Bør jobben bli "familie"?

Som arbeidsgiver forstår jeg at de vil ha folk så lojale som mulig. Men jeg syns også det er litt sleipt og vil ikke ha det sånn selv.

Nei nei nei!!!! Noen har jeg mer kjemi mer enn andre, og har kontakt med på fritiden. Ellers er jobb rett og slett jobb. Noe jeg får penger for. Men det er jo et pluss at vi ler og har det hyggelig sammen. Egentlig et must. Men familien min blir de aldri.
Helgene er forbeholdt den virkelige familien min. Hvis ikke de plutselig skulle finne på å spandere en tur til Paris ( never gonna happen) en helg. Da er jeg med på fritiden min.
Jeg er også med på småsosiale ting utenfor som er en engangshendelse. Feks avskjedsmiddag for en kollega, kafetur, curlig etc. Det vrimler ikke av det, så enda har jeg ikke blitt stressa.

Som det nevnes her; jeg forstår jo at arbeidsgiver vil ha folk så lojale som mulig, men de bør hente meg finne andre måter å fremme lojalitet på enn å tre arbeidsplassen nedover ørene på folk i fritiden.

Selvfølgelig kan man ikke pålegge noen noe sånt.

Men det kan oppstå av seg selv. Jeg har flere ganger jobbet i prosjektgrupper der vi har kombinert kollegaforholdet med ganske nære vennskap, og det kan stimulere til en voldsom produktivitet og kreativitet, og gi fantastiske arbeidsdager. Jeg klarer ikke å være imot det, altså, så lenge man klarer å balansere det mot familielivet.

smilefjes skrev:

Altså. Jeg bryr meg om kollegaene mine. Jeg er fullstendig lojal. De kan ringe meg midt på natta om det trengs. Jeg elsker jobben min.

Men det er ikke aktuelt at en kollega får komme hjem til meg. Jeg drar ikke hjem til dem. Familiene skal ikke merges. Det skal holdes på et nivå hvor jeg kan holde privatsfæren og særlig familien min fullstendig utenom dersom en kollega skulle vise seg å slutte, for eksempel.

Jeg har vært hjemme hos sjefen, han samlet oss 3 han var sjef over oglaget middag som avslutning for vikaren min. Jeg hadde med min sønn som er like gammel som hans yngste. Sjefen og hans familie har vært hjemme hos og hilst på babyen vår også. Jeg har til og med besøkt dem på sykehuset når babyen var nyfødt (eller, rettere sagt, vi var på omvisning på sykehuset, så vi avtalte å stikke innom på besøksrommet og se om de var der, og der var de.)

Mannen min har vært på fotballkamp sammen med sjefen min også (vi hadde nemlig sesongkort, men så fikk jeg den babyen, og kunne jo altså ikke gå på kamp lenger...)

Men nei, jobben, eller sjefen, er og blir aldri familie.

Alt til sin tid tenker jeg.
I tidlig 20 åra jobbet jeg på et lite hotell. Der var vi en helt fantastisk gjeng, som ble en familie. PÅ godt og vondt. Det var bl annet der jeg møtte mannen.
Men det var riktig tid, riktige folk og riktig sted.
I min nåværende jobb har jeg ikke behov for å anse jobben som en familie. Jeg har mitt liv utenfor jobben, som jeg føler jeg ikke vil blande inn i jobben og omvendt.

Jeg kan også skrive under på at all sosialisering skal skje i helger.
Jeg jobber hver tredje helg, mannen jobber annen hver. Dvs at helger er hellige for familien. og at man da blir sett på som usosial, innesitter, lite interesert i å bli bedre kjent med kollegaer ol fordi man velger å takke nei, og tilbringe tid sammen med familien, det synes jeg er en uting.

Men for all del, jeg er ikke alltid hjemmesitter på sosiale sammenkomster.Men jeg føler ikke for å være med hver eneste gang.

Det kan godt være vennskapelig, hyggelig, sosialt og også ganske personlig med kolleger på jobb. Men de blir aldri familien min. Jeg har blitt god venn med flere jeg har jobbet sammen med, men det har oftest dreid seg om rene jobbvennskap - kun i arbeidstiden.

Her jeg jobber nå er jeg med og tilrettelegger for et godt sosialt miljø i arbeidstiden, men ingen forventer at jobben skal bli familie for arbeidstakerne. Godt sosialt miljø øker i noen grad produktiviteten mener jeg, men det er en grense for alt.

Toffskij skrev:

Men det kan oppstå av seg selv. Jeg har flere ganger jobbet i prosjektgrupper der vi har kombinert kollegaforholdet med ganske nære vennskap, og det kan stimulere til en voldsom produktivitet og kreativitet, og gi fantastiske arbeidsdager. Jeg klarer ikke å være imot det, altså, så lenge man klarer å balansere det mot familielivet.

Nei, det er jo nesten like håpløst å være mot det som å insistere på at det skal være sånn. Det er mye å hente i tette bånd i jobbrelasjoner, både personlig og faglig, såklart. Jeg setter selv pris på noe tettere bånd enn det flere i tråden gir uttrykk for. Men blir det veldig tett, så er det mer å risikere, også, f.eks. ved omorganiseringer, eller der noen tar andre jobbmessige valg enn man selv skulle ønske at de gjorde, eller der man - for å ta et helt hypotetisk eksempel - blir værende altfor lenge i en jobb som åpenbart ikke har noen fremtid fordi man har en (for?) sterk lojalitet til arbeidssted og/eller kolleger. (Men det er fremdeles fint å ha det forholdet jeg har til flere ekskolleger og -sjefer, det er det.)

Når jeg tenker meg om jobber jeg jo forsåvidt med familie også.

