer med å ta seriøst.