Spinoff: Sorg og sykemelding

Hensikten med egen sorgmelding er jo nettopp å forhindre misbruk av sykelønn. Sorg er en naturlig reaksjon på et tap, spesielt ille er det selvsagt at det kalles depressiv reaksjon. Riktignok med mulighet for å spesifisere med situasjonsbetinget, men likevel.

§ 12-10. Omsorg for og pleie av nære pårørende
Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte pårørende.
Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Det samme gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18 år når arbeidstakeren har hatt slik omsorg for barnet som nevnt i § 12-9 tredje ledd. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon av nødvendig omsorg.
Endret ved lov 9 apr 2010 nr. 11 (ikr. 1 juli 2010 iflg. res. 9 apr 2010 nr. 499).


Det er vel mer korrekt å bruke denne permisjonsretten her, heller enn sykemelding tenker jeg.

Enig med annemede. Med denne permisjonsretten gir ikke rett til lønn, stemmer ikke det?

Polyanna skrev:

Det er en tendens, syns jeg, til at man bruker sykemelding til fri man har behov for, når det ikke er lystbetont.

Det tror jeg du har veldig rett i. En NY trend. Det er etterhvert blitt stuerent å få sykemelding "for å ta vare på seg selv", til tross for at det ikke er belegg for at det å ikke være på jobb er helsebringende i seg selv.

Trives man ikke på jobb så har man et ansvar selv for å gjøre noe med det, mener nå jeg. Bytte arbeidsplass, få nye arbeidsoppgaver, gå på kurs etc. Det neste blir vel at det blir krav om at det blir en offentlig oppgave å sørge for at folk trives på jobben. Sånn at man har krav på å gå hjemme med full lønn hvis ikke. (Jadda, jeg harselerer selvsagt. Men jeg synes tendensen til økende egenansvarsfraskrivelse er litt skummel).

Tilbake til sorg: Jeg tror de aller fleste arbeidsgiverere er OK nok til å gi en arbeidstaker i sorg ganske så mye slack en stund, altså. Sorg kan jo dessuten være så mye - det er andre ting enn dødsfall som kan gi kraftige sorgreaksjoner... (skilsmisse, samværskrise, sykdom i familien etc). Det er et klart arbeidsgiveransvar å sørge for at arbeidstakerne får rom også i perioder man ikke funker 100 %. Ved ekstreme sorgreaksjoner er det ikke vanskelig å sykmelde heller faktisk, for da vil de aller fleste ha en typisk reaktiv depresjon (dvs depressiv episode som reaksjon på noe konkret) og det er en egen diagnose som oppfyller sykmeldingskravene.

Polyanna skrev:

Det er et klart arbeidsgiveransvar å sørge for at arbeidstakerne får rom også i perioder man ikke funker 100 %.

Jeg lurer på om det også kan være en del arbeidsgivere som bidrar til utsklidning ved at de oppfordrer arbeidstakere til å heller sykemelde seg enn å selv ta støyten det er å tilrettelegge i slike situasjoner?

Hæ? Jeg quotet Miss Norway, men det ser ut som jeg har quotet Polyanna?

Blondie skrev:

Sorg er en naturlig reaksjon på et tap, spesielt ille er det selvsagt at det kalles depressiv reaksjon.

Hvorfor det? Det er jo det det er?

Heilo: Fnis. Jeg kan godt være Polyanna en stund jeg, da.

Heilo skrev:

Jeg lurer på om det også kan være en del arbeidsgivere som bidrar til utsklidning ved at de oppfordrer arbeidstakere til å heller sykemelde seg enn å selv ta støyten det er å tilrettelegge i slike situasjoner?

Det tror jeg du har veldig rett i. Det er endel dårlige ledere der ute. Men det betyr ikke at man skal undergrave sykelønnsordningen av den grunn.

Veldig mange arbeidsgivere, har jeg inntrykk av ihvertfall, har muligheter for å gi velferdspermisjoner med lønn.

Her skriver LO en del om velferdspermisjoner.

Miss Norway skrev:

Hvorfor det? Det er jo det det er?

Noe av problemet med det er at man faktisk er diagnostisert med en lidelse man ikke har. Å vær ikke fungerende på jobb i en kortere lengre periode etter å ha mistet partner eller barn er helt naturlig og har ingenting med å være depresiv å gjøre.

Floksa skrev:

Noe av problemet med det er at man faktisk er diagnostisert med en lidelse man ikke har. Å vær ikke fungerende på jobb i en kortere lengre periode etter å ha mistet partner eller barn er helt naturlig og har ingenting med å være depresiv å gjøre.

Det der er selvmotsigende. En sterk sorgreaksjon oppfyller alle objektive krav til depressiv reaksjon.

At noen synes at det kalles "depressiv reaksjon" er mer stigmatiserende er en helt annen greie, men get over it, altså.

Greia er at ordet depressiv reaksjon/depresjon sier ingenting om HVORFOR man har slik. Den sier noe om hvilke symptomer man har fra en liste med reaksjoner, og som dermed gjør at man kategoriseres inn i den ene eller den andre av en liste diagnoser. Ordet depressiv reaksjon/depresjon sier heller ingenting om HVORDAN man tar det og lever med det, utover tidaspektet. Det sier altså ingenting utover hvilke reaksjoner kroppen har på "noe".

Miss Norway skrev:

En sterk sorgreaksjon oppfyller alle objektive krav til depressiv reaksjon.

At noen synes at det kalles "depressiv reaksjon" er mer stigmatiserende er en helt annen greie, men get over it, altså.

(i to setninger det jeg brukte et langt innlegg på å si )

ER det en trend, et generasjonsskifte, ungdommen nutildags og denslags, eller TROR dere det?

Nei, det er ikke ungdommen og denslags, Maverick. Det er ikke ungdommen som mister foreldrene sine, vanligvis, det er vi over førti.

-ea- skrev:

Nei, det er ikke ungdommen og denslags, Maverick. Det er ikke ungdommen som mister foreldrene sine, vanligvis, det er vi over førti.

Det er selvfølgelig inneforstått, og "ungdommen nutildags" er vel et begrep som har vært brukt i noen år. Jeg lurte altså på om det faktisk er en påtagelig trend som sees nå, om dette er fakta, eller synsetroing. Fordi jeg gjerne vil vite sikkert selv. 🙂

-ea- skrev:

Nei, det er ikke ungdommen og denslags, Maverick. Det er ikke ungdommen som mister foreldrene sine, vanligvis, det er vi over førti.

Det finnes jo andre å miste enn foreldre da... barn, søsken, besteforeldre for den sakens skyld, venner.
Etter Utøya må det jo ha vært veldig mye sykemeldinger både blant familiemedlemmer og blant de som både uforvarende havnet oppi det, samt de som jobbet i helsetjenesten.

Men da snakker vi om en annen type dødsfall, m^2. Synes å huske at Heilo innledet med voksne folk som mister sine gamle foreldre i naturlige dødsfall. Alderdom.

Tragedier som Utøya blir noe helt, helt annet.

-ea- skrev:

Men da snakker vi om en annen type dødsfall, m^2. Synes å huske at Heilo innledet med voksne folk som mister sine gamle foreldre i naturlige dødsfall. Alderdom.

Tragedier som Utøya blir noe helt, helt annet.

Ja. Jeg mente med vilje å utelate hendelser som Utøya, drap, ulykker osv. Det er jo ekstraordinære hendelser heldigvis, men foreldre som dør i voksen alder er jo noe de fleste av oss vil oppleve, og det er holdningene til dette i samfunnet som vil få innvirkning på sykestatistikken også, regner jeg med.