Jeg kommer aldri til å gi høy score på familiefølelsen i den undersøkelsen, men jeg synes ikke det er noe mål heller.

Egentlig er det fantastiske ting de tilbyr. Langhelger i utlandet, helger på høyfjellshotell, en uke på seminar i USA (fantastisk seminar i fantastisk by) og middager på fancy restauranter. Jeg antar at alt er sånn man etterlyser hvis man ikke har tilbudet.

Og da føler jeg meg skrekkelig utakknemlig som sier at jeg heller vil være hjemme og gå på ski med ungene. Jeg bruker så mye tid på jobben i hverdagene at jeg vil bruke helgene på meg og mine.

Jeg hadde blitt svett av dette...og syns det er en uting å fylle på med sosiale arrangementer i helgene.
Men sånn er det på mange arbeidsplasser - og jeg tenker at intensjonene om å binde til seg arbeidstakerne slik er å øke produktiviteten - og resultatene. Mange liker å ha det slik men føles det som en tvangstrøye får man finne på noe annet. På min arbeidsplass var det slik for noen år siden - men etter utskiftning av ledergruppe ++ så har dette endret seg heldigvis.

Jeg jobber i en bransje der ganske mange har jobben som familie. Eller som Livet, til og med. Og jeg har sett noen skikkelig stygge eksempler på hvordan det kan gå når jobben kanskje ikke går så bra lenger. Ikke at det skal brukes som et argument for at man ikke skal oppleve jobben sin som familie, men en viss refleksjon rundt hvem og hva man er utenfor jobbrollen synes jeg høres sunt ut.

Jeg synes Tjorvens ledelse er sær. En ting er å trives på jobben, men for meg vil det kun være en del av livet. Familie og venner vil alltid bli prioritert høyere (også fordi jeg innehar svært få karriereambisjoner). Å stille opp på mange eventer utenfor arbeidstid er uaktuelt for meg.

I tillegg til de nevnte risikoene synes jeg det er et poeng at i interessekonflikter og faglige uenigheter på en arbeidsplass bør man kunne ha, hm, hovedlojaliteten sin til sitt eget ansvarsområde og sin egen stilling, og ikke til "tilfeldige" arbeidskolleger. Det kan være vanskeligere hvis man har tette bånd til hverandre. (Det er jo blant annet det som er grunnen til at man gjerne ikke anbefaler det å blande forretninger og vennskap, for eksempel.)

Når jeg tenker på det enkelte forteller om familie, så kan vel ledelsen ofte være glad det ikke er slik.

Jeg skulle ønske meg en langhelg i utlandet, et seminar i USA og middag ute med kollegene på jobbens regning. I steden får vi et julebord vi betaler selv :-) - men det er hyggelig det også.

Jeg har to utrolig gode venninner som jeg har fått på jobb. De vil være mine venninner til den dagen vi dør selv om vi skulle slutte å være kollegaer. Ellers er det hyggelig på jobb, men ingen familie.

Mannen min sin jobb er til en viss grad slik, det er mye sosiale happenings på kveldstid og noen helger i året, noen av helgetilstelningene er med familie. Og for meg oppleves det som en belastning, for det tar bort tid fra meg og fra familien, og for mannen blir det også litt slitsomt, for han slites mellom å ville være med på alt som er gøy og å ikke kunne fordi han prioriterer familien høyere.

Min jobb har en fast helgetur i året, og enda et helgearrangement sånn ca hvert tredje år. Jeg er litt motstander av at jobben vil okkupere helgene også, det er nok med at det tar ukedager og enkelte kvelder. Men jeg er likevel med av og til, rett og slett fordi det er en fin arena å sosialisere på. Men jeg vil uansett aldri regne jobben som familien min, selv om det er et fint og hyggelig sted å arbeide.

Mannens jobb er litt familie. Også for meg. De legger opp til det, har familiearrangementer og på fredag skal jeg på middag for partnere. Jadda. Men det er veldig hyggelige mennesker og slett ikke på noe tvangsnivå. Men det er heller ikke der greit å aldri møte på arrangementer på fritiden, men de legger ikke beslag på mange helger. Jeg tror det går ca 3 helger i året hvorav den ene er tur med partner. Ellers ligger alt av møter og arrangementer til en fast ukedag, og der bør de møte når de kan. Grunnen til at dette er greit er at det er veldig mye fleksibilitet og goodwill andre veien.

Min jobb.... tja? Nei, jeg ser ikke på dem som familie, men jeg kan gjerne se på kollegaer som venner. De kan gjerne komme hjem til meg og vi kan gjerne treffes på fritiden, men familie blir de dog ikke. Det legges ikke opp til det heller.

Darth skrev:

Jeg vil ikke at jobben skal bli familie. Jeg har en flott arbeidsplass - jeg trives, har gode kolleger, kan fint finne på å dra på kafe med kolleger en kveld, eller ta en lønningspils etc. - men jeg er ikke interessert i mange aktiviteter på kvelder og helger som man føler en uoffisiell forpliktelse for å delta på. Jeg har en familie - og den kommer alltid først. Det er dem jeg primært ønsker å tilbringe fritiden min med, deretter kommer venner og til slutt jobb.

Men i og med at kollegaene mine også er blant mine beste venner og vi tilbringer en del tid sammen på fritiden også så sklir vel muligens jobben litt inn i privatlivet mitt også.

Om jobben min er familie, så vet jeg hvem som er svigertigeren i hvert fall.

Jeg har akkurat svart på medarbeidertilfredshetsundersøkelsen på jobb, der et av punktene er hvorvidt man føler at man har en fin balanse mellom familieliv og arbeidsliv.
Og det er en fin tilnærming, all den tid vi har perioder med mye press og da går det jo utover familien til syvende og sist